Eurolandene - en gjeng med "lurekeynesianere"?

Forrige uke vedtok EUs statsledere at man skulle bruke 200 milliarder Euro for å få EUs økonomier på fote igjen. Ifølge en rapport skrevet av en think tank i Bruegel så er det kun ett(!) av femten EURO-land som virkelig har iverksatt en seriøs motkonjukturpolitikk i forbindelse med finanskrisen. Landet er Spania. For meg var dette overraskende ettersom jeg var av den oppfatning av at det kun var Tyskland som var kjølige til å behandle krisen med for ekspansiv finanspolitikk. For eksempel har jo Herr Steinbrück - finansminister i Tyskland - fått ekstremt mye pepper for hans kritikk av Storbritannias "crass Keynesianism". Er det altså slik at det er mange som sympatiserer med Steinbrück? Tom Barber hevder dette, og han namedropper land som Nederland, Polen, Sverige og Litauen. Videre kommer han med svaret på hvorfor EU land ikke har walked the walk med tanke på motkonjukturpolitikk. Tom Barber skriver:

The bottom line is that, whatever the severity of the recession, Europe’s leaders are loath to do anything that might imperil the euro and the cohesion of the eurozone. For them, this is the multi-national European project that matters. As far as possible, therefore, they will try to stay within the limits set by the Stability and Growth Pact, the EU’s fiscal rulebook. And this means restricting the scope of a European fiscal stimulus.

Sagt enkelt: EU ledere er veldig bekymret for Euroens helse og vil dermed ikke finne på å drive motkonjukturpolitikk ettersom at det kan medføre brudd på Stabilitets- og Vekstpakten (det økonomiske regelverket for Euro-landene blant annet inflasjonsmål, grenser for tillatt gjeld etc). Av de fire landene Tom Barber konkret nevner så er det kun Nederland som er med i Euroen. Videre så er det ganske historieløst å hevde at det hersker en enorm respekt for Stabilitets- og vekstpakten (SVP). For det første har land som Portugal og Irland blitt varslet og fått bøter i tider da de ikke oppfylte kravene i pakten. For det andre så har både Tyskland og Frankrike brutt reglene uten særlig anger. Der hvor Irland og Portugal ble møtt av advarsler og sanksjoner, så forandret Tyskland og Frankrike bare reglene. Vel, dette gjorde de etter de hadde suspendert pakten en liten stund. Poenget er at historien viser at det ikke eksisterer noen jerndisiplin blant Euro-landene med tanke på SVP. For det tredje er det slik at de nye reglene som tredte i kraft etter at Frankrike og Tyskland hadde veltet det gamle regelverket var et mer fleksibelt system. Dette systemet bygget inn flere unntaksklausuler - feks "extraordinary events" og så videre. Dette innebærer at SVP kan tolkes som ikke gjeldende akkurat nå. For det fjerde er mange av reglene i SVP kun politiske konstruksjoner - mange av de økonomiske reglene er ikke bygget på økonomisk logikk det er konsensus rundt. En liten illustrasjon på hvor mye politikk som har påvirket SVP er at den egentlig skulle hete Stabilitetspakten, men franskmennene som ikke er videre glad i økonomisk disiplin syntes at det var ekstremt viktig å lure inn ordet "vekst". Det er kanskje ikke dumt å gjøre et poeng av i tider der man må bryte reglene for å få økonomien til å vokse igjen?

Til slutt må jeg få nevne at Sarkozys opprettelse av en slags politisk Euro-klubb (pluss Storbritannia) under det franske presidentskapet er av enkelte tolket som et forsøk på å opprette en slags politisk pressgruppe mot Sentralbanken i Frankfurt. Dette gjenspeiler igjen franskmennenes medfødte skepsis til det som lukter av tysk disiplin innenfor økonomien.

Jeg er mildt sagt overrasket over funnene som viser at det kun er Spania som har iverksatt en seriøs motkonjukturpolitikk. Jeg er egentlig litt skeptisk til funnet, men jeg har ikke satt meg inn i dataen til denne think-tanken. Jeg synes likevel at Tom Barber fra Financial Times har kommet med en total skivebom her. Ja, jeg er helt enig i at lederne og eliten rundt om i Euro-sonen er veldig opptatt av Euroens helse og SVP, men dette er på lang sikt. På kort sikt har historien vist at Euro-landene setter land (og fortsatt posisjon) foran "Pakten". Om dette ikke stemmer i dette tilfellet så er det ikke landenens respekt for SVP som er årsaken. Det er nok noe annet. Finansminister Steinbrück gir oss noen hint om hvorfor ikke Tyskland er lunkne til å bruke for mye penger. Han uttaler:

For a while the position in Brussels and a few other places has been "We're now very much for setting up large-scale spending programs, but we're not really going to ask what the exact effects of those might be. And since the amounts are so high, well, let's get the Germans to pay because they can."

Det Steibrück sier her er at "EU spending programs" ikke er tuftet på substansiell økonomisk logikk, og at andre EU-land er glad i å sende regninger til Tyskland. Man skal huske at dagens situasjon åpner for mye freeriding. I et åpent marked med felles valuta er det ikke bare den som driver motkonjuktur som tjener - det gjør nemlig de andre landene også. De positive eksternalitetene kommer i form av økt etterspørsel fra Tyskland. Det lukter litt Fangens dilemma i dette tilfellet. Under normale omstendigheter er det ofte motsatt i Euro-sonen - man vil begrense ekspansiv finanspolitikk ettersom det kan skape alvorlige negative eksternaliteter i form av at den ekspansive økonomien eksternaliserer en del av dens skapte inflasjon.

For å si som en av mine professorer, Kjell A. Eliassen, "finally finally": Behovet for en samkjørt motkonjukturpolitikk innad i EU er stort. Det kan virke som om viljen er liten, og det er risikabelt. Jeg tror likevel ikke at landene hver for seg er så alt for skeptiske - desperate times, desperate measures osv. Og SVP er på ingen måte noe som blir sett på som lands ypperste ledestjerne, men den er nå mer fleksibel enn det den var før "reformen" i 2005. Dermed har nasjonale politikere en del slingringsmonn i sin finanspolitikk. Dette slingringsmonnet tror jeg kommer godt med i disse tider.