Eric Voegelin, gnostisme og konservatisme

Av og til tar jeg en titt i den utsøkte konservatisme-antologien til Røe Isaksen og Syse. I går var turen kommet til en, for meg, ny skikkelse ved navn Eric Voegelin (1901-1985). Han er mest kjent for det noe mystiske begrepet "gnostisisme". Denne ismen fornekter på en side at det eksisterer en guddommelig verden løskoplet fra mennesket. På den annen side fornekter man også at det eksisterer noe overnaturlig i den eksisterende verden. Gnostisisme er troen på at den rette viten kan frelse mennesker fra den onde verden. Frelse kan altså oppnås i den eksisterende verden og i dette liv.

Ikke la deg lure av de mange svart/hvitt-bildene av Voegelin. Han var egentlig en skikkelig hurra-gutt som dere ser her.

Voegelin mente at gnostisisme var en slags sekularisering av religion. I Syses behandling av Voegelin har han en megetsigende setning om hvordan Voegelin så på gnostisismen: "I stedet for å innrømme at mennesker alltid lever i en verden det aldri fullt og helt kan begripe, søker de moderne ideologiene å avskaffe Gud og sette sine egne mål som det høyeste i stedet". Voegelin brukte opprinnelig begrepet "politisk religion" for å beskrive moderne ideologier, som i følge ham var en fortsettelse av antikkens gnostisisme. Et veldig illustrativt eksempel er marxisme som fremsetter en slags katarsis (proletariatets revolusjon) og en utopi eller et paradis (det klasseløse samfunn). Et annet illustrerende eksempel er blind tro på positivisme som innebærer at man tror at alt i utgangspunktet er kjennbart.

En åpenbar implikasjon av et gnostisistisk verdensbilde er at en vei til verdslig frelse eksisterer. Dette betyr at de som vet veien er sin fulle rett til å eliminere det som står i deres vei. Målet helliger middelet. Og historien er full av eksempler på at dette kan være en grusom tankemåte. En annen implikasjon er forbundet med politisk styring. Et eksempel er planøkonomien som er et resultat av en absurd tillit til positivismen.

Det er mye dyp visdom i det lille jeg har lest av Eric Voegelin. Og det at jeg ikke helt har klart å slippe taket er et kvalitetstegn. Voegelin nektet selv for at han var konservativ ettersom han ikke ville bli satt i bås (og i alle fall ikke i en ideologi). Men konservatisme er noe så uvanlig som en ikke-ideologisk ideologi, så han får ha meg (eller egentlig Røe Isaksen og Syse) unnskyldt.