Nylig har
Journal of European Integration lagt ut en artikkel skrevet av seniorforsker Pernille
Rieker og undertegnede. Vi ser på EØS-midlene og hvorvidt man kan si at
EØS-midlene har gitt Norge myk makt.
Veldig
kort fortalt sier artikkelen at EØS-midlene har gitt Norge det vi kaller
"soft power resources" som møteplasser med mottakerstatene (årsmøter,
MoU-forhandlinger osv), goodwill og mulighet til å integrere våre prioriteringer
i midlene.
Det vi
derimot synes er vanskelig å se, er at Norge har klart å omgjøre dette til
såkalte "soft power outcomes" som mer tilgang (til beslutningstakere,
EU-samarbeid, osv), mer bevissthet (rundt EØS-avtalen og norsk EU-tilknytning)
og det man kan kalle normativt entreprenørskap (Norge gikk i 2004 høyt på banen
med f. eks inkludering karbonfangst- og lagring (CCS) i EØS-midlene, men det
strandet).
Det kan
være at Norge har oppnådd noe i denne retning - man kan fint resonnere seg til
at så er skjedd. Vanskeligheten med å påvise kausalitet er ikke et ukjent
fenomen i samfunnsstudier. Samtidig er det umulig å finne noen konkrete
eksempler på at EØS-midlene har vært et viktig "verktøy" i norsk
europapolitikk. Det er heller ikke gjort noe forsøk på å sannsynliggjøre en
slik sammenheng fra norske myndigheter side.
Dette kan
være flere grunner til at EØS-midlene ikke har gitt Norge myk makt. Eksempelvis
er EØS-midlene svært små i europeisk målestokk, til tross for at nordmenn er
blant de største bidragsyterne til europeisk redistribusjon. Det kan også være
at "money can't buy me love" - penger kan ikke kjøpe internasjonal
innflytelse. I alle fall hvis du er liten. Dette er ting Norge ikke kan gjøre
noe med.
Det vi
derimot kan gjøre noe med er hvordan vi selv benytter oss av de mulighetene
(eller "soft power resources") som EØS-midlene gir oss. En start vil
være å delta på politisk nivå i et langt større grad enn i dag. Eksempelvis er
Norge bare representert på byråkratisk nivå på de såkalte årsmøtene, med hver
av mottakerstatene.
I dag kan
det virke som om det politiske Norge i stor grad fokuserer på forhandlingene og
påfølgende åpningsseremoni for EØS-midlene, i utvalgte land. Kanskje det ville
vært lurt for norske politikere (og embetsverk) å se på EØS-midlene som en mer
permanent tilstand vi selv ikke har full kontroll over, men samtidig gir oss
mange muligheter?
