Jeg har bevegd meg ut på boken The God Delusion av Richard Dawkins. Jeg tror ikke at jeg kommer til å lese hele, men den fikk meg til å tenke litt på tro.
For det første er det helt sykt å tenke på hvor religiøst USA er som land (ja jeg vet at det er mange andre land som er veldig religiøse óg). Bare ett eksempel viser at rundt 40% av amerikanere går i kirken eller synagogen hver eller nesten hver uke. Tanken på en ikke-religiøs amerikansk president er ikke engang verdt å underholde. I følge Dawkins bok så er det en ateistisk president det siste amerikanere ville stemt på.
Det fikk meg til å tenke på hvor lite jeg ser til religion i min hverdag. Jeg kan ikke huske sist jeg ble spurt om jeg var religiøs. Jeg var i Farsund i påsken. Der lever tydeligvis religion i bedre velgående enn der hvor jeg vanligvis holder til. Og det var nesten rart å oppleve religiøse mennesker. Jeg er glad for at jeg slipper å ta "tror du på gud"-diskusjonen for ofte.
For å svare på "tror du på gud"-spørsmålet så er svaret nei. Jeg kan ikke motbevise at han/hun finnes og det er heller ikke mitt ansvar. Simpelthen fordi jeg ikke kan motbevise guds eksistens betyr ikke at det er en 50/50 mulighet for at gud eksisterer. Laaaaaaaangt derifra.
Samtidig respekterer jeg andres tro. Så lenge den ikke går utover andre så kan folk drive med hva de vil. Og dette var noen små tanker om tro og sånt.
2 kommentarer:
Kjenner meg igjen i dette - religion er noe som tar opp veldig lite plass i det daglige.
Synes i grunn også det er helt greit.
Og jeg har inntrykk av at Dawkins fort blir militant i ateismen sin, og det synes jeg er ganske usympatisk.
Jeg er ganske sikker på at Dawkins har fått mye mer ufine ting slengt i mot seg enn han har sagt selv. Han holder seg saklig. Jeg har mye mer sympati for hans meninger enn folk som roper allah akbar samtidig at de brenner noe eller jesus camp-elskende folk som bokstavelig tror på the Flintstones.
Men som sagt, så lenge tro ikke går utover andre så kan man tro på hva man vil.
Legg inn en kommentar