EU og Hellas

Heming Olaussen gir EU skylden for alt fra økt selvmordsrate til skolebarn som besvimer i Hellas, kort sagt alt som er trist. Argumentasjonen er selvfølgelig basert på et ekstremistisk syn på EU, men med den i bakhodet var det en setning i Tony Judts "Postwar" som fremsto som veldig interessant:

For Athens, EC membership amounted to a second Marshall Plan: in the years 1985-1989 alone, Greece received $7.9 billion from the EC funds.

En av tidenes mest respekterte historikere, Tony Judt, mente at gresk EF-medlemskap var som Marshallhjelpen 2. Med tanke på hvor ondskapsfullt EU er så er dette rystende.

På den tiden var vel en dollar verdt cirka sju norske kroner, så vi kan si at Hellas mottok rundt 8 milliarder dollar ganger 7. Det vil si at Hellas mottok omtrent 56 milliarder kroner. Det var rundt 10 millioner innbyggere på den tiden - i teorien vil det si at hver greker mottok rundt 5600 kroner i disse årene. I 1987 tilsvarte 5600 kroner, 10.130 kroner i 2011 (for genialt verktøy). Det er harde fakta, men kun for perioden 1985-89. Tenk hvor store overføringer Hellas har fått siden. Husk det neste gang du leser noen ville påstander fra Nei-siden.  

PS: Disse prisomregningene er selvfølgelig meget upresise, men budskapet består. 

Pinkers engler og Talebs svarte svaner

I Steve Pinkers berømte bok "The Better of Our Angels" viser han at vi mennesker aldri før har levd i en mindre voldelig tid. Ikke nok med det - verden og vi blir bare fredeligere og fredeligere. Nassim Taleb (mannen bak den fantastiske "The Black Swan") er totalt uenig i Pinkers konklusjon. Med langt mer eleganse enn meg påpeker Taleb (blant annet) at menneskeheten aldri har vært i større stand til å utslette hverandre. Det ligger altså et potensial for voldeligheter menneskeheten enda ikke har vært vitne til. Taleb mener da at det blir fullstendig galt av Pinker å dra konklusjonen om at vår tidsalder er sikrere enn noensinne. Som Taleb skriver: "A mean person with a stick is categorically different from a mean person with a nuclear weapon". Det er vanskelig å være uenig.

PS: Nassim Taleb kommer senere i måneden med sin nye bok om Antifragility (antiskjørhet?). Jeg kan i blinde anbefale boken! Her er en podcast om temaet/ideen.

Hvor ble det av kroneksemplet på "aktiv europapolitikk"?

Norsk utrettelige innsats for retten til å gi norske banker unntak fra EUs innskuddsgarantidirektiv har lenge vært regjeringens poster-boy for aktiv europapolitikk. Men i Meld. St. 5 (2012-13) om Europautredningen var plutselig dette direktivet nesten umulig å få øye på.  Hva skjedde? 

Innskuddsgarantisaken - hvor er du? 

I mars i fjor var Norges daværende EU-ambassadør Oda Sletnes på Litteraturhuset i Oslo i forbindelse med Europautredningens møteserie. Der fortalte hun om regjeringens aktive europapolitikk (som forøvrig er et uttrykk som stammer fra Trygve Bratteli i 1973).  Som et eksempel på aktiv europapolitikk, trakk Oda Sletnes frem Norges påvirkningsarbeid for unntak fra EUs innskuddsgarantidirektiv.  Dette direktivet vil medføre en svekkelse av den norske garantiordningen fra 2 millioner kroner per innskyter per bank til 100.000 Euro per innskyter per bank. Et av de viktigste utslagene av den rødgrønne regjeringens europapolitikk handlet altså om å beskytte de med mer enn 100.000 Euro på bok (i en og samme konto).

Det har over lang tid blitt lagt mye prestisje i arbeidet med å få en unntaksbestemmelse for Norge. Daværende Finansminister Kristin Halvorsen (SV) begynte å involvere seg i november 2008. Siden da har regjeringsmedlemmer og embetsverket forsøkt å påvirke de ulike institusjonene i EU og aktører i EU-medlemstatene. Kristin Halvorsen (SV) og nåværende finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap) har til sammen hatt omkring 25 politiske samtaler om saken i forskjellige sammenhenger. Videre hadde de to ministrene sendt tilsammen 30 brev til finansministre i EUs medlemsland, Europakommisjonen og medlemmer av Europaparlamentet. Norge hadde mottatt 18 brev (se oversikt). Selve oversikten er helt uvanlig og tyder på den prestisje den rødgrønne regjeringen har lagt i å få unntak fra EUs innskuddsgarantidirektiv.

Arbeidet med å få unntak fra EUs innskuddsgarantidirektiv er ikke nevnt i Meld. St. 5.  Stortingmeldingen handler om at Norge må bli flinkere til å benytte seg av handlingsrommet og føre en aktiv europapolitikk. Det er merkelig at man ikke benytter seg av plass for å profilere det norske påvirkningsarbeidet i en så profilert sak som kravet om unntak fra EUs innskuddsgarantidirektiv. I det minste kunne man vente seg refleksjoner rundt viktigheten av unntak fra EUs innskuddsgarantiordning. Er ikke dette påvirkningsarbeidet lenger noe man ønsker å forbindes med?  Har regjeringen gitt opp påvirkningsarbeidet? Norge har tilsynelatende fått med seg Europaparlamentet, men Europakommisjonen er avvisende til norske ønsker. Saken er nå oppe til behandling i Rådet. Lite tyder på at saken er avgjort. 

Forøvrig er det håpløst at Norge velger ut innskuddsgarantisaken som en viktig sak man vil kjempe for. Men så la regjeringen ned veto mot EUs tredje postdirektiv som uansett blir vedtatt med en gang en ny regjering er på plass. Interessant nok så synes det som om det eksisterer bred politisk enighet på Stortinget om at man ønsker et unntak for EUs innskuddsgarantidirektiv. Men det er en annen sak.

Offentlige anskaffelser - en nasjonal diskusjon

Flertallet av offentlige anskaffelser som gjøres i Norge er innenfor en særnorsk terskelverdi. Det medfører at man må følge et omfattende regelverk. Mange tror likevel anskaffelsesregelverket er noe Norge har blitt påtvunget fra Brussel. Men den særnorske terskelverdien er lavere enn den man er pålagt gjennom EØS-avtalen. Det vil i enkelhet si at lang flere innkjøp enn nødvendig, fra et EØS-perspektiv, må følge et omfattende regelverk. Dette var allerede kjent for mange innvidde, men var et av de mange funn fra Europautredningen.

Den særnorske terskelverdien har vært et diskusjonstema i norsk politikk i mange år. Den seneste Bondevik-regjeringen hevet terskelen til dagens nivå (generelt 500.000). I den første Soria Moria-erklæringen hevdet regjeringen at den ville sørge for at terskelverdien ble hevet opp til EØS-terskelnivået. Dette var borte i Soria Moria II. Noe av begrunnelsen var at utredninger på feltet allerede hadde vist at dagens nivå var fornuftig. Noe av begrunnelsen var at Bondevik-regjeringen nylig hadde hevet den nasjonale terskelverdien, og at man derfor ville se og vent litt.

Selv om terskelverdien har vært et diskusjonstema har det vært bred enighet om det generelle EØS-regelverket. For eksempel uttalte Aud Herbjørg Kvalvik (SV) under behandling av nye EU-regler på området i 2006 at «som saksordfører har det ikke vært mulig å avsløre noen form for uenighet i komiteen om saken».

Den rødgrønne regjering bestemte seg, samtidig med lanseringen av St. meld 5 ("tilsvaret" til Europautredningen), for å sette ned etoffentlig utvalg som skal gjennomgå det særnorske regelverket om offentlige anskaffelser. Dette utvalget skal gå gjennom hvordan dagens system fungerer med sikte på å forenkle og forbedre regelverket. En viktig komponent i dette arbeidet er vurderingen av den nasjonale terskelverdien.

Utvalgets konklusjoner vil bli spennende å følge. Dette er et felt der Norge har gått lenger enn EØS-avtalen krever, representert gjennom blant annet en statlig utlysningsside (Doffin) og en særnorsk terskelverdi. Det offentlige utvalget skal altså vurdere det særnorske regelverket. Det har vært diskusjoner rundt den norske terskelverdien før, men samtidig har det vært bred politisk støtte for EØS-reglene på området. Husk det om noen klager over strenge EØS-regler eller om dagens to EU/EØS-skeptisk regjeringsparti i en fremtidig opposisjon klager over tvangstrøye fra Brussel.

EU sponser Globaliseringskonferansen

Globaliseringskonferansen arrangeres av Norges Sosialt Forum der medlemmene blant annet er Nei til EU, Ungdom mot EU, SV, Sosialistisk Ungdom, Rødt, Rød Ungdom, Senterundommen, Norges Bonde- og småbrukarlag. Da er det noe komisk at konferansen mottar pengestøtte fra EU.

De tar både fengsels- og arbeidsplassene våre!

På radioen idag kunne jeg høre at antall utlendinger i norske fengsler har økt tre ganger siden 2010. Det rapporteres om at:

• I år 2000 var 341 av totalt 2643 fanger her i landet utlendinger, en andel på 12,9 prosent.
• I 2010 utgjorde utenlandske fanger 1129 av totalt 3636 innsatte, en andel på 31,1 prosent.

1129 altså. Samtidig jobber 200.000 EU-borgere i Norge. Dermed er andelen ikke særlig høy. Spesielt med tanke på at de fleste EU-innvandrerne garantert er mellom 18 og 35 - på den tiden da vi mennesker er mest tilbøyelige til å utføre kriminelle handlinger.

Samme dag leser jeg at de fleste nye jobber i Norge går til innvandrere. Faktisk er det slik at innvandrere besatt over 30.000 av under 50.000 nye jobber i fjor. Det er over 60 prosent(!). I følge Finansdepartementet vil det bli skapt 55.000 arbeidsplasser i Norge neste år. Av dette er det ventet at 40.000 jobber vil gå til arbeidsinnvandrere.

Norge har tjent enormt på fri bevegelse i Europa. Arbeidsinnvandrere fra EU står for verdiskapning til en verdi av 40-50 milliarder, i følge Europautredningen. Det er 200.000 EU-innvandrere i Norge. Da burde vi ikke være forskrekket av en økning på rundt 800 utenlandske fanger.

Senterpartiets pyrrhosseier

De norske tollskjerpelsene vil vise seg å være en seier som koster mer enn den smaker for Senterpartiet. For resten av Norge vil det utelukkende være snakk om et tap.

De seneste norske tollskjerpelsene på biff, gouda og store hortensiaer var seire for Senterpartiet. I desperasjon trengte partiet en symbolsk triumf for realistisk å ende over sperregrensen ved neste valg. Men til hvilken pris?

Det beste scenarioet for Sp er at kontroversen rundt tollskjerpelsene vil renne ut i sanden. På kort sikt, altså frem til neste valg, vil det blidgjøre en del indignerte Sp-stemmere som vurderte å stemme på andre partier. På lang sikt vil det være med på ytterligere å undergrave legitimiteten til det norske landbrukssystemet gjennom høyere priser og dårligere utvalg. En større risiko er likevel at denne triumfen gjør at andre norsk økonomi vil være skadelidende som følge av lukkede dører og mottiltak fra EU.  Dette vil ha uante negative konsekvenser. Også for Senterpartiet.

Viktig symbolpolitikk. Et mulig scenario er at EU, med våre naboland i teten, vil konfrontere Norge med brudd på intensjonen i EØS-avtalen. Artikkel 19 i EØS-avtalen sier at avtalepartene «skal fortsette sine bestrebelser med sikte på en gradvis liberalisering av handelen med landbruksvarer». Dette kan man med rette påstå at Norge handler i strid med. Politikere fra regjeringspartiene kan slå fast så mye de bare orker at WTO gir Norge muligheten til å bestemme tollsatsene basert på prosent eller verdi. Eller at den norske importen i landbruksvarer fra EU stadig har vokst. Det er ikke poenget.

De norske tollskjerpelsene vil i seg selv ikke ha store konsekvenser for den faktiske handelen. Det viktige er symbolikken. Det oljerike lille landet i nord har uten store kostnader vært velsignet med effekten av EU-samarbeidet – et større marked, tilgang på arbeidskraft, harmonisering av regler, løsninger på overnasjonale utfordringer og ikke minst fred. Et EU med mange reelle kriser å håndtere, kan derfor oppfatte det som noe smålig at Norge vil stenge ute EU innenfor et knippe varesegmenter. I EU oppfattes de norske tollskjerpelsene som en handling med stor negativ symbolverdi.

Iskald skulder fra EU. Et faktisk mottiltak vil være enormt kostbart, men det eksisterer langt flere kostnader enn den rent handelspolitiske. Europautredningen viser at en stor del av norsk lovgivning er «made in Brussels».  Det er allerede veldig vanskelig for Norge å få tilpasset EUs rettsakter til norske forhold. Det vil være tilnærmet umulig med et dårlig forhold til EU. Norge har allerede forsuret forholdet til Danmark, et av landets viktigste allierte i EU.

Snart er det en ny forhandlingsrunde for de såkalte EØS-midlene. Prisen er allerede på nesten tre milliarder kroner i året. Samtidig forhandler man om tollfrie kvoter for norsk fiskerinæring. De seneste norske tollskjerpelsene fører til at mange EU-land vil ha enda mindre i mot at man stiller høye økonomiske krav til Norge og tilbyr lite tollreduksjon for fisk. Det er krise for Norge om man ikke kommer til enighet i disse forhandlingene.

Det beste scenarioet vil altså hjelpe Senterpartiet på kort sikt. På lenger sikt vil det kun føre til en ytterligere undergraving av systemet rundt det norske landbruket gjennom økte priser og dårligere utvalg. Dessverre er det sannsynlig at Norge risikerer å gå en utfordrende tid i møte med iskalde skuldre fra EU, og i verste fall, mottiltak mot norsk fiskeeksport. Samtidig legges det daglig ned tre gårdsbruk i Norge. Tollmurer er ikke en del av løsningen. De norske tollskjerpelsene vil vise seg å være en seier som koster mer enn den smaker for Senterpartiet. For resten av Norge vil det utelukkende være snakk om et tap. I alle fall på kort sikt.

