Ting jeg burde blitt bedre på

dette er bare en spontant og ikke-utfyllende liste:

Legge meg tidligere, spise sunnere, trene mer zzzzzzzzzzzzzzzzzzzz....

INVOLVERE MEG SELV MER I TING SOM BETYR MYE. Det som står med store bokstaver gjorde at jeg ble vegetarianer for fire og ett halvt år siden. En av de tingene jeg har litt dårlig samvittighet for nå er dette med datalagring, overvåkning osv osv. Jeg følger bloggen til Henrik Alexandersson og han følger tett med på lovgivning knyttet til overvåkning av oss vanlige stakkarer. Denne mannen har vært så hyggelig at han har laget en "for dummies"-liste for oss...dummies:

Teledatalagring för Dummies
För den som inte hunnit med detaljerna om alla integritetskränkande förslag som nu väller över oss:

Teledatalagringen handlar om att man skall spara data om alla svenskars alla telefonsamtal, SMS, MMS, e-postmeddelanden och internetuppkopplingar. För mobiltelefoni gäller också att data om telefonens position vid samtals början och slut skall lagras. (Det är alltså uppgifter om vem som kontaktat vem, när, var och hur som skall sparas – inte kommunikationens innehåll.)

Dessa uppgifter skall sedan kunna begäras ut av polisen och underrättelseorgan vid utredning om misstänkt brottslighet.

Vad som förtjänar att understrykas är att alla våra samtal och elektroniska meddelanden alltså kommer att registreras och hållas tillgängliga för staten. Alla! Registreringen har inget att göra med om man är misstänkt för brott. Allt – även de mest triviala kontakter – kommer att registreras i "förebyggande syfte". Även för den som tycker sig ha helt rent mjöl i sin påse.

Alla medborgare behandlas alltså som potentiella brottslingar.

Vi vet också att övervakning nästan alltid brabbas av ändamålsglidning. Det vill säga att när en form av övervakning väl har startats upp, då får snabbt allt fler myndigheter tillgång till informationen, för allt fler ändamål. Vilket är precis vad som har hänt i en del andra länder som har teledatalagring.

Genom att man ger staten ett verktyg för att övervaka nästan all vår kommunikation, så öppnas också dörren för framtida åsiktsregistrering och förtryck av grupper som är "annorlunda". Inte i dag. Kanske inte i morgon. Men den dag politikerna bestämmer sig för att de vill. Allt som krävs är då ett klubbslag i riksdagen...

Jeg tror det var FRA og IPRED disse tingene heter/skal hete. Dette føler jeg nesten at jeg MÅ sette meg litt inn i.

Tanker om mennesker og tid

De siste to ukene har jeg hørt på en forelesningsrekke om Europas diplomatiske historie. Jeg har lært veldig mye og blitt påminnet om hvor fascinert jeg er av historie. Tanken på fortiden har samme effekt på meg som tanken på universet. Disse tankene får meg fort til å føle meg liten - som en ubetydelig liten fallende regndråpe som er en del av et hav av regn som har falt i flere tusen år. Det setter også perspektiv på ting og tang. Jeg glir fort over i tanker om for eksempel hva slags problemer folk tenkte på for hundrevis av år siden. Jeg tenker på deres drømmer - deres redsler. Jeg tenker på deres håp og på deres frustrasjoner. Vanligvis behandler hjernen min den masse av mennesker som har levd fra mennesket ble til som kun tall - en gjeng av folk med skitne klær uten et veldig sofistikert syn på livet. Men når jeg virkelig tenker på historie så våkner alle disse til liv. Akkurat som solsystem og stjerner våkner til liv når jeg stopper opp og virkelig tenker på universet. Det er veldig veldig lett å bli svimmel av alle disse tankene.

Fortidens menneskers syn på seg selv er noe jeg har tenkt mye på i det siste. Jeg tror mange idag føler at vi har kommet oss mye lenger i utviklingen og er mer siviliserte enn tidligere generasjoner. Vi ler ofte av deres sære tradisjoner og primitive teknologi osv. Mon tro om ikke mange generasjoner før oss har sittet og tenkt akkurat likedan om generasjoner før dem igjen. Tenk, om 100 år sitter nok mennesker og ler av hvