Farvel til nok en stråmann

Flere ganger har jeg hørt, og sikkert benyttet meg av, eksemplet om at "en eller annen høytstående fyr tidlig på 1900-tallet sa at alt som kunne bli funnet opp allerede var funnet opp".

Vel, den som visstnok sa noe i denne duren var den amerikanske patentkommissæren (hva enn det var) Charles Holland Duell på slutten av 1800-tallet. Men det han egentlig sa var så og si det totalt motsatte:

"In my opinion, all previous advances in the various lines of invention will appear today--will appear--totally insignificant when compared with those which the present century will witness. I almost wish that I might live my life over again to see the wonders which are at the threshold."

Farvel, kjære stråmann!

Farvel, stråmann Malthus!

Jeg tok feil av Thomas Malthus.*

Min overflatiske forståelse av Thomas Malthus (1766-1834) var at han mente det eksisterte en slags harmonisk likevekt for antallet mennesker som til enhver tid kunne eksistere. Når det blir for mange mennesker ser man et fall i lønningene og økning av arbeidsledigheten og elendigheten. Den økte nøden sørger for at antallet mennesker reduseres. For å si det på en annen måte – de overflødige menneskene dør på grunn av sult og sykdom. Akkurat som når det er lemenår. Følgelig fører befolkningsnedgangen til at lønningene og mulighetene øker. Grunnen til utviklingen er at de gjenværende, relativt sett, er mer etterspurte og dermed kan kreve høyere lønn. Resultatet er at nøden avtar, og dermed øker befolkningstallet nok en gang. Dette gjør at nøden igjen gjør seg gjeldende, med massedød som resultat. Og sånn går nu dagan. Klassisk null-sum.

Hva sa Thomas Malthus egentlig?
Det Malthus egentlig sa var at det fantes to mekanismer som sammen begrenser befolkningsstørrelsen. Den ene mekanismen er nød i form av sult, barnedødelighet og annen elendighet. Det andre er en preventiv mekanisme. Den fungerer ved at mennesker tar bevisste valg om antall barn de ønsker. Deres vurdering er basert på en hel rekke variabler – personlige preferanser, fremtidsutsikter, barnedødelighet m.m. Det er ikke slik at mennesker bare føder i vei uten et begrep om virkeligheten. Individer er kalkulerende vesener som foretar veloverveide valg. De vet selv sitt eget beste. Det er dette som er Malthus’ viktige innsikt. Denne myndiggjøringen av enkle mennesker er et veldig sympatisk trekk ved Malthus.

Samlet vil Malthus’ to mekanismer sørge for at man ikke vil oppleve overbefolkning. Når nøden vokser, eksempelvis i form av matmangel, vil individer bestemme seg for å sette færre barn til verden. Når fremtidsutsiktene er lyse vil individene beslutte at tiden er inne for en familieforøkelse. Malthus’ to mekanismer jobber altså sammen slik at man ikke vil se stadige befolkningseksplosjoner på linje med lemenår. Feilaktig var det akkurat dette jeg trodde Malthus mente.

En annen misoppfatning jeg hadde om Malthus var at han trodde befolkningspotensialet for planeten (det vil si hvor mye mat som kunne produseres) var konstant. Også her tok jeg feil av Malthus. Her er et sitat fra hovedverket hans («An Essay on the Principle of Population»):

"I can easily conceive that this country, with a proper direction of the national industry, might, in the course of some centuries, contain two or three times its present population, and yet every man in the kingdom be much better fed and clothed than he is at present."

Som vi ser kan man ikke kalle Malthus veldig optimistisk. Men han åpner her for muligheten at man i løpet av noen hundreår(!) kan se et England brødfø en befolkning to-tre ganger større enn på hans egen tid. 