Publisert 07.10.12 på Minervanett.no. 

Vi lever i en EU-hverdag

Nei-general Heming Olaussen reagerte i «Professoral synsing» 10.09.12 på professor Fredrik Sejersteds bemerkninger til britisk media om at den vanlige nordmann ikke hadde fått sin hverdag særlig forandret ved et norsk EU-medlemskap. Olaussen spør retorisk om ikke mannen i gata hadde merket om Norge plutselig måtte ta i bruk Euroen. Det er komisk at denne reaksjonen er bunnet ut i Sejersteds uttalelser overfor medier i et land som er EU-medlem, men ikke benytter seg av EUs felles valuta. Ikke er landet medlem av Schengen heller. Det er fullt mulig å være EU-medlem uten innføring av Euro. Vi skal ikke lenger enn til våre naboland for å se dette. 

Jeg klarer ikke la være å trekke på smilebåndet av at Olaussen kommer trekkende med eksemplet om innføring av EUs tredje postdirektiv som en drastisk forandring i hverdagen for Kari Nordmann ved et norsk EU-medlemskap. Direktivet innebærer at post under 50 gram skal konkurranseutsettes, men at myndighetene samtidig er pliktig til å opprettholde et godt tilbud til alle borgere. Det er nærmest umulig å se for seg en radikal endring i nordmenns hverdag forårsaket av at andre aktører enn Posten får lov til å levere julekort. Mest sannsynlig blir direktivet uansett gjennomført i neste regjeringsperiode.

Mange viktige verdier hadde vært bedre ivaretatt gjennom et norsk EU-medlemskap enn dagens tilknytning. Blant annet ville nordmenn leve i et mer reelt demokrati og ha større mulighet til å forme sin egen fremtid.  Jeg tror heller ikke så mange nordmenn setter pris på friheten som dagens avtale gir regjeringen til å heve importvernet for Gouda, biff og store hortensiaer. Men det er en annen sak. Uansett om man er for eller mot norsk EU-medlemskap bør man innse at hverdagen for den vanlige nordmann vil være rimelig upåvirket av hvorvidt landet er medlem av EØS eller EU. 

Innlegget er publisert i VG 25.09.12

Norsk dobbelmoral, eksepsjonalisme og kortsynthet

Dagen etter jeg skrev et innlegg om manglende norsk støtte til internasjonalt samarbeid uttalte Fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen (forøvrig en vandrende interessekonflikt) (Ap) dette: "Vi har tidligere kjempet mot handelsbarrierer, og vet altfor godt hva det koster. Vi er et lite land i en stor og tøff verden". Det første er litt vanskelig å kombinere med den 70 år lange dobbeltmoralen i norsk handelspolitikk. Å være uenig i at Norge tidligere har kjempet mot handelsbarrierer er derfor like lett som å være en enig i resten av Berg-Hansens ressonnement.

Jeg føler for å avslutningsvis for å sitere Geir Lundestad om norsk holdning til internasjonalt samarbeid: "Ingen understreker så sterkt som Norge verdien av internasjonalt samarbeid. Men i praksis var Norge full av forbehold". Rene ord for pengene.

EU er fremdeles et fredsprosjekt

Tenk deg at du leser verdenshistorie i 2112. Det er ikke helt utenkelig at du da leser om EU og hvordan organisasjonen var med på å sikre en av de mest fredfulle periodene i Europas historie de 100 årene den eksisterte. Så gikk samarbeidet i oppløsning. Stormaktene i Europa klarte ikke å gjenskape en arena der man tillitsfullt kunne kommunisere. Flere misforståelser og mistro gjorde at en lokal konflikt i Spania eller Ungarn blusset opp og ble til en konflikt som involverte Frankrike, Italia, Tyskland, Storbritannia og Polen. Kina, USA, Tyrkia og Russland ble også dratt med i stridighetene.

Om man leser historien så er scenarioet ikke usannsynlig. Naturligvis er ikke eksistensen av EU den eneste variabelen som sikrer verdensfreden. Samtidig forstår man at den arenaen som EU har blitt er veldig nyttig for freden. EU er en organisasjon som tilbyr mange møteplasser der landene kan løse interne konflikter på et så lavt nivå som mulig og med tillit skapt gjennom tiår med konsultasajoner.

EU er fremdeles et fredsprosjekt. Den som betviler dette er historieløs - og den som ikke lærer av historien må leve den om igjen. Små land er avhengig av eksistensen av forpliktende internasjonalt samarbeid for fred og handel. At Norge ikke helhjertet er med på å støtte EU-samarbeidet synes derfor ufattelig. Uten å drive for mye skremselspropagande: i historisk perspektiv kan det vise seg skjebnesvangert.

Epistemologisk beskjedenhet

Jeg var ikke klar over uttrykket epistemologisk beskjedenhet før jeg leste i konservatisme-antologien til Syse og Røe-Isaksen (anbefales). Samtidig har noe i den duren, kall det skeptisisme, lenge vært en idé jeg har hatt i hodet. Her følger noen refleksjoner rundt vitenskapelighet/rasjonalisme og epistemologisk beskjedenhet¹.

“Det Rasjonalistiske parti”

La meg starte med en historie som for meg i ettertid har fremstått illustrativ for en overdreven tro på det objektivt rasjonelle. Det hele startet på vei hjem fra en hyttetur. To venner – ingeniører - og jeg, begynte å diskutere norsk politikk. Vi var enige om at landbrukspolitikken i Norge var helt håpløs. I etterkant av dette uttalte den ene kompisen min at noen burde opprette et rasjonalistisk parti som bare gjennomførte rasjonell politikk – ref. landbrukseksempelet. Han andre var helt enig. Umiddelbart var også jeg ganske enig. Samtidig visste jeg at jeg hadde noen innsigelser til denne ideen, men det var ikke helt klart hva. Jeg er forsåvidt enig i at irrasjonell politikk ikke akkurat er et mål vi bør strebe etter. Men jeg mener at vitenskapelighet/rasjonalisme hører mer hjemme i deres, ingeniørenes, jobb enn for politikere og forskere innen samfunnsfagene. Jeg mener at det er mange ting i den menneskelige verden som vi ikke kan ane – ikke fordi vi mangler instrumenter, redskaper eller ferdigheter. Nei, jeg mener det skyldes at viktige aspekter av dagliglivet ikke kan forutsis, måles eller identifiseres. Mange av elementer i livene våre er fundamentalt uforutsigbare og spontane.

Planøkonomi (light)

La oss fortsette litt i samme spor som det foreslåtte Rasjonalistiske Parti. På hvilken måte har man rasjonelt forsøkt å styre samfunnet tidligere? Det tydeligste eksempelet er planøkonomien. Den var myntet på troen på at man bokstavelig talt matematisk kunne kalkulere hele samfunnets behov for alt fra skruer til sko. På basis av dette kunne man regne ut hvor mye av ditten eller datten det var behov for de fem neste år. Dette skulle man da produsere. Det var litt av en kabal som skulle gå opp, og den kabalen skulle ikke legges av slike som meg med et begrenset intellekt, men av de opplyste selv. Uansett, hele konseptet med planøkonomi virker litt fjernt. Nesten litt komisk. For eksempel er det gode historier om fabrikker som fikk beskjed om å produsere ti tonn spiker og endte opp med å lage ti spikere på ett tonn hver. Planøkonomien kunne ikke fungere. Det utrolige var at mange i samtiden så på dette systemet med beundring.

Men hva om vi spør folk flest hvorfor det hele gikk så galt? Jeg tror de fleste vil si noe sånn som “det er nærmest umulig å programmere alle variablene som skal til” eller ”det finnes ikke kraftige nok datamaskiner”. Om man på bakgrunn av dette spør: mener du at slik kalkulering i prinsippet i det hele tatt lar seg gjøre? Jeg tror de fleste vil si ja. Jeg tror at mange ville svart at jo i prinsippet kan eller kunne planøkonomi fungert, men ikke med dagens teknologi.

Jeg er uenig i denne påstanden. For det første, som Hayek har vist oss, så sender prissystemet informasjon ut i samfunnet om hvilke varer eller tjenester det til enhvert tid er stor eller lav etterspørsel for. Men sett bort i fra dette så mener jeg at mye markedsoppførsel oppstår spontant og i stor grad er ustabilt. Det er altså ikke bare slik at mange ting er ukjente, men de er fundamentalt ukjennbare. Informasjonen oppstår spontant. Jeg kan få lyst på nye sko en dag – dra i skobutikken – men ombestemme meg i butikken. Noen ganger er det noe så lite rasjonelt som magefølelsen som informerer oss. Dette går det ikke an å måle. Hva med innovasjoner? Hjemme-pc har ikke vært et latent behov for mennesker – heller ikke one-piecer for den saks skyld eller hva det nå skulle være. Steinalderen tok ikke slutt siden man gikk tom for stein. Spesifikke behov oppstår og forsvinner pluselig forskjellige steder og tider. For meg fremstår det umulig å kalkulere økonomien – ikke fordi man ikke har en god nok datamaskin, men fordi det ikke er kalkulerbart.

Medisin

Om du spør folk om hva det mest vitenskapelige forskningsfeltet er, så vil mange svare medisin. I så måte er det interessant å se på feltets historie samt dets, og kanskje hele menneskehetens, største vitenskapelige gjennombrudd: pencilin. Først vil jeg si at jeg naturligvis har stor respekt for vitenskapeligheten til medisin. Samtidig bør jeg minne om at det ikke er lenge siden det var farligere å gå til legen enn å la være. Behandlingen årelating er et stikkord. Eller at barseldødeligheten for 100 år siden var 1000 ganger større enn i dag. Hovedgrunnen? Legene begynte å vaske hendene – noe som først ikke ble sett på som rasjonelt. Sier noen at de respektable legene selv forårsaker hundretusenvis av dødstall? Sludder! Men jeg skulle snakke om pencilin – en av menneskehetens største oppdagelser. Hvordan fant man opp pencilin? Jo, i stor grad takket være et åpent vindu og en åpnet petriskål (sånn som man dyrker bakterier oppi). Legevitenskapens største gjennombrudd var preget av tilfeldigheter. Vel, pencilinen ble deretter ikke til av seg selv – vitenskapelig metode ble senere brukt i forsøkene som ledet opp til medisinen (nesten 20 år senere enn dens oppdagelse). Det jeg snakker om er ikke at man burde forkaste vitenskapen – det ville være totalt irrasjonelt. Det jeg maner til er kanskje en større beskjedenhet overfor tilsynelatende sikker kunnskap – og beskjedenhet overfor hva man kan finne ut. Noen ganger finner man ikke det man har planlagt. Noen ganger finner man noe som man ikke har planlagt.

Samfunnsfagene

Det var medisin – en av de mer troverdige vitenskapelige disipliner. Men hva med samfunnsfagene? Storbritannias tidligere statminister, Benjamin D’Israeli, skal visstnok en gang ha sagt: “There are three kinds of lies: Lies. Damned Lies. And Statitics”. Om vi er mer nøkterne kan vi slå fast at alle har en forutinntatthet. Når politikere benytter seg av forskningsresultater er det gjerne samfunnsforskningen de henvender seg til. Dette er hovedsaklig for å finne vitenskapelig støtte for sine tiltak – eller vitenskapelig bevis på at politikeren selv er ganske flink. Et illustrerende eksempel på dette er hentet fra norsk politikk. To store organisasjoner har hvert sitt mål for fattigdom. Det første målet sier at de som tjener 60 % eller mindre av sitt lands medianinntekt er i risikogruppen for fattigdom. Det andre målet sier at de som tjener 50 % eller mindre av sitt lands medianinntekt er det samme. Førstnevnte er EUs mål og blir benyttet av den sittende rød-grønne regjeringen. Sistnevnte er OECDs mål og ble benyttet av Bondevik II-regjeringen. Den ene er ikke noe mer sann eller vitenskapelig enn den andre. I følge EU-målet er det mer fattigdom i Norge enn i Bulgaria og Tsjekkia. Jeg er sikker på at like absurde tilfeller også ville oppstått med OECD-målet. Vi føler et behov for et vitenskapelig mål for politikken – hvis ikke blir det bare synsing. Og da blir samfunnsfaglige funn benyttet for politiske formål med en like stor selvfølgelighet som om det var på basis av kontrollerte eksperimenter innen medisin.

Implikasjoner

Hva har planøkonomi, medisin og samfunnsfagene til felles? Planøkonomien tror få på, men prinsippet tror jeg mange er enige i. Prinsippet om at det er vitenskapelig mulig å forutsi og måle alle aspekter i samfunnet. Medisin er nok en poster boy/girl for vitenskapen. Det er en av de mest vitenskapelige vitenskapene. Samtidig er det slående at store gjennombrudd i medisinen ikke er et resultat av planlagt forskning – for flere eksempler les: Morton A. Meyers – Happy Accidents. Samfunnsforskningen er ofte en arena der de som ønsker å forfekte sitt verdenssyn finner vitenskapelige bevis for å backe opp om sitt argument. Jeg mener at planøkonomi, medisin og samfunnsfag viser svakheter med blind tro på rasjonalisme og vitenskap.

Et innledende spørsmål var hvorfor jeg hadde en nagende følelse at jeg ikke helt omfavnet ideen om Det Rasjonalistiske Parti? For det første mener jeg at det er helt absurd å tro at det i det hele tatt er mulig å måle samfunnets uendelige artikulerte og ikke-artikulerte behov og talenter. For det andre så er mange av de største oppdagelsene innenfor det mest rasjonalistiske og vitenskapelige feltet jeg kjenner preget av tilfeldigheter – faktisk er det trolig at mange gjennombrudd aldri hadde funnet sted om den strenge rasjonalismen hadde regjert – der hvor forskning kun skal være planlagt. Samfunnsfagene er de jeg kan best, og jeg vet at om det er et poeng i litteraturen så kan du banne på at det er et motargument. Etablerte sannheter blir gjerne til feil etterhvert. Kanskje de dukker opp igjen ved en senere anledning. Og sist men ikke minst resultater som kan brukes til å forsvare eller angripe et poeng vil brukes. Det verste er vel at denne bruken gjerne er kamuflert som vitenskapelig bevis eller kritikk.

