"'Høyresiden' har også følelser"

Det er noen på venstresiden som setter likhetstegn mellom det å være konservativ og liberalist/libertarianer med å være en del av ”den gale siden”. For mange på venstresiden er det antakelig slik at de ikke kan forstå hvorfor en som tilsynelatende er på den ”gode siden” (han har skjegg, snakker fornuft og virker genuint opptatt av mennesker), Torbjørn Røe Isaksen, er på høyresiden. Uten sammenligning for øvrig så har jeg også fått insinuasjoner fra enkelte venner om at jeg er forvirret, at jeg ikke helt mener det jeg sier.

For det første man tenker på når man sier ”kapitalisme” er ofte aksjemeglere og finansfolk. Det er sikkert mange av disse som er litt tvilsomme rent sjelelig og etisk, men hva vet jeg, jeg er ikke psykiater (mange mener at heller ikke disse har peiling). Og det er ikke fordi folk på høyresiden ønsker at disse skal tjene seg steinrike at man ikke omfavner det offentlig. Samtidig er man ikke mot at finansbransjen skal tjene seg steinrike heller. Poenget mitt er at høyrelente ikke er for tette bånd mellom næringsliv og stat.

En innskrenket stat er en innskrenket stat for alle. Det er ikke dermed sagt at man er for samfunnsmessig laissez faire. Som Adam Smith sier er det noe mer enn grådighet som motiverer oss mennesker, noe som gjør at vi er avhengige av å se folk rundt oss har det ålreit. Det er ikke likhetstegn mellom å være høyrelent på den ene siden, og foretrekke mennesker med flosshatt på den andre. For mange på høyresiden er det mer sympati for ”den lille mann” enn kapitalisten som er kompis med halve regjeringen.

(NB! Fare for generaliseringer i hele innlegget!)

70 år med norsk dobbelmoral innen verdenshandelen

Landbruksattaché i Paris, Hans Holager, skrev i 1954:

«Mine oppgaver har sant å si artet seg ganske besynderlig: Jeg har måttet støtte alle fornuftige forslag som går ut på å frigjøre handelen med fisk, mens jeg på den annen side i neste øyeblikk har måttet innta det stikk motsatte standpunkt til alle forslag om frigjøring av jordbruksprodukter, fra løk og tomater til egg og smør. Det sier seg selv at det ikke alltid har vært lett å redde sakene i land når en skal være talsmann for så antagonistiske synspunkter.»

Høres det kjent ut? Det er på høy tid å endre kurs!

(HT til VG (faktisk) På Sidelinjen (anbefales)).

Filosofering: ønsker jeg å være smartere eller dummere enn i dag?

Da jeg satt og spiste frokost i dag dukket det opp en tanke i hodet mitt: Skulle du ønske du var smartere eller dummere enn i dag?

Akkurat nå føles det som om man befinner seg i en ubehagelig (spagatlignende?) situasjon der man er smart nok til å lese bøker, tenke litt selvstendig, og ha en idé a priori om hva som ville vært de beste lover i deler av samfunnet. Samtidig er man såpass dum at man ofte ikke husker fra bøkene. Jeg har for eksempel lest hele Anthony Beevors bok om den spanske borgerkrigen, men da jeg fikk spørsmål på quiz, husket ikke hvilken periode den foregikk i (1936-39). Ofte når jeg leser en persons idé om noe så kan jeg umiddelbart føle om jeg er enig eller uenig, men det er ikke enkelt å si hvorfor. Og utover noen enkle prinsippper vet jeg egentlig ikke hva som er de beste lovene for et samfunn. Jeg har et sterkt engasjement for fotballklubbene jeg holder med, Tromsø IL og Sheffield Wednesday, og jeg liker å sette av tid til å se eller høre på kampene. Men jeg kan få dårlig samvittighet fordi jeg for eksempel legger opp en lørdag etter kampene. Wednesday spiller alltid lørdag kl. 1600.

Om jeg var smartere ville jeg huske mer av det jeg hadde lest, bedre vært i stand til å argumentere hvorfor jeg er uenig med noen og dra litt lengre argumenter basert på mine egne tanker om hvordan lover og samfunnet henger sammen. Men om jeg var smartere hadde det fristet mer å bli mer akademiker og kanskje tilbringe tiden i et elfenbenstårn (kan man direkte oversette ”Ivory Tower”?), lese bøker, sjeldent dra på en alkoholholdig vift (og oppleve smerten dagen-derpå), miste kontakt med venner ettersom de ville bli lei av de intellektuelle samtalene jeg ville invitere til, ikke bry meg noe særlig med fotballklubbene i mitt hjerte, om jeg var smartere ville jeg skjønt mer.

Om jeg var dummere ville jeg ikke misbrukt tiden på å lese bøker, ikke kjenne tristheten som følger av dårlig hukommelse, ikke føle trang til å kunne gi presise svar på hvorfor jeg var uenig med en tekst (jeg hadde sikkert aldri lest den), ikke bli frustrert fordi jeg ikke kan servere lange argumenter for hvordan deler av samfunnet være en god kompis som er med på alt, få meg en 9-16-jobb, uten dårlig samvittighet sette av tid til min interesse for fotball, aldri kjede damer på byen med snakk om EU eller lignende forkortelser, ikke være så fordømt opptatt av å skjønne alt.

