Norge i forhandlinger

Norge (EØS) er i forhandlinger med EU med tanke på videreføringen av de såkalte "Financial Mechanisms". Disse har et tidsperspektiv på fem år. Forrige forhandling oppsto altså i forbindelse med Østutvidelsen (i tillegg til en egen forhandlingsrunde i forbindelse med EU-medlemsskap for Bulgaria og Romania). Opprinnelig var norsk økonomisk støtte til EU-land noe vi gjorde av fri vilje og ut av solidaritet med Sør-Europa. Først og fremst var Spania, Portugal og Hellas mottakerene av disse ganske moderate summene. Ved inngangen til Østutvidelsen og de påfølgende EØS-EU forhandlingene betalte Norge 200 millioner i året til EU. Regningen for Finansieringsmekanismene 2004-2009 lød på 2 milliarder i året for Norges del. Regningen ble et par hundre millioner større i forbindelse med Bulgaria og Romanias innlemmelse i EU. Akkurat hvor mye vi sitter igjen med i rene kroner og øre vet bare Heming Olaussen, men det begynner å bli en pen sum.

De nåværende forhandlingene skulle ha vært i land 30.april. Disse er fortsatt pågående. Gahr Støre har til og med advart EU om å presentere "uanstendige og ublu" pengekrav. EU har presentert krav om en økning på 50%, noe som vil tilsi, om Norge aksepterer, at Norges regning vil ende på rundt 4 milliarder i året. EU har enda ikke raslet med sablene i forbindelse med at man ikke enda har kommet i land, men det vil overraske meg veldig om sluttresultatet blir noe annet enn 25% økning eller mer.

Å kvanitfisere en EØS-regning utover rene overføringer er helt umulig. Derfor er det vanskelig å diskutere hvorvidt regningen er for stor eller for liten. En fascinerende ting i utgangspunktet er hvordan denne frivillige ordningen ble en "kontigent". Et annet interessant aspekt er den kraftige økningen av kontigenten siden 2002. Norge økte altså sine overføringer med 1000%(!) ved siste forhandlingsrunde. Med tanke på maktforskjellen mellom Norge og EU så er det lite overraskende at EU vil komme best ut av disse forhandlingene gang på gang. Det er heller ingen EU-land som har noen insentiver til å fire på kravene - spesielt ikke mottakerne selv.

William Habeeb har skrevet en bok om forhandlinger mellom små og store land. Han argumenterer for at en av de viktigste ressursene et lite land kan ha i møter med store land i forhandlinger er faste og klare interesser. Dette er grunnen til at for eksempel Island klarte å vinne torskekrigene mot Storbritannia, og forsåvidt at Island ved siste forhandling ikke var villige til å betale en krone mer til EU. I et land som Norge der EU er "the elephant in the room" - så er det lite håp for en klar og konsis strategi i møtene med EU.

Norge kommer til å øke sitt bidrag til EU denne runden. Og om vi ikke er med i EU i 2014 så kommer vi til å øke våre bidrag igjen. Osv osv. Jeg synes ikke dette er et stort problem - det er mange flotte muligheter for Norge med tanke på samarbeidet vårt med Sentral og Øst-Europa. Likevel, disse forhandlingene, og medias nesten totalt fraværende interesse for de, er klare symptomer på de selvpålagte demokratiske underskudd Norge lider av i sitt forhold til Europa.