Utviklingen i Storbritannia siden Thomas Malthus’ tid
Da Malthus’s bok «An Essay on the Principle of Population» først ble publisert, i 1798, var verdens befolkning rundt 978 millioner. I dag – omtrent 200 år senere – er det over 7 milliarder mennesker på jordkloden. I England var det 7.7 millioner i 1801. I dag er det over 53 millioner mennesker der. Det representerer nesten sju ganger så mange mennesker. I 1820 var BNP per capita i Storbritannia 1706 dollar. I 2012 var det 39,161 dollar per innbygger på de britiske øyer. Disse tallene er ikke 100 prosent sammenlignbare ettersom de er beregnet ut fra ulike dollarverdier, men det er mer enn godt nok for å vise den tydelige trenden. Britene, som i dag er sju ganger flere enn i 1820, disponerer samtidig over 20 ganger så mye penger som da.

Utviklingen har naturligvis overgått enhver fantastisk spådom fra tidlig 1800-tallet. Malthus så det likevel ikke som utenkelig med en samtidig befolkning- og velferdsøkning. Til Malthus’ forsvar var det heller ingen andre økonomer på den tiden som forsto at Nordvest-Europa gjennomgikk en industriell revolusjon. Dette til tross for at revolusjonen bokstavelig talt fant sted rett foran nesen deres (McCloskey - Borgeouis Dignity).

Friskmelding av Malthus
Det er med tungt hjerte jeg må gi slipp på en av mine favorittstråmenn, Thomas Malthus. Istedenfor har jeg fått en ny Malthus – han litt pessimistiske karen som samtidig vektlegger at fattige mennesker er individer som tar veloverveide valg for å fremme sitt eget beste.

*Jeg har ikke selv lest Malthus, men teksten er basert på en artikkel om mannen på nettsidene til The Library of Economics and Liberty.

"Aktiv Europapolitikk" - denne gangen er det (kanskje) annerledes

Kynikeren i meg spør alltid hva en aktør har å tjene på sin handling. Dette gjelder særlig i politikken. Slik sett var det en overraskelse at regjeringen valgte å utnevne en statsråd for EU/EØS-saker og samtidig legge til en «pro» foran «aktiv europapolitikk», for det er ikke åpenbart hva Høyre vil tjene på det.

På den ene siden ser det ikke ut til at man tjener stemmer på europapolitikk. Meningsmålinger viser stabil stor motstand i folket mot norsk EU-deltakelse. Rundt 75 prosent sier at de er mot norsk EU-medlemskap. Denne stabile motstanden i folket burde ha vært godt nytt for de to norske partiene som liker å profilere seg som nei-partier. Likevel sliter Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti med historisk lav oppslutning om dagen.

På den andre siden ser man heller ikke ut til å tape stemmer på europapolitikk. For om de tradisjonelle nei-partiene gjør det historisk dårlig, til tross for meningsmålingene om EU-medlemskap, så gjør de tradisjonelle ja-partiene det godt. Et av de sitter til og med i regjeringskontorene.

Alt i alt tyder dette på at man i Norge verken tjener eller taper stemmer på europapolitikk. Velgeroppslutning kan derfor ikke være Høyres motiv for den uttalte ambisjonen om en proaktiv europapolitikk. Kanskje syntes det å være relativt risikofritt for Høyre å gjøre deler av sitt eget parti lykkelig ved å utnevne en symbolsk «europaminister» og døpe europapolitikken proaktiv? Muligens finner man etter hvert ut at en god europapolitikk er dårlig ressursbruk når målet er å vinne nasjonale valg. Tiden vil vise.

Det er mer enn nok av gode grunner til at norske politikere bør sørge for at Norge er aktive i Europa og bidra til at europeiske debatter blir ført i sanntid her hjemme. Det mest åpenbare er at Norge er et demokrati, og det forutsetter at folket skal være med på å utforme de regler de selv er underlagt. Et av de mest tungtveiende argumentene for en aktiv norsk europapolitikk er derfor, for å bruke europaminister Helgesens egne ord, at «mer og mer av norsk innenrikspolitikk begynner i Europa». Og kanskje vi er inne på noe her? Kanskje Høyre i regjering vil prioritere europapolitikken fordi den er sentral for politikken som føres i Norge? En forklaring på prioritering av europapolitikken kan derfor rett og slett være at Høyre mener det de sier.