Basert på dette mener jeg selvfølgelig ikke at man kan forkaste det vitenskapelig og rasjonelle som en rettesnor. Det er overhodet ikke grunn for å kaste babyen ut med badevannet (bortsett fra planøkonomi-babyen). Jeg mener at man ofte bør minne seg selv på at det er god grunn for en såkalt epistemologisk beskjedenhet.

1Epistemologi er læren vedrørende hva vi kan ha sikker kunnskap om.

Spontan orden

I går gikk jeg på en nylagt grusvei et sted i Bærum. På hver side av veien var det nystelt gress. På et punkt var det en nylig opptråkket sti som gjorde at man kunne kutte en sving i grusveien. Jeg tok den opptråkkede stien mens jeg småhumret for meg selv.

"Prisen er kunstig høy/lav"

Synes du noe er for dyrt eller for billig i forhold til hva du vagt formoder er en rettferdig pris? Jeg snakker ikke om hvorvidt noe er dyrt eller billig, eller at noe er innenfor den prisklassen du hadde tenkt til å bruke. Jeg snakker om en vurdering av prisnivået i forhold til hva som ville vært riktig eller et rettferdig nivå. En slik holdning finner en blant mange mennesker og deres argumenter.

Hvordan folk kan få seg til å tro at de sitter på større innsikt enn alle aktørene til sammen i markedet for hva som er den "rette" prisen for en vare eller en tjeneste? En aktuell sak er boligprisene. Jeg er fullstendig enig i at de er høye - ja, til og med alt for høye for meg. Likevel forstår jeg at dette reflekterer mangel på boliger i Oslo og omegn, og at folk er villige til å betale de høye prisene for boliger. Enkelte hevder at prisen er "kunstig høy"  - en konsekvens av griske spekulanter som skor seg på sårbare unge førstegangskjøpere. Løsningen som ofte blir presentert er en eller annen form for pristak. Empirien viser at det er en veldig dårlig idé. Uansett, mitt poeng er at dette reflekterer en grunnholdning om at det eksisterer en "riktig" pris.

I 2002 sank ølprisene til under 10 kroner for en flaske i butikken. Politikere mente det var "for billig". Prisnivået kunne føre til en fylleorgie av dimensjoner i de tusen hjem. Om jeg ikke husker feil så satt politikerne et prisgulv slik at en øl aldri skulle koste mindre enn 10 kroner. En kan mene hva man vil om tiltaket, men det reflekterer en holdning om at eksisterer en "riktig" pris.

Det eksisterer det noe som heter eksternaliteter. Av og til er det fornuftig å innføre avgifter slik at man ender opp med en pris som i større grad enn den uregulerte reflekterer samfunnskostnaden ved produksjonen. Et innlysende eksempel er knyttet til produksjonsmetoder som skader miljøet. Man må likevel være forsiktig med å akseptere all mulig eksternalitetsargumentasjon. Noen ganger gjenspeiler den kun en tro på en "riktig" pris eller rett og slett en moraliserende holdning (men det er en annen historie).

Avslutningsvis har jeg en liten innrømmelse. Om jeg er på en pub så vurderer jeg alt over 60 kroner for en 0.4 liter øl eller 70 kroner for en 0.5 liter øl som "for dyrt". Jeg betaler gledelig 59 eller 69 kroner, men når man krysser den magiske grensen er det mer enn jeg kan akseptere.

"Forskningen har vist at flere kvinner i styrer er lønnsomt"

Jeg satt på en kafé med en venn og diskuterte blant annet kvotering. Etterhvert kom vi oss til argumentet om at flere kvinner i styrer er lønnsomt. Jeg var skeptisk til påstanden, men hadde ikke noe empirisk gunnlag for å mene at dette ikke var sant.

Påstanden om at økt kvinneandel i styrer fører til økt lønnsomhet hører man av og til i kvoteringsdiskusjoner. Blant annet ble den i 2003 brukt i stortingsbehandlingen av lovforslaget om å kreve at 40 prosent av styremedlemmene i ASAer skal være kvinner. Jeg siterer fra Ot. prp. nr. 97 (2002-2003):

"Det foreligger en undersøkelse som støtter påstanden om at det har en positiv effekt når det kommer flere kvinner inn i høyere posisjoner i næringslivet." 

Det forelå altså en undersøkelse i bunnen for dette argumentet. Undersøkelsen var en masteroppgave i finans fra BI som primært tok for seg størrelsen på styrer.  Én undersøkelse. Én masteroppgave.

Elin Ørjasæter tok nylig for seg samme type påstand. Denne gangen var det Likestillingsminister Inga Marte Thorkilsen som hadde brukt lignende argumentasjon med tanke på spørsmålet om kjønnskvotering i styrer. Ørjasæter viser til at Bladet Kapital nylig samlet sammen det de fant av undersøkelser om temaet. Journalistene i Kapital fant at resultatene sprikte i alle retninger.

Neste gang jeg hører noen bruke argumentet om økt lønnsomhet for kjønnskvotering i styrer så skal jeg påpeke at det ikke er noen entydig forskning som viser hverken det ene eller det andre.Man kan heller slutte seg til en av Elin Ørjasæters konklusjoner:

"Sannheten er at det er bortimot umulig å slå fast om kvinner i styrer fører til bedre eller dårligere lønnsomhet. Til det er det for vanskelig å isolere ett fenomen (kvinner i styrer) i forhold til andre faktorer som påvirker lønnsomheten, enten det nå er på kort eller lang sikt."

Og dette er kun sant om man tror at en mann er et type individ og kvinne en annen type individ. Om man ikke er overbevist om at dette er tilfelle så kan man stryke bort "bortimot" i "bortimot umulig".

Kapitalismen var ikke skyld i Finanskrisen

En viktig årsak til Finanskrisen, og de påfølgende historiske redningspakkene for bankene og finansinstitusjonene, er at forholdet mellom finansbransjen og politikerne på flere plan har vært for nært.  Dette ledet til at finansbransjen kapret politikerne slik at man åpnet for etablering av uansvarlige strategier. Finansbransjens strategier var ikke bare basert på å skjule risiko, men også høy risikotaking med høy sannsynlighet for at man selv kunne ta ut gevinstene. Regningen ville dekkes av skattebetalerne. Jeg kan altså, med litt velvilje, innrømme at jeg deler den fornuftige delen av Occupy Wall Streets analyse. Jeg er likevel totalt uenig i deres konklusjoner og diagnose. Finanskrisen er ikke kapitalismens skyld. Tvert imot.

I mange land har det foregått en redistribusjon, i form av redningspakker for finansbransjen, på enorm skala fra vanlige mennesker til de som allerede har mest. Det er derfor med god grunn at folk er sinte. Den vanlige leksen er at det er slik det går når man lar markedskrefter løpe løpsk. I kjølvannet av finanskrisen har det blitt sagt at dette var endevisen på den ukontrollerte kapitalismen. Jeg er blant de som synes denne kritikken bommer helt. Det er noe ganske annet enn kapitalisme som egentlig kritiseres. Det minner meg mer om kleptokratiske tilstander ispedd kameraderi.

Når ble kapitalisme det samme som at finansbransjen kan ta enorm risiko med eksponering kun for investeringers oppside? Når ble kapitalisme ensbetydende med at politiske ledere og aktører i finansverden skal pleie nær kontakt? Jeg kan ikke forstå at det systemet som ble så tydelig i forbindelse med de gigantiske redningspakkene kan forveksles med kapitalisme.

I mine øyne er en av de store lærdommene fra Finanskrisen at det må innføres begrensninger på hvor stor en finansinstitusjon kan vokse seg. Det er ikke tette skott mellom politikere og finansbransjen. Størrelsesbegrensningen må være på plass slik at politikere ikke igjen skal påføre vanlige mennesker regningen for finansbransjens skjødeløshet.

Igjen, dette er ikke et tegn på at kapitalismen har gått for langt. Kanskje forveksles kapitalisme med libertarianisme? Det blir enda mer feil ettersom en libertariansk løsning på problemet ville være å la finansinstitusjonene og markedet klare seg selv. Dette hadde vært i tråd med idealer i det kapitalistiske system. I stedet er det mange som skylder på kapitalismen for at det motsatte har skjedd. Andre vil kanskje hevde at Finanskrisen aldri ville oppstått i et libertariansk system. Jeg vil ikke gå så langt, men jeg vil absolutt hevde at kapitalismen ikke var skyld i Finanskrisen.

Gjør EØS-midlene formelt til en fast del av EØS-avtalen

Stortingsbehandlingen av de nye EØS-midlene for perioden 2009-2014 førte ikke med seg debatt. Det hele varte kun i fem minutter og bar preg av å være en formalitet. I perioden 2009-2014 skal Norge bidra med 14 milliarder kroner til fattigere EU-land. Dette tilsvarer 2.8 milliarder kroner i året. Riktignok er Island og Liechtenstein med på giversiden, men Norge står for 97 prosent av EØS-midlene.

Overføringene har en historie som strekker seg tilbake til signeringen av EØS-avtalen for nesten 20 år siden. Til tross for at dagens sum er 20 ganger større enn det man så for seg i 1994, har midlene ikke skapt noen kontroverser. EØS-midlene er ikke synlige i media eller politikken, men det har vært et fast inventar i Norges forhold til EU siden 1994. Det er på tide å akseptere denne realiteten og gjøre midlene til en formell del av Norges samarbeid med EU.  

Hvor mye penger utgjør egentlig EØS-midlene?
Vurderingen av EØS-midlenes størrelse kan gjøres på mange måter. Utgiftene til EØS-midlene utgjør rundt 0.13 prosent av norsk BNP. Det høres kanskje ut som lite penger. For å sette tallene i perspektiv: i dag er Polen det landet i verden som mottar mest bilaterale bistandspenger fra Norge – nesten 1 milliard kroner i året. Dette er nesten like mye som Norges Nordområdesatsing. Støtten gjennom EØS-midlene er like stor som hele den bilaterale støtten til Afrika. Det er altså snakk om store summer. Samtidig er det slik at nordmenn per hode betaler litt over en 500-lapp i året til utjevning i EU. Dette er mer enn en finne betaler, men kun halvparten av hva svenskene betaler per hode. Sånn sett er prisen lav. Arbeidstakere fra EU i Norge forventes å bidra med verdiskapning på 40-50 milliarder kroner i året. Sånn sett er prisen veldig lav.

Slike øvelser kan man gjøre i det uendelige, men til syvende og sist baseres vurderingene på subjektivt skjønn. Jeg mener at det ikke ville være urimelig om Norge la seg på det svenske nivået. I Norge er det politisk aksept for EØS-midlene, som for EØS generelt. Det er ingen i Stortinget som på alvor har satt spørsmålstegn ved EØS-midlenes legitimitet. Det er heller ingen EU-land som har innvendinger til at rike Norge møter økte krav. Det er flere land i EU som har interesse av å vise til at man ikke kan delta i det indre marked kostnadsfritt. Samtidig er det mange som mener at det bare skulle mangle at Norge hjelper fattige EU-medlemsland.  

Formalisering av EØS-midlene – best for alle parter
Neste forhandling, denne gang om perioden 2014-2019, starter sannsynligvis en gang i 2013. Norge har ikke blitt like berørt av finanskrisen som mange EU-land. I de seneste årene har nordmenn blitt rikere mens den gjennomsnittlige EU-borger har blitt fattigere. I tillegg har EU fått et nytt medlem siden sist. Det ligger altså an til at EU-siden i neste forhandling nok en gang vil kreve store økninger i EØS-midlenes størrelse. Norske forhandlere vil jobbe hardt med å dempe disse kravene. Hvordan den nye ordningen kommer til å se ut er det ingen som vet. Men at EØS-midlene blir videreført og utvidet hersker det liten tvil om.

Det er gode grunner til å hevde at overføringene er en permanent del av Norges forhold til EU. Flertallet av medlemmene i Europautredningen foreslår at Norge (og de andre EØS-landene) bør ta initiativ til å bli enige med EU om en fast avtale om overføringer med sikte på sosial og økonomisk utjevning i Europa. Som de skriver vil dette ”i realiteten” kun være snakk om formalisering av en ordning som allerede eksisterer. Dette er et godt forslag. Gjennom en fast avtale innrømmer man at Norge formelt er forpliktet til å bidra til utjevning i Europa. Dette burde være selvsagt for et rikt land som nyter godt av det europeiske samarbeidet. Sannsynligvis vil det medføre et størrelsesnivå på EØS-midlene som er noe høyere enn i dag, men ikke mer enn at det fortsatt er akseptabelt for norske politikere. En slik avtalefesting vil innebære at alle parter blir enige om objektive kriterier for fremtidige justeringer av midlenes størrelse. Dette vil være med på å gjøre midlene forutsigbare. Man vil også unngå ressurskrevende forhandlinger som skaper unødig støy i forholdet mellom Norge og EU. Faste rammer vil videre effektivisere administrasjonen av EØS-midlene ettersom man kan planlegge med en lengre tidshorisont. De partnerskapene som dannes mellom bedrifter i Norge og mottakerlandene, vil også være mer reelle og bærekraftige fordi man blir kvitt uforutsigbarheten i ordningens fremtid og utforming. Det vil også medføre at prosjekter i mottakerlandene som går over flere år sikres en stabil finansieringskilde. Samtidig blir det enklere for Norge å finansiere gode prosjekter som strekker seg utover den til enhver tid fremforhandlede perioden.

Norge er en del av Europa og nyter godt både av det politiske prosjektet EU og tilgang til det indre marked. Samtidig vil behovet for utvikling i fattigere EU-land eksistere i overskuelig fremtid. Norske myndigheter bør heller fokusere på hvordan man gjennom EØS-midlene best kan bistå disse landene enn hvordan man best kan begrense utgiftene. Et godt startsted er å kutte ut selvbedraget om at Norge ikke er forpliktet til å hjelpe fattige EU-land, og gjøre EØS-midlene til en formell og permanent del av EØS-avtalen.  

Innlegget er også trykket i Mandag Morgen 04.03.12.

Merkeligheter

En av dagens store nyheter fra NTB var tall angående arbeidsinnvandring. Det var interessant å observere vinklingen: Overskriften var: Få søreuropeere på norske jorder. Dette var en merkelig overskrift i en sak som egentlig viser flere andre meget interessante ting. For det første, det jobber over 20 000 EØS-borgere i det norske landbruk! For det andre, det har blitt skrevet ut like mange skattekort til svensker som til polakker til nå i år! Dét hadde fortjent to egne saker. En merkelighet i det hele er at de norske landbruksdistriktene, som er helt avhengig av EØS-arbeidsinnvandring, er de mest hardbarkede "Nei til EU"-bastionene. En smørblid Lars Peder Brekk (Sp) (t.v.) og EU-kommissær John Dalli egg med doble plommer i Vesterålen sommeren 2011. Kilde: Ole Magnus Rapp, i Europautredningen.

Sviktende EU-kunnskap hos Generalsekretæren i Ungdom mot EU

Jeg kom nylig over et blogginnlegg kalt "Direktiv ditt og direktiv datt" skrevet av Generalsekretæren i Ungdom mot EU.

Jeg føler at jeg er nødt til å kommentere noen deler av innlegget:

1) Generalsekretæren skriver at

"Direktiver er er, i tilfelle det er uklart for den som leser, lover eller forordninger som EU har bestemt at skal gjelde."

Det er feil. Et direktiv er ikke en lov. Et direktiv er en rettsakt på linje med f.eks en forordning. Faktisk gir direktiver mer diskresjon enn forordninger til medlemslandene når de skal implementere rettsakten lovverket.

2) Videre skriver Generalsekretæren at

"Norge innfører direktiver som er EØS-relevante, med unntak fra bl.a. fiskeri og landbrukspolitikk[...]Mange av disse [direktivene] handler om kjøttkaker og agurker og traktorseter, ikke akkurat spennende politikk."

Litt overdrevent(!), men la gå. Dette er likevel et viktig eksempel. Veldig mange av dagens rettsakter, som Norge innfører som følge av EØS-avtalen, er på det såkalte "Veterinærfeltet". Det er altså, som Generalsekretæren noe ufrivillig viser, vanskelig å se at fiskeri- og landbrukspolitikk reelt er helt utenfor EØS-avtalen.

3) Generalsekretæren viser til at

"siden EØS-avtalen kom ryktes det at Norge har innført nært 8000 lover, forordninger og rettsakter fra EU."

Igjen virker Generalsekretæren noe forvirret med tanke på distinksjonen mellom lover, direktiver, forordninger osv osv. Det "ryktes" heller ikke at Norge har innført nært 8000 rettsakter siden EØS-avtalen begynnelse. I Europautredningen s. 111-112 kan man lese at det ved utgangen av 2010 brutto var snakk om 8311 og netto 4502 rettsakter.

Man kan si hva man vil om at Generalsekretæren hevder at det innføres "utrolig mye søppel" på grunn av EØS-avtalen. Men at dette kun innføres som følge av at Ap og H har flertall i Stortinget er feil. Av 287 såkalte Samtykkeproposisjoner har 265 blitt vedtatt enstemmig. Og de resterende har i all hovedsak hatt er meget bredt flertall.

Alt i alt vitner innlegget om overraskende svak EU/EØS-kunnskap hos en person som er Generalsekretær for en organisasjon tuftet på motstand mot nettopp EU.

Pastor Torps vrangsyn og gale påstander om EU, EØS og Schengen

Noen ganger leser man noe og føler at man bare må ta til motmæle. Pastor Jan-Aage Torps kronikk ved navn "På tide å forlate EØS?" (legg merke til spørsmålstegnet) er et slikt tilfelle.

Innledningen er jeg uenig med, men den skiller seg ikke stort fra det man vanligvis leser eller hører om EU fra dens motstandere.

1) Så setter Torp i gang.

"Penger var EU-fedrenes egentlige idé, og penger er selve problemet i disse dager! Mammon kalte Jesus det (Matteus 6:24)."

Er penger "selve problemet i disse dager"? Var det ingen som hadde tenkt på det materielle før "EU-fedrene"? EU er et fredsprosjekt, og hva sa Jesus (hvis vi legger oss på et bibelsk nivå) om fred og forsoning?

Ellers er det mange selvmotsigelser, uklarheter og feil i teksten. Jeg vil omtale noen av de.

2) Torp viser til at det er så mange som er mot norsk EU-medlemskap at:

"Audun Lysbakken avlyste 17/1 på Twitter hele EU-prosjektet: “Sett meningsmålingene? Norge blir ikke EU-medlem. Derfor bør vi også kunne diskutere EØS med lavere skuldre”."

At SV er mot EU og EØS er ikke nytt. At Lysbakken avlyser EU-prosjektet (på Twitter (?!)) er derfor ikke overraskende...Er det forresten noen som har sett SVs meningsmålinger i det siste?

3) Torp mener at Norge trenger en debatt om tilknytning til EU, men tilsynelatende etter man har forlatt EØS:

"Debatten bør komme igang. Europautredningen gir et grunnlag. Men snarest er det tid for ikke bare prat, men handling. Norge bør forlate EØS, før det får irreversible konsekvenser."

En handlingens mann altså! For det første - hvorfor trenger man debatt ETTER EØS er forlatt? Det gir ikke mening! Og hva slags irreversible konsekvenser Torp snakker om er ikke greit å si. Torp mener vi kanskje kan trøste oss med at disse konsekvensene ikke har materialisert seg siden EØS-avtalen ble underskrevet for 20 år siden? Jeg mener at Norge er så tett integrert med EU at et nært forhold er irreversibelt. Etter min oppfatning bekrefter Europautredningen dette.

4) Torp skriver om Schengen og innvandring at:

"Schengen bør revurderes. Jeg er positiv til menneskeretts-orientert og harmonisk innvandring i pakt med internasjonale konvensjoner. Men ikke oversvømmelse og profittjag som idag."

Jeg skjønner ikke hva han mener. Hvis han snakker om global innvandring så er vel allerede et system på plass i pakt med internasjonale konvensjoner. Men dette er altså en diskusjon Torp fører om Schengen-avtalen. På hvilken måte har landet blitt "oversvømt" av innvandrere fra EØS? Siden Torp diskuterer Schengen så er det nok snakk om de 200 000 arbeidsinnvandere fra EØS. Mener han partysvenskene? Eller de baltiske og polske snekkerne man er totalt avhengig av for å dekke etterspørselen i Norge. Eller EØS-borgere som jobber i den norske helsesektoren - en sektor som vil ha enormt behov for arbeidskraft fremover? Og profittjag for hvem? Er det "ukristen" oppførsel å velge den billigste og beste snekkeren? Eller er det profittjag fra den polske snekkeren eller sykepleieren å søke arbeid i Norge? (Jesus var vel også en fattig snekker?) Uansett hva man skulle mene så står arbeidsinnvandrerene fra EØS-området i Norge for minimum 40-50 milliarder i verdiskapning i året. Arbeidsinnvandrere revitaliserer et fraflyttet bygde-Norge som nå har en historisk høy befolkningsvekst.

5) Torp skriver i avslutningen at han ble litt dårlig behandlet i 1994. Torp gav før folkeavstemningen ut en bok om Norge og EU sammen med Jarle Sæle. Han skriver i kronikken at boken inneholdt kun "noen ord om Bibelen og profetier. Men sensasjonsmakere lagde toppoppslag i riksmediene med advarsler om “Dyret i Åpenbaringen”". Han avslutter med å skrive at

"EU har utviklet seg til et flerhodet dyr – et udyr? Om det er “Dyret i Åpenbaringen”, vet jeg ikke."

For det første må jeg si at jeg ikke har store problemer med å se for meg riksmediene tolke Torp og Sæle i retningen av advarsler om Dyret. For det andre - et flerhodet dyr? Pastoren benytter seg av et velkjent triks - å sette et spørsmålstegn etter en påstand, for da beskylder man ikke, men bare spør. Tenker han på at landene i EU siden 1994 har funnet ut at det kan være en god ide å samarbeide om å løse flere av de felles utfordringene? Tenker han da på at størstedelen av Sentral- og Øst-Europa nå er med i det europeiske samarbeidet? Med spørsmålstrikset i bakhodet avslutter jeg med noen spørsmål.

Det første og viktigste spørsmålet: skriver Torp bare tøv?

Videre: Er Torp en autoritær anti-demokrat som først ønsker en debatt etter et vedtak er fattet? Er Audun Lysbakken en ledende meningsdanner for Torp? Viser Torps skriblerier om Schengen at han ikke har peiling på hva han skriver om? Kan han i alle fall være en smule konkret, presis og forståelig når han viser til hvilke områder det er uheldig at Norge er integrert til EU på? Tror virkelig Pastor Torp på det han selv skriver?

Og noen spørsmål litt på siden. Synes han virkelig at EU er et mangehodet udyr? Hva skal egentlig til for at pastoren kan slå fast at EU er "Dyret i Åpenbaringen"? Hvis Torp kunne velge - hvilken tidsperiode skulle vi befunnet oss i?

Stortingets irrelevante Europautvalg

For en uke siden var det igjen tid for møte i Stortingets Europautvalg - konsultasjonsorganet for EU/EØS-saker. Dette var det første møte i Europautvalget siden offentliggjøringen av Europautredningens rapport "NOU 2012: 2. Utenfor og Innenfor. Norges avtaler med EU". For de som er over middels interesserte var det derfor knyttet spenning til møtet i Europautvalget. Dessverre er utvalget som en kommode - skuff på skuff på skuff.

I tillegg til de faste medlemmene hadde arbeids- og sosialkomiteen stilt til dette møtet. Men disse var tydeligvis kun kommet for å høre på arbeidsminister Hanne Bjurstrøm. Medlemmene fra arbeids- og sosialkomiteen forsvant altså før utenriksminister Jonas Gahr Støre fikk ordet. I denne sammenheng uttalte utenriksministeren:

"Vi erfarer igjen at vi ikke klarer å holde på utgående komité når jeg kommer. Jeg tar det ikke personlig, det er en ren politisk sak."

Det er synd at ikke arbeids- og sosialkomiteen fatter større interesse rundt utenriksministerens redegjørelse om Europautredningens rapport. Sannsynligvis har det noe å gjøre med at utenriksministeren i starten av sin redegjørelse varslet at han ikke skulle "bruke mye tid på utredningen". Det vil si, han brukte kanskje 30 sekunder. MEN utenriksministeren viste til at regjeringen, på basis av rapporten, vil komme med en melding til høsten. DA skal det, med utenriksministerens egne ord, forhåpentligvis "bli grunnlag for en god debatt her i huset". Ja vel. Da får vi få som faktisk leser referatene fra Stortingets Europautvalg glede oss til november kanskje?

Til slutt: Stortingets Europautvalg har til sammen holdt på ca. 100 timer siden 1994 (se Utredningen s. 251). Dermed har det kanskje ikke blitt tid til så mange meningsfulle debatter i dette organet. Hvorfor det er slik vet man ikke, men mon tro om ikke utenriksministerens betraktninger rundt arbeids- og sosialkomiteens tilbaketrekning forteller mye - det er nok ikke personlig, men en "ren politisk sak".

Essay om boken "Frihet & Fruktan"

På Minervas hjemmesider kan man lese mine tanker rundt boken Frihet & Fruktan av den svenske forfatteren Isobel Hadley-Kamptz.

Kvotering i styrer

Det er problematisk at Staten skal legge seg i hvem private selskaper velger å ha i sine styrer. Og at kvinner skal kvoteres inn er i mine øyne totalt uforståelig. Det nærmeste man kommer til rettferdig kvotering er positiv diskriminering av mennesker fra ressurssvake og lavt utdannede familier. Denne gruppen er den som sliter mest med å ta del i samfunnets mobilitet.

"Nå skal styrene bli flerkulturelle" kunne man lese i dagens Aftenposten. Regjeringen vil ha langt flere flerkulturelle inn i norske styrer. Hovedfokus i artikkelen var Silvija Seres (41). Hun ble i avisen presentert slik:

Hun har topputdanning i teknologi og business fra prestisjetunge universiteter som Oxford og INSEAD, og har jobbet i forskningsprosjekter i Kina, Saudi-Arabia og Silicon Valley. Likevel sto ikke jobbene i kø. Men nå har Silvija Seres (41), som har ungarsk/serbisk bakgrunn, ti års styreerfaring.

Og regjeringen vil ha flere slike. Det er vanskelig å være uenig. Silvija Seres har allerede en imponerende CV, men hun har ikke opparbeidet seg CVen gjennom å bli kvotert inn i de institusjonene og styrene hun har tatt del i. Det viktigste for Silvija Seres har sannynligvis vært støtte hjemmefra. I Hegnar Online i 2011 uttalte hun at "Foreldrene mine har satt strenge krav til mine akademiske resultater, men de og min søster har alltid støttet meg." Og støtte hjemmefra er det aller viktigste et ungt menneske kan ta med seg.

Støtten hjemmefra varierer ikke signifikant basert på kjønn, hvorvidt man er gutt eller jente. Samtidig er det helt åpenbart at støtten hjemmefra varierer stort etter hvor ressurssterkt (i vid forstand) hjemmet er. Jeg er i mot kvotering i styrer, men om man først skal kvotere er det tydelig at man bør forholde seg til sosioøkonomiske variabler snarere enn kjønn. Og noen ganger er enkelte innvandrergrupper overrepresentert på statistikken over ressursvake og lavt utdannede familier.

Det bør kanskje iverksettes tiltak for å hjelpe frem de unge menneskene med slik bakgrunn. Men disse tiltakene bør ikke søke å hjelpe frem grupper av flerkulturelle fordi de er flerkulturelle, men at de objektivt kan trenge det på grunn av deres sosio-økonomiske status. Jeg er prinispielt uenig i positiv diskriminering, men tenker pragmatisk rundt dette (kanskje ikke pragmatisk nok ettersom jeg er usikker på hvordan man kunne gjennomføre et slikt system). Og vi skal huske at unge mennesker med minoritetsbakgrunn tar høyere utdanning i større grad enn sine jevnaldrende med majoritetsbakgrunn.

Målet bør altså ikke være å få flere flerkulturelle i styrer simpelthen for å få flere flerkuturelle i styrer. Det kan resultere i noe så absurd som at Aisha fra den iranske legefamilien blir kvotert inn i styrer, men at Aleksander fra hjemmet med den alkoholiserte enslige moren ikke får noen hjelp. Målet bør heller være å hjelpe individer som har reelle behov.