Skulle jeg ønske jeg var smartere eller dummere enn i dag? Ja takk, begge deler.

Til Mari Rege: nivådeling er ikke svaret (tror jeg)

I dagens Aftenposten kunne man lese at Professor Mari Rege tror nivådeling i skolen kanskje er svaret. Dette mistenker hun etter å ha lest artikkelen "Peer effects, teacher incentives and the impact of tracking: evidence from a randomized evaluation in Kenya" av blant annet den hypede unge økonomen Esther Duflo.

Professor Mari Rege leser nok artikkelen riktig, men hun tar feil når hun sier vi ikke før har hatt gode studier om effekten av nivådeling på elevprestasjoner. Tror jeg. I alle fall kunne John Hattie allerede i 1999 vise til 3385(!) undersøkelser (side 6) om nivådelings effekt på elevprestasjoner. I gjennomsnitt viste dette tiltaket seg ikke å ha noen større effekt enn standardavviket. Altså null effekt.

Jeg sier ikke at Professor Mari Rege tar feil i sin artikkel. Jeg er heller ikke uenig i hennes konklusjon om at vi må åpne for mer kontrollert eksperimentering i den norske skolen for å finne de gode tiltakene. Men det finnes mye forskning på nivådelings effekt på elevprestasjoner i skolen. Denne forskningen viser i stor grad at nivådeling er et blindspor.

Jeg er stor tilhenger av Professor Mari Reges oppfordring til en kunnskapsbasert skolereform. Likevel bør vi riste oss løs fra tanken om at det finnes en sølvkule for å heve elevprestasjoner i skolen. Jeg tror ikke nivådeling er en av løsningene - og i alle fall ikke Svaret med stor S.

Å forutsi kriser

Kan man forutsi kriser? Ja og nei. Jeg tror man kan forutsi at det kommer til å skje en krise. Man kan bare ikke forutsi når, hvor eller hvordan. Ingen kriser er helt identiske. Man må altså ha to tanker i hodet samtidig for å svare på det innledende spørsmålet.

Jeg tror at grunnen til at man kan forutsi at det vil skje en krise skyldes fundamentale sider av menneskenaturen. Om jeg husker riktig har blant annet Dan Ariely gjennom eksperimenter vist at mennesker spekulerer i kjøp og salg selv om de vet at de befinner seg i en boble. Det er vanskelig å ikke tenke på Tulipan-boblen i 1600-tallet Nederland. Dette var en boble uteukkende skapt av menneskenaturen.



Grådighet er altså ikke en ny (eller nødvendigvis negativ) side ved menneskeheten. Det er når man bygger opp systemer som gjør at denne iboende siden av menneskeheten kan gå utover fellesskapet at man har et problem. Eksempelvis er den krisen vi er inne i delvis forårsaket av menneskenaturens grådighet på den ene siden og et system med utvannede ansvarsforhold på en annen side.

Vi må akseptere økonomiske kriser. For å unngå bobler, og påfølgende kriser, bør vi vedkjenne oss det faktum at mennesker er sterkt drevet av grådighet. Det er atså ikke så mye vi kan gjøre for å unngå kriser, men vi bør i alle fall ikke legge opp til de. For at krisene skal bli minst mulig skadelige og urettferdige bør vi sørge for at tapene i minst mulig grad går utover uskyldige. Varsellysene bør blinke når man har et system der man legger opp til at individer kun har en økonomisk oppside ved sin opptreden i markedet. En ekstremt dårlig kombinasjon er et system der man privatiserer profitt og sosialiserer tapene. Men nesten ingen forutså krisen. De ytterst få som advarte mot krisen var ingen Nostradamus-figurer, men identifiserte generelle fallgruver med systemet. Det var ikke noe nytt med menneskenaturen. Den har alltid vært som den er.

Eric Voegelin, gnostisme og konservatisme

Av og til tar jeg en titt i den utsøkte konservatisme-antologien til Røe Isaksen og Syse. I går var turen kommet til en, for meg, ny skikkelse ved navn Eric Voegelin (1901-1985). Han er mest kjent for det noe mystiske begrepet "gnostisisme". Denne ismen fornekter på en side at det eksisterer en guddommelig verden løskoplet fra mennesket. På den annen side fornekter man også at det eksisterer noe overnaturlig i den eksisterende verden. Gnostisisme er troen på at den rette viten kan frelse mennesker fra den onde verden. Frelse kan altså oppnås i den eksisterende verden og i dette liv.

Ikke la deg lure av de mange svart/hvitt-bildene av Voegelin. Han var egentlig en skikkelig hurra-gutt som dere ser her.

Voegelin mente at gnostisisme var en slags sekularisering av religion. I Syses behandling av Voegelin har han en megetsigende setning om hvordan Voegelin så på gnostisismen: "I stedet for å innrømme at mennesker alltid lever i en verden det aldri fullt og helt kan begripe, søker de moderne ideologiene å avskaffe Gud og sette sine egne mål som det høyeste i stedet". Voegelin brukte opprinnelig begrepet "politisk religion" for å beskrive moderne ideologier, som i følge ham var en fortsettelse av antikkens gnostisisme. Et veldig illustrativt eksempel er marxisme som fremsetter en slags katarsis (proletariatets revolusjon) og en utopi eller et paradis (det klasseløse samfunn). Et annet illustrerende eksempel er blind tro på positivisme som innebærer at man tror at alt i utgangspunktet er kjennbart.

En åpenbar implikasjon av et gnostisistisk verdensbilde er at en vei til verdslig frelse eksisterer. Dette betyr at de som vet veien er sin fulle rett til å eliminere det som står i deres vei. Målet helliger middelet. Og historien er full av eksempler på at dette kan være en grusom tankemåte. En annen implikasjon er forbundet med politisk styring. Et eksempel er planøkonomien som er et resultat av en absurd tillit til positivismen.

Det er mye dyp visdom i det lille jeg har lest av Eric Voegelin. Og det at jeg ikke helt har klart å slippe taket er et kvalitetstegn. Voegelin nektet selv for at han var konservativ ettersom han ikke ville bli satt i bås (og i alle fall ikke i en ideologi). Men konservatisme er noe så uvanlig som en ikke-ideologisk ideologi, så han får ha meg (eller egentlig Røe Isaksen og Syse) unnskyldt.

Om feil kart og fattigdom

“Om man har gått seg bort lønner det seg å ha et feil kart fremfor intet kart”. Svært få vil si seg enig i denne påstanden. Likevel aksepterer vi slike situasjoner i mange politiske diskusjoner.

Flesteparten av forskere og politikere vil si at fattigdomsdefinisjonen som blir benyttet i det offentlige ordskiftet og som et parameter for å bedømme suksessen til regjeringen, er feil eller misvisende. Denne definisjonen er EUs fattigdomsdefinisjon. Enkelt sagt sier denne at man er fattig om man tjener 50 prosent, eller mindre, av medianinntekten i landet en kommer fra. Denne definisjonen viser blant annet at Bulgaria og Slovakia har mindre fattigdomsproblemer enn Norge. Til tross for slike håpløse resultater så er denne definisjonen den viktigste premissleverandøren i fattigdomsdiskusjonene i dette landet.

Om det i det hele tatt er vitenskapelig mulig å komme frem til en god definisjon av fattigdom (altså riktig kart) er tvilsomt. Men man benytter åpenbart feil kart til fattigdomslandskapet. Til tross for at man vet kartet er feil, og at det derfor er absurd å benytte seg av det, aksepteres denne tilstanden. I politikken foretrekker man mange ganger å ha feil kart enn intet kart. Dette har kanskje noe med at resultater ikke alltid er så viktig i politikk?

Værmeldinger og sikkerhet pt. 2

På torsdag forrige uke skrev jeg:

"Det er på Yr meldt 22mm med regn på søndag. Denne varselen er grønn - altså slår den til mer enn 70 prosent av tilfellene. La oss se - det blir spennende! :)"

Jeg skrev at en oppdatering ville komme med tanke på det reelle søndagsværet. Det var altså meldt 22 mm regn i Oslo med grønn farge (stor sannsynlighet). Det falt 1 mm. Dette sier ikke nødvendigvis så mye - og en meterolog ville kanskje vært fornøyd. Jeg vet ikke. Men stole på langtidsvarsler bør en være forsiktig med - grønne varsler eller ei.

Værmeldinger og sikkerhet

Har du lurt på hvorfor Storm, Pent eller Yr kan ta så grundig feil som de noen ganger gjør? Jeg har opplevd Yr påstå det er sol utenfor vinduet når jeg tydelig kan se at det er striregn. Det er med grunn at jeg akker meg litt når jeg hører folk som belager seg på at værmeldingen har meldt fint vær kommende helg, og på grunnlag av dette planlegger en solfylt ukeslutt på hytta. Er det noe vitenskapelig grunn til å være skeptisk til værmeldingenes nøyaktighet?

Etter å ha sett litt rundt er det helt tydelig at det er på sommeren det er problematisk å melde. Yr, som visstnok var den beste i fjor, hadde under fjorårets sommer en treffprosent på 93 når de meldte opphold. Når nedbør var meldt så hadde man rett i 63 prosent av tilfellene (kilde). Kriteriene er jeg ikke sikker på. I 2004 uttalte regionleder Ole Nielsen i værvarslingsavdelingen ved Meteorologisk institutt på Blindern i Oslo at

"vi pleier å si at været ikke er noen eksakt vitenskap det er godt med rom for tolkninger og det vil alltid være en grad av usikkerhet forbundet med værmelding"

Han kunne videre fortelle at Meteorologisk Institutt vanligvis har en treffprosent på 80 prosent med tanke på varsler for neste dag. Man fører ikke noe statistikk innen langtidsvarsling, men tallet ligger "noe lavere" (kilde).

Nå er det slik at man har begynt med sannsynlighetsberegning på Yrs langtidsvarsler.
Grønne varsler slår til oftere enn i 70 prosent av tilfellene.
Gule varsler slår til mellom 50 og 70 prosent av tilfellene.
Røde varsler slår til sjeldnere enn 50 prosent av tilfellene (kilde).

Det er på Yr meldt 22mm med regn på søndag. Denne varselen er grønn - altså slår den til mer enn 70 prosent av tilfellene. La oss se - det blir spennende! :)

Kortidsvarslene er egentlig ganske bra - unntatt på sommeren. Men langtidsvarslene fremstår som synsing foretatt ved hjelp av vitenskapelige metoder. Nå har man så smått begynt med sikkerhetsmarginer. Det er godt med tanke på folks tillit til værmeldinger.

En tanke: Været burde kanskje være enklere å forutsi enn økonomien? I alle fall et par dager frem i tid? Med dette i bakhodet er det kanskje noe spesielt å belage seg på presise økonomiske fremskrivinger flere år frem i tid?

Om Darwin og økonomi

I mandagens episode av Econtalk var Professor Robert Frank gjest. Han har skrevet boken The Darwin Economy. Hovedlinjen i argumentet hans er bygget på at økonomer om 100 år ikke vil si at Adam Smith var viktigst for deres forståelse av økonomi. I stedet vil de trekke frem Charles Darwin.

Robert Frank er en stor beundrer av Adam Smith og hans ideer. Smith mente at det (reelle) frie marked alltid førte med seg det beste for gruppen som gjennom verket til en usynlig hånd. Et slikt syn kan eksemplifiseres gjennom darwinististiske briller ved å se på antiloper. Antilopene som gjennom tiden har overlevd rovdyr var de raskeste. Dette brakte med seg gener blant antilopene som favoriserte hurtighet. Dette var og er til beste for gruppen. Dette er Darwin i tråd med Smith.

Poenget til Frank er at evolusjonen også kan være uheldig for gruppen, men bra for individet. Dette ble i samtalen med Robert Frank eksemplifisert med elefantselen.

Tjukkas aka elefantsel:


Hannene som får parret seg er de feiteste som dermed er best til å slåss om revir. Dermed bringes gener videre som favoriserer, om man sier det pent: størrelse. Alle gutta blant elefantselene hadde tjent på å være halve vekten, men evolusjonen fører med seg et tilsynelatende irrasjonelt våpenkappløp i størrelse.

Robert Frank har altså skrevet om en darwinistisk økonomi som kjennetegnes av at Smiths ide om den usynlige hånd var for optimistisk. Frank viser at man ofte opplever det totalt motsatte av hva Smith beskriver. For Frank er dette en god grunn for staten å intervenere. I hvor stor grad kom ikke frem under samtalen. Men det oppstår konstruktive diskusjoner i episoden.

Robert Franks darwinistiske økonomi er for meg et annerledes perspektiv på begrepet markedsvikt. Darwin og økonomisk tenkning er derimot ikke nytt - tenk feks Schumpeters Creative Destruction. Franks argument fremstår som legitim med tanke på å nyansere markedstroen noe. Likevel skal man ikke glemme at et eventuelt tiltak kan føre med seg såkalt government failure (hva er det norske ordet for dette?). Og som man vet så er det ikke slik at "two wrongs make a right". Jeg synes Franks perspektiv er interessant, men det er ikke revolusjonerende for de av oss som er av den oppfatning at både marked og stat kan ha sine feil. Verden er som regel ikke svart-hvitt.

Last Train Home - en historie om muligheter og kostnader av økonomisk vekst

Det er umulig å ikke skrive ned noen betraktninger etter å ha sett filmen Last Train Home. Dette er en dokumentar som tar utgangspunkt i en enorm årlig menneskelig migrasjon: når 150 millioner kinesere, som har utvandret for å jobbe, skal hjem for å feire det kinesiske nyåret. Mer spesifikt så følger man skjebnen til én slik familie. Mor og far er utvandrede tekstilarbeidere, mens de to barnene bor sammen med bestemor hjemme i landsbyen. Dette er en historie om de som har sydd klærne du går i. Dokumentaren anbefales på det sterkeste.

Dokumentaren setter i gang en fler tankeprosesser enn jeg orker å skrive om. Hovedbetraktningen er knyttet til økonomiske muligheter og sosiale kostnader. Jeg vet det høres litt ut som ideologisk oppgulp, men det er lett å se at de økonomiske mulighetene som verdenshandelen åpner for er enormt store. 150 millioner kinesere strekker seg veldig langt for å benytte seg av denne muligheten. Det er også lett å se at hovedpersonenes familie har forsaket mye på grunn av nettopp denne muligheten. Foreldrene kommer kun hjem én gang i året. Og dette har foregått i 16 år. Det er sterkt når datteren i familien gir uttrykk for at besteforeldrene fostret opp henne. Enda sterkere er det når hun forteller at hun ikke har lyst til å møte foreldrene sine. Man kan si mye om hennes foreldre, men deres hovedmotivasjon er å jobbe nok til å betale for barnas skolegang slik at de slipper å gjøre manuelt tekstilarbeid som sine foreldre. Foreldrene vil gjerne gi barnene sine en mulighet til å leve et bedre liv enn seg selv. Dette er et grunnleggende ønske blant mange foreldre.

Oppsummert kan en si at man får et objektivt bilde av begge sider av veien mot økonomisk utvikling. Samtidig er det verdt å huske på hva alternativet hadde vært til det vanskelige livet familien lever. Før foreldrene begynte å jobbe i tekstilindustrien var de desperate og fattige bønder. Så deres nåværende liv er tøft, men alternativet er på veldig mange måter mye verre.

Filmen gjør også at man gjerne blir påminnet om at vi i Vest-Europa bør sette pris på alt våre forfedre har gått gjennom for å forbedre livet for neste generasjon.

Mine opplevelser og noen tanker om de siste dager

Det er vanskelig å sette ord på de siste dager. For meg så startet det hele opp Alp d’Huez i Frankrike som er den mest feststemte etappen i Tour de France. Jeg fikk vite at en bombe hadde gått av i Oslo. Regjeringslokalet sto i brann. Fra det sekundet har jeg ikke klart å glede meg stort. Etter en lavmælt heiing i første bakke opp Alp d’Huez så vendte reisefølget mitt og jeg nesen mot Frankfurt og hjemreise til Norge. Vi fikk ringt kjente og kjære. Dette forsikret oss om at i alle fall våre aller nærmeste var uskadet. Vi fikk rapporter hjemmefra om fler bomber i Oslo. “Hva faen er det som skjer?” var nok den mest fremtredende tanken i hodene til oss gutta. Ingen kunne forestille seg de fryktelige hendelsene som holdt på å utspille seg.

Etter en stund ble det klart fra rapporter hjemme at det foregikk skyting på Utøya. Vi regnet kanskje med at det ikke hadde noen sammenheng med terroren i Oslo. Etterhvert da det ble klart at flere personer var omkommet på Utøya så gikk det opp for oss at det var linket til terroreksplosjonen i Oslo. “Fy faen...fy faen”. Jeg tror alle satt med følelsen av at alt var forandret i Norge. Ettersom i alle fall jeg først trodde det var islamister så jeg for meg et giftig debattklima der fremmedfrykten ville være fremtredende. Jeg fryktet en sterk fremmedgjøring av minoriteter med røtter i Midtøsten og Afrika. Jeg ble helt skjelven av disse tankene om fremtiden.

Det var nok litt overraskende når det kom inn rapporter om at terroristen hadde et nordisk utseende. Bitene begynte likevel å falle på plass. En totalt syk person som skylder på Arbeiderpartiet for å ødelegge en fiktiv homogen norsk drømmeverden. Spørsmålet er om man i det hele tatt kan rasjonalisere så irrasjonale tanker. Det var ikke mye søvn å få fredag natt.

Da vi la oss var de seneste rapportene på ti omkomne på Utøya. “Sinnsyke jævel” tenkte jeg. Da vi sto opp ble det rapportert om 80 omkomne på Utøya. Stillhet. Jeg klarte ikke først å ta innover meg dette tallet – personene, vennene, familiene – alle de berørte skjebnene. Tristhet. Dyp tristhet. Ikke sånn akutt grining, men skikkelig dyp, dyp tristhet. Og tomhet. Bunnløs tomhet. Det var en meningsløshet i det hele som gjorde det hele totalt ufattelig. Så var det tristheten igjen.

Tristheten er nok den følelsen jeg kjenner mest på. Klumpen i halsen når jeg, hvor enn i byen, ser en enkel rose eller et hav av roser. Klumpen i halsen når jeg går gjennom Slottsparken – ned fra Slottet og følger den flotte raden av blomster – inn til arbeidsplassen min på juridisk fakultet. I Karl Johansgate. Spikersuppa. Forbi Stortinget. Utenfor Domkirken. Innenfor Domkirken. Regjeringsbyggene. Utbrudd av tristhet som stort sett er uforutsigbar, men bare dukker opp av og til. Og sorgen. Den vonde sorgen når jeg tenker på de berørte. De som har mistet noen de er glad i. De som var på Utøya når det grusomme skjedde. Det er dette det kanskje er vanskeligst å sette ord på ettersom mine ord ikke strekker til. Rundt på nettet og i taler som er holdt har enkelt klart å sette ord på...ja...det. Jeg klarer ikke. Jeg føler nok at mine ord blir for trivielle akkurat for dette.

Håp. Det er vanskelig å få øye på nå, men om de berørte kan finne noe håp i all denne elendigheten så burde jeg óg. I all min tomhet så har jeg i det minste bestemt meg for å ta mer aktiv del i demokratiet. En realisering etter denne tragedien er at man ikke kan ta et velfungerende demokrati som en selvfølge. Man må dyrke og hegne om demokratiet. Jeg tror at de forsvinnende medlemsmassene i politiske partier, og den store andelen sofavelgere, i stor grad er en konsekvens av at folk tar et stabilt demokratisk styre av landet for gitt. Ikke at en stor del av befolkningen føler maktesløshet i møtet med den kulturmarxistiske politiske elite. Det tror jeg vi alle som er glad i demokrati har et medansvar for å vise. Og det er kanskje et lite bidrag fra en som ikke helt vet hva han kan bidra med?

Betatesting - "Nedenfra og opp"-signaler og ikke-økonomiske insentiver

Jeg hadde ikke regnet med at jeg skulle skrive det, men betatesting av pc-spill er fascinerende. Forhåpentligvis hadde noen skrevet mye om det fra før. Men nei. Et enkelt søk på google etter ”the economics of beta testing” gav som jeg nok ventet ikke noe resultat. Hva er min enkle forståelse av betatesting og fenomener rundt det?

1) Spilldesignerene konstruerer spillet. Spillutviklerne og kanskje de lønnede spilltesterne har begrenset kapasitet til å teste spillet. Dermed delegerer de dette til andre. Betatesting skaper en umiddelbar feedback som gjør at spillmakerne er i stand til å forbedre spillet nesten umiddelbart. Dette skjer i tiden før spillet offisielt gis ut.

2) I det hele tatt er feedback-loopen så tett at man nesten kan si at produsenten og mange (?) (de som vil) konsumenter samarbeider om det endelige produktet.

2) Etter at spillet er gitt ut gis det likevel ut såkalte ”patcher” som retter opp de ”bugsene” som ikke har blitt oppdaget i betatestingrunden. Dette gjør det mindre kostbart å tabbe seg ut litt innen spilleverden. Man kan ikke bare komme med en patch for en bil eller sofa. For mange patcher skaper likevel frustrasjon blant spillere. I det lange løp kan dette være svært skadelig for spillprodusenten.

Naturligvis har man produkttesting innen andre markeder, men neppe så sofistikerte? I betatesting handler det ikke om hvorvidt man dikotomt liker produktet eller ikke. Snarere handler det om det kapasistetskrevende stadiet som innebærer å teste ut programmeringen i massevis av spillsituasjoner.

Man kan undre seg over hvorfor denne jobben tas opp av frivillige betatestere, men det er i hvert fall ikke et spørsmål om penger.

Alain de Botton - Status Anxiety

Etter å ha lest "Pleasures and Sorrows of Work", "Consolations of Philosophy" og halve "Art of Travel" så er jeg allerede begeistret for Alain de Botton. Denne begeistringen ble ikke akkurat mindre ved å lese "Status Anxiety".

Dette er en bok som handler om status. Dette ordet virker umiddelbart litt kjølig og fjernt - litt jappete liksom. Egentlig går det til kjernen av det å være et menneske. De Botton skriver at status kan forstås som søken etter kjærlighet, men en annen type en den man søker i en partner. Det er en viktig grunn til at følelser knyttet til status er så sterke. Status gir kjærlighet - fra omgivelsene. Boken handler blant annet om implikasjonene av dette. Jeg kan vel røpe så mye som at De Botton beskriver status som noe ofte avsondret fra personlige egenskaper. Han beskriver og det relativistiske ved status. Forskjellige samfunn og forskjellige tider gir status til ulike karakteristikker og posisjoner. Det er mange sider av ens personlige egenskaper som ikke verdsettes av meritokratiet. Det er klokt å huske på dette om man er trist på grunn av følelsen av egen utilstrekkelighet. Man trenger ikke å være god for å være høyt ansett - lav status betyr ikke nødvendigvis at man er en dårlig person.

Det føles som om De Botton skriver på "mitt språk". Jeg setter stor pris på hans refleksjoner og paralleller til andre tenkeres arbeider - selv om jeg ikke nødvendigvis har lest mye av de. De Botton trekker ofte inn Adam Smith. Men han trekker gjerne inn mer obskure tenkere - jeg liker dette. De Botton har en god dose malerier og illustrasjoner i sin bok. Disse kommenterer og bruker han for å understreke poenger eller bare for å vise til hvordan i all verden det han snakker om ser ut. Jeg er også glad i dette. Til sist må det nevnes at De Botton skriver magisk bra. Det er ikke ofte jeg føler for å lese setninger igjen og igjen. Da jeg leste denne boken så gjorde jeg det.

Utdrag fra et avsnitt på side 13-14:

"Every adult life could be said to be defined by two great love stories- The first - the story of our quest for sexual love - is well known and well charted[...]it is socially accepted and celebrated. The second - the story of our quest for love from the world - is a more secret and shameful tale. If mentioned, it tends to be in caustic, mocking terms, as something of interest chiefly to envious or deficient souls, or else the drive for status is interpreted in an economic sense alone. And yet this second love story is no less intense than the first, it is no less complicated, important or universal, and its setbacks are no less painful. There is heartbreak here too, suggested by the distant, resigned eyes of many whom the world has elected to dismiss as nobodies".

Vakkert og rørende.

Jeg anbefaler naturligvis boken på det sterkeste. "Status Anxiety" har fått meg til å le, bli trist, stoisk rolig og glad. Det er en viktig bok som er litt tung. Den berører store tema på en relativt konsentrert måte. Den er rett og slett fantastisk bra. Samtidig kan jeg forstå om forfatteren og boken kanskje ikke tiltaler alle. Likevel er jeg vel av den oppfatning at man er litt grunn om man ikke setter pris på boken - men det er min subjektive mening. Favorittkapitellet mitt var, ettersom jeg er ateist, helt uventet det som het "Christianity".

Det er ingen skam å legge fra seg en god bok

Forfatteren Umberto Eco har et personlig bibliotek med over 30.000 bøker. Han blir oppgitt når han blir spurt om han har lest alle bøkene. Det er ikke det som er meningen, er argumentet hans, men at bøkene viser hva som har falt en inn en gang. Det viser hvilke tanker, ideer og interesser man har hatt.

Denne historien kom jeg over i en bok som har vært viktig for meg på utrolig mange måter. Boken heter "The Black Swan" og forfatteren heter Nassim Taleb. Det jeg fortalte om kalles i boken for Umberto Ecos "anti-library". Et lite sitat fra Taleb er på sin plass:

"the more you know, the larger the rows of unread books".

Historien om Eco gjør at jeg ikke lenger blir stresset av å legge fra meg halvleste bøker. Og om jeg aldri skulle bli ferdig med boken står den fortsatt for noe. Det er ikke slik at den ikke "teller" eller at den nødvendigvis er dårlig. Samtidig bør en heller ikke bruke det som en beleilig unnskyldning for aldri å lese ferdig en bok.

Om "Loven" og lovverket

Det er forskjell mellom "Loven" og lovverket. Dette høres kanskje umiddelbart noe rart ut, men to eksempler er klargjørende.

Om man kjører i 35 kilometer i timen i en 30-sone så føler man ikke nødvendig seg som en lovbryter. Om man skulle bli stoppet av politiet og bøtelagt så ville mange følt seg urettferdig behandlet. Samtidig er det slik at man bare ikke setter seg på en stol i kantinen som helt tydelig er reservert. Om man gjorde dette og ble konfrontert ville en følt skam. Det første eksempelet er brudd på norsk lovverk. Det står svart på hvitt (med en rød ring rundt) at man ikke skal kjøre fortere enn 30 kilometer i timen. Det andre eksemplet innebærer ikke at man bryter noen skrevne lover - hvor ofte har du vært i kaffeer eller kantiner der det står at man ikke skal sette seg på tydelig opptatte plasser? Likevel er det å overse dette et brudd på "Loven".

Det første er altså et brudd på lovverket, men ikke på "Loven". Det andre er et brudd på "Loven", men (antakelig) ikke på lovverket. Om ikke lovverket er i overenstemmelse med "Loven" så skades dets legitimitet. Derfor bør man bestrebe seg etter at lovverket er mest mulig lik som "Loven". Samtidig kommer man nok ikke unna at noe lovverk kan endre, eller bli til, "Loven" etter en stund. Likevel vil jeg tro at troen på dette er langt større enn den reele effekten.

En annen implikasjon er at politikere lager lovverk, men ikke "Lov".

For en fascinerende samtale som var grunnlag for dette blogginnlegg sjekk ut Econtalk-episoden "Bourdreax on Law and Legislation".

Ressursknapphet

Det er en merkelig greie i grunn at det egentlig opererer to logikker innenfor ressursknapphet. Den ene rett frem og sier at dess mer vi bruker av en ikke-fornybar ressurs, dess mindre har vi igjen av den ressursen. Dette er litt det malthusianske synet. Samtidig er det en annen logikk som sier at dess mer vi bruker av et produkt dess mer effektivt klarer vi å utnytte den. Jeg vet at dette ikke er lineært - det er ingen automatikk i dette heller. Det blir selvfølgelig mindre av den ikke-fornybare ressursen ved forbruk. Likevel stemmer ikke dette ikke helt. Fiffig igrunn. Jeg sliter litt med å gi eksempel på ressurser vi har brukt opp? Det hele minner meg om "Simon-Erlich-veddemålet" som indikerer at forholdet mellom forbruk og forekomst heller ikke er lineært og automatisk den andre veien. Et annet eksempel er at reservene av olje (i følge BP) var nok til å forsyne oss i 25 år i 1980. 30 år senere, altså 2010, var dette tallet 45 år.

Jeg skrev litt rundt dette i et blogginnlegg i 2009. Jeg har kanskje forandret noen meninger siden da, men ikke mye.

Oppdatering - "Troen på markedet"

Jeg var på Litteraturhuset i forbindelse med lanseringen av boken "Troen på markedet". "Dette gav meg ikke så mye som jeg kanskje hadde håpet på", tenkte jeg umiddelbar. Nå som det har sunket litt inn er jeg ikke så sikker. Jeg sitter igjen med noen bemerkninger/inntrykk etter dette møtet.

For det første så manglet en god definisjon, eller definisjon i det hele tatt, på "nyliberalisme". Dette er sikkert i boken, men var ikke oppe i møtet.

For det andre var argumentene i innledningen, og grunnlaget for boken, litt for konspiratoriske for å bli tatt helt seriøst av meg. Det at Trygve Hoff møtte Mises og Hayek var visst et tegn på at det nyliberalistiske prosjektet også tok plass i Norge. Nå er jeg nok veldig lite informert - jeg vet ikke engang hvem denne Hoff var. Dette er kanskje et motstykke til empirien rundt hvem som sluttet seg til marxisme og kommunisme i Norge før i tiden. Dette er folk som sitter i ulike maktposisjoner i dag. Dette burde være grunnlag for konspirasjonsteorier, men den slutningen drar ikke jeg. Nok om det.

Merkelig nok utviklet møte seg til etterhvert å bli en diskusjon rundt hvordan "vi" kan få boligpolitikken på rett kjøl og starte en sosialistis motrevolusjon.

Det var interessant ideer i sving, men de sto Kalle Moene for. Noen av de var selvfølgelig basert på boken. Han var av formening at boken var god og velskrevet, om enn litt for dannet. Blant annet snakket han om at folk på venstresiden har godt av å lese liberalistisk litteratur. For det første er det faktisk mye å lære der - bla Hayek og informasjon i markedet. For det andre får man ofte mer klarhet i sine egne ideer ved å "utsettes" for andres (veldig JS Mill der). For det tredje gjør det deg mine énsporet. Det Moene snakket om der var mye av grunnen til at jeg var der, og få Civita-møter har inspirert meg til å skrive et lang blogginnlegg. Noe slikt skal jeg gjøre igjen.

Avslutningsvis vil jeg oppfordre til droppe svartmalingen av samfunnsutviklingen etter andre verdenskrig eller 80-tallet. Det har skjedd VELDIG mye positivt. Det er viktig å huske i retorikken om "økt ufrihet og økte forskjeller".

Troen på markedet? Har ikke alle tro på det frie marked?

I morgen tidlig på Litteraturhuset skal jeg på et boklanseringsmøte for boken "Troen på markedet" i regi av den venstrelente tenketanken Res Publica. Samtidig leser jeg boken "The Bourgeois Virtues" av Deidre McCloskey om dagen. Den sistnevnte boken innleder med "apology" i religiøs forstand, altså mer et forsvar enn en beklagelse, av kapitalisme og middelklassen (forhåpentligvis kommer det mer om denne her). Jeg forventer, kanskje litt fordomsfullt, det motsatte i morgendagens seanse.

Noe som fascinerer meg er at folk kan tenke så forskjellig. Selv om jeg helt klart vil kalle meg liberalkonservativ så drar jeg i morgen med det, for meg i alle fall, klare formål at jeg skal ha en åpen innstilling. En viktig ting for meg er å se om jeg klarer å forstå hvordan de som ikke mener det det samme som meg kommer opp med forklaringene sine. Jeg har altså et håp om å være såpass smart at jeg klarer å skjønne hvorfor folk tenker som de gjør. Mest sannsynlig drar jeg fra møtet i morgen like dum som før, men jeg håper å være lur nok til å oppfatte poeng på tvers av mine syn samt disse poengenes logikk. Jeg får se. Det er i alle fall et forsøk på å utvide horisonten. Dette er mer inspirert av genuin nysgjerrighet enn av en zoologisk opplevelsestrang.

Alain de Botton - The Consolations of Philosophy

Denne boken hadde ligget i hyllen min en stund. For rundt halvannen uke tok jeg den opp, og den ble egentlig bedre og bedre etterhvert. Den siste halvparten leste jeg på to dager.

Boken handler om seks filosofer fra antikkens Hellas til 1800-tallets Tyskland. Disse er Sokrates, Seneca, Epikur, Montaigne, Schopenhauer og Nietzsche. Sokrates står for trøsten når det gjelder å være upopulær, Epikur- ikke ha nok penger, Seneca - frustrasjon, Montaigne - å komme til kort, Schopenhauer - et knust hjerte, og Nietzsche - vanskeligheter.Av disse var nok Montaignes filosofi og historie det som traff meg aller mest. Jeg tror Nietzsche er de Bottons favoritt.

Unntatt Sokrates var dette filosofer jeg hadde veldig begrenset kunnskap om. Derfor var denne boken lærerik rent kunnskapsmessig for meg. Samtidig er det en del trøst å hente fra denne boken. Det er filosofier om hvordan man skal møte livet. Et sitat fra Epikur i de Botton er på sin plass:

"There is nothing dreadful in life for the man who has truly comprehended that there is nothing terrible in not living".

Dette er fantastisk i seg selv. De Bottons kontekstualisering av filosofenes tenkning, og hans samtidige aktualisering av deres ideer, er det som gjør denne boken. Den kan leses som en presentasjon av filosofenes tenkning og applikasjon av deres ideer. Det kan også være en introduksjon til å lære mer. Jeg skal lese Montaigne. Samtidig føler jeg ingen umiddelbar trang til å lese noen av de - og det er kanskje en styrke ved boken at man ikke blir stående igjen med noen store spørsmål?

På grunn av denne, og den glimrende boken av Alain de Botton som heter "The Pleasures and Sorrows of Work", har jeg bestilt fem(!) bøker av ham. Jeg trenger vel ikke å avsløre at jeg har sansen for forfatteren.