Essay om boken "Frihet & Fruktan"

På Minervas hjemmesider kan man lese mine tanker rundt boken Frihet & Fruktan av den svenske forfatteren Isobel Hadley-Kamptz.

Kvotering i styrer

Det er problematisk at Staten skal legge seg i hvem private selskaper velger å ha i sine styrer. Og at kvinner skal kvoteres inn er i mine øyne totalt uforståelig. Det nærmeste man kommer til rettferdig kvotering er positiv diskriminering av mennesker fra ressurssvake og lavt utdannede familier. Denne gruppen er den som sliter mest med å ta del i samfunnets mobilitet.

"Nå skal styrene bli flerkulturelle" kunne man lese i dagens Aftenposten. Regjeringen vil ha langt flere flerkulturelle inn i norske styrer. Hovedfokus i artikkelen var Silvija Seres (41). Hun ble i avisen presentert slik:

Hun har topputdanning i teknologi og business fra prestisjetunge universiteter som Oxford og INSEAD, og har jobbet i forskningsprosjekter i Kina, Saudi-Arabia og Silicon Valley. Likevel sto ikke jobbene i kø. Men nå har Silvija Seres (41), som har ungarsk/serbisk bakgrunn, ti års styreerfaring.

Og regjeringen vil ha flere slike. Det er vanskelig å være uenig. Silvija Seres har allerede en imponerende CV, men hun har ikke opparbeidet seg CVen gjennom å bli kvotert inn i de institusjonene og styrene hun har tatt del i. Det viktigste for Silvija Seres har sannynligvis vært støtte hjemmefra. I Hegnar Online i 2011 uttalte hun at "Foreldrene mine har satt strenge krav til mine akademiske resultater, men de og min søster har alltid støttet meg." Og støtte hjemmefra er det aller viktigste et ungt menneske kan ta med seg.

Støtten hjemmefra varierer ikke signifikant basert på kjønn, hvorvidt man er gutt eller jente. Samtidig er det helt åpenbart at støtten hjemmefra varierer stort etter hvor ressurssterkt (i vid forstand) hjemmet er. Jeg er i mot kvotering i styrer, men om man først skal kvotere er det tydelig at man bør forholde seg til sosioøkonomiske variabler snarere enn kjønn. Og noen ganger er enkelte innvandrergrupper overrepresentert på statistikken over ressursvake og lavt utdannede familier.

Det bør kanskje iverksettes tiltak for å hjelpe frem de unge menneskene med slik bakgrunn. Men disse tiltakene bør ikke søke å hjelpe frem grupper av flerkulturelle fordi de er flerkulturelle, men at de objektivt kan trenge det på grunn av deres sosio-økonomiske status. Jeg er prinispielt uenig i positiv diskriminering, men tenker pragmatisk rundt dette (kanskje ikke pragmatisk nok ettersom jeg er usikker på hvordan man kunne gjennomføre et slikt system). Og vi skal huske at unge mennesker med minoritetsbakgrunn tar høyere utdanning i større grad enn sine jevnaldrende med majoritetsbakgrunn.

Målet bør altså ikke være å få flere flerkulturelle i styrer simpelthen for å få flere flerkuturelle i styrer. Det kan resultere i noe så absurd som at Aisha fra den iranske legefamilien blir kvotert inn i styrer, men at Aleksander fra hjemmet med den alkoholiserte enslige moren ikke får noen hjelp. Målet bør heller være å hjelpe individer som har reelle behov.