Det er en merkelig greie i grunn at det egentlig opererer to logikker innenfor ressursknapphet. Den ene rett frem og sier at dess mer vi bruker av en ikke-fornybar ressurs, dess mindre har vi igjen av den ressursen. Dette er litt det malthusianske synet. Samtidig er det en annen logikk som sier at dess mer vi bruker av et produkt dess mer effektivt klarer vi å utnytte den. Jeg vet at dette ikke er lineært - det er ingen automatikk i dette heller. Det blir selvfølgelig mindre av den ikke-fornybare ressursen ved forbruk. Likevel stemmer ikke dette ikke helt. Fiffig igrunn. Jeg sliter litt med å gi eksempel på ressurser vi har brukt opp? Det hele minner meg om "Simon-Erlich-veddemålet" som indikerer at forholdet mellom forbruk og forekomst heller ikke er lineært og automatisk den andre veien. Et annet eksempel er at reservene av olje (i følge BP) var nok til å forsyne oss i 25 år i 1980. 30 år senere, altså 2010, var dette tallet 45 år.
Jeg skrev litt rundt dette i et blogginnlegg i 2009. Jeg har kanskje forandret noen meninger siden da, men ikke mye.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar