Epistemologisk beskjedenhet

Jeg var ikke klar over uttrykket epistemologisk beskjedenhet før jeg leste i konservatisme-antologien til Syse og Røe-Isaksen (anbefales). Samtidig har noe i den duren, kall det skeptisisme, lenge vært en idé jeg har hatt i hodet. Her følger noen refleksjoner rundt vitenskapelighet/rasjonalisme og epistemologisk beskjedenhet¹.

“Det Rasjonalistiske parti”

La meg starte med en historie som for meg i ettertid har fremstått illustrativ for en overdreven tro på det objektivt rasjonelle. Det hele startet på vei hjem fra en hyttetur. To venner – ingeniører - og jeg, begynte å diskutere norsk politikk. Vi var enige om at landbrukspolitikken i Norge var helt håpløs. I etterkant av dette uttalte den ene kompisen min at noen burde opprette et rasjonalistisk parti som bare gjennomførte rasjonell politikk – ref. landbrukseksempelet. Han andre var helt enig. Umiddelbart var også jeg ganske enig. Samtidig visste jeg at jeg hadde noen innsigelser til denne ideen, men det var ikke helt klart hva. Jeg er forsåvidt enig i at irrasjonell politikk ikke akkurat er et mål vi bør strebe etter. Men jeg mener at vitenskapelighet/rasjonalisme hører mer hjemme i deres, ingeniørenes, jobb enn for politikere og forskere innen samfunnsfagene. Jeg mener at det er mange ting i den menneskelige verden som vi ikke kan ane – ikke fordi vi mangler instrumenter, redskaper eller ferdigheter. Nei, jeg mener det skyldes at viktige aspekter av dagliglivet ikke kan forutsis, måles eller identifiseres. Mange av elementer i livene våre er fundamentalt uforutsigbare og spontane.

Planøkonomi (light)

La oss fortsette litt i samme spor som det foreslåtte Rasjonalistiske Parti. På hvilken måte har man rasjonelt forsøkt å styre samfunnet tidligere? Det tydeligste eksempelet er planøkonomien. Den var myntet på troen på at man bokstavelig talt matematisk kunne kalkulere hele samfunnets behov for alt fra skruer til sko. På basis av dette kunne man regne ut hvor mye av ditten eller datten det var behov for de fem neste år. Dette skulle man da produsere. Det var litt av en kabal som skulle gå opp, og den kabalen skulle ikke legges av slike som meg med et begrenset intellekt, men av de opplyste selv. Uansett, hele konseptet med planøkonomi virker litt fjernt. Nesten litt komisk. For eksempel er det gode historier om fabrikker som fikk beskjed om å produsere ti tonn spiker og endte opp med å lage ti spikere på ett tonn hver. Planøkonomien kunne ikke fungere. Det utrolige var at mange i samtiden så på dette systemet med beundring.

Men hva om vi spør folk flest hvorfor det hele gikk så galt? Jeg tror de fleste vil si noe sånn som “det er nærmest umulig å programmere alle variablene som skal til” eller ”det finnes ikke kraftige nok datamaskiner”. Om man på bakgrunn av dette spør: mener du at slik kalkulering i prinsippet i det hele tatt lar seg gjøre? Jeg tror de fleste vil si ja. Jeg tror at mange ville svart at jo i prinsippet kan eller kunne planøkonomi fungert, men ikke med dagens teknologi.

Jeg er uenig i denne påstanden. For det første, som Hayek har vist oss, så sender prissystemet informasjon ut i samfunnet om hvilke varer eller tjenester det til enhvert tid er stor eller lav etterspørsel for. Men sett bort i fra dette så mener jeg at mye markedsoppførsel oppstår spontant og i stor grad er ustabilt. Det er altså ikke bare slik at mange ting er ukjente, men de er fundamentalt ukjennbare. Informasjonen oppstår spontant. Jeg kan få lyst på nye sko en dag – dra i skobutikken – men ombestemme meg i butikken. Noen ganger er det noe så lite rasjonelt som magefølelsen som informerer oss. Dette går det ikke an å måle. Hva med innovasjoner? Hjemme-pc har ikke vært et latent behov for mennesker – heller ikke one-piecer for den saks skyld eller hva det nå skulle være. Steinalderen tok ikke slutt siden man gikk tom for stein. Spesifikke behov oppstår og forsvinner pluselig forskjellige steder og tider. For meg fremstår det umulig å kalkulere økonomien – ikke fordi man ikke har en god nok datamaskin, men fordi det ikke er kalkulerbart.

Medisin

Om du spør folk om hva det mest vitenskapelige forskningsfeltet er, så vil mange svare medisin. I så måte er det interessant å se på feltets historie samt dets, og kanskje hele menneskehetens, største vitenskapelige gjennombrudd: pencilin. Først vil jeg si at jeg naturligvis har stor respekt for vitenskapeligheten til medisin. Samtidig bør jeg minne om at det ikke er lenge siden det var farligere å gå til legen enn å la være. Behandlingen årelating er et stikkord. Eller at barseldødeligheten for 100 år siden var 1000 ganger større enn i dag. Hovedgrunnen? Legene begynte å vaske hendene – noe som først ikke ble sett på som rasjonelt. Sier noen at de respektable legene selv forårsaker hundretusenvis av dødstall? Sludder! Men jeg skulle snakke om pencilin – en av menneskehetens største oppdagelser. Hvordan fant man opp pencilin? Jo, i stor grad takket være et åpent vindu og en åpnet petriskål (sånn som man dyrker bakterier oppi). Legevitenskapens største gjennombrudd var preget av tilfeldigheter. Vel, pencilinen ble deretter ikke til av seg selv – vitenskapelig metode ble senere brukt i forsøkene som ledet opp til medisinen (nesten 20 år senere enn dens oppdagelse). Det jeg snakker om er ikke at man burde forkaste vitenskapen – det ville være totalt irrasjonelt. Det jeg maner til er kanskje en større beskjedenhet overfor tilsynelatende sikker kunnskap – og beskjedenhet overfor hva man kan finne ut. Noen ganger finner man ikke det man har planlagt. Noen ganger finner man noe som man ikke har planlagt.

Samfunnsfagene

Det var medisin – en av de mer troverdige vitenskapelige disipliner. Men hva med samfunnsfagene? Storbritannias tidligere statminister, Benjamin D’Israeli, skal visstnok en gang ha sagt: “There are three kinds of lies: Lies. Damned Lies. And Statitics”. Om vi er mer nøkterne kan vi slå fast at alle har en forutinntatthet. Når politikere benytter seg av forskningsresultater er det gjerne samfunnsforskningen de henvender seg til. Dette er hovedsaklig for å finne vitenskapelig støtte for sine tiltak – eller vitenskapelig bevis på at politikeren selv er ganske flink. Et illustrerende eksempel på dette er hentet fra norsk politikk. To store organisasjoner har hvert sitt mål for fattigdom. Det første målet sier at de som tjener 60 % eller mindre av sitt lands medianinntekt er i risikogruppen for fattigdom. Det andre målet sier at de som tjener 50 % eller mindre av sitt lands medianinntekt er det samme. Førstnevnte er EUs mål og blir benyttet av den sittende rød-grønne regjeringen. Sistnevnte er OECDs mål og ble benyttet av Bondevik II-regjeringen. Den ene er ikke noe mer sann eller vitenskapelig enn den andre. I følge EU-målet er det mer fattigdom i Norge enn i Bulgaria og Tsjekkia. Jeg er sikker på at like absurde tilfeller også ville oppstått med OECD-målet. Vi føler et behov for et vitenskapelig mål for politikken – hvis ikke blir det bare synsing. Og da blir samfunnsfaglige funn benyttet for politiske formål med en like stor selvfølgelighet som om det var på basis av kontrollerte eksperimenter innen medisin.

Implikasjoner

Hva har planøkonomi, medisin og samfunnsfagene til felles? Planøkonomien tror få på, men prinsippet tror jeg mange er enige i. Prinsippet om at det er vitenskapelig mulig å forutsi og måle alle aspekter i samfunnet. Medisin er nok en poster boy/girl for vitenskapen. Det er en av de mest vitenskapelige vitenskapene. Samtidig er det slående at store gjennombrudd i medisinen ikke er et resultat av planlagt forskning – for flere eksempler les: Morton A. Meyers – Happy Accidents. Samfunnsforskningen er ofte en arena der de som ønsker å forfekte sitt verdenssyn finner vitenskapelige bevis for å backe opp om sitt argument. Jeg mener at planøkonomi, medisin og samfunnsfag viser svakheter med blind tro på rasjonalisme og vitenskap.

Et innledende spørsmål var hvorfor jeg hadde en nagende følelse at jeg ikke helt omfavnet ideen om Det Rasjonalistiske Parti? For det første mener jeg at det er helt absurd å tro at det i det hele tatt er mulig å måle samfunnets uendelige artikulerte og ikke-artikulerte behov og talenter. For det andre så er mange av de største oppdagelsene innenfor det mest rasjonalistiske og vitenskapelige feltet jeg kjenner preget av tilfeldigheter – faktisk er det trolig at mange gjennombrudd aldri hadde funnet sted om den strenge rasjonalismen hadde regjert – der hvor forskning kun skal være planlagt. Samfunnsfagene er de jeg kan best, og jeg vet at om det er et poeng i litteraturen så kan du banne på at det er et motargument. Etablerte sannheter blir gjerne til feil etterhvert. Kanskje de dukker opp igjen ved en senere anledning. Og sist men ikke minst resultater som kan brukes til å forsvare eller angripe et poeng vil brukes. Det verste er vel at denne bruken gjerne er kamuflert som vitenskapelig bevis eller kritikk.

Basert på dette mener jeg selvfølgelig ikke at man kan forkaste det vitenskapelig og rasjonelle som en rettesnor. Det er overhodet ikke grunn for å kaste babyen ut med badevannet (bortsett fra planøkonomi-babyen). Jeg mener at man ofte bør minne seg selv på at det er god grunn for en såkalt epistemologisk beskjedenhet.

1Epistemologi er læren vedrørende hva vi kan ha sikker kunnskap om.