Betatesting - "Nedenfra og opp"-signaler og ikke-økonomiske insentiver

Jeg hadde ikke regnet med at jeg skulle skrive det, men betatesting av pc-spill er fascinerende. Forhåpentligvis hadde noen skrevet mye om det fra før. Men nei. Et enkelt søk på google etter ”the economics of beta testing” gav som jeg nok ventet ikke noe resultat. Hva er min enkle forståelse av betatesting og fenomener rundt det?

1) Spilldesignerene konstruerer spillet. Spillutviklerne og kanskje de lønnede spilltesterne har begrenset kapasitet til å teste spillet. Dermed delegerer de dette til andre. Betatesting skaper en umiddelbar feedback som gjør at spillmakerne er i stand til å forbedre spillet nesten umiddelbart. Dette skjer i tiden før spillet offisielt gis ut.

2) I det hele tatt er feedback-loopen så tett at man nesten kan si at produsenten og mange (?) (de som vil) konsumenter samarbeider om det endelige produktet.

2) Etter at spillet er gitt ut gis det likevel ut såkalte ”patcher” som retter opp de ”bugsene” som ikke har blitt oppdaget i betatestingrunden. Dette gjør det mindre kostbart å tabbe seg ut litt innen spilleverden. Man kan ikke bare komme med en patch for en bil eller sofa. For mange patcher skaper likevel frustrasjon blant spillere. I det lange løp kan dette være svært skadelig for spillprodusenten.

Naturligvis har man produkttesting innen andre markeder, men neppe så sofistikerte? I betatesting handler det ikke om hvorvidt man dikotomt liker produktet eller ikke. Snarere handler det om det kapasistetskrevende stadiet som innebærer å teste ut programmeringen i massevis av spillsituasjoner.

Man kan undre seg over hvorfor denne jobben tas opp av frivillige betatestere, men det er i hvert fall ikke et spørsmål om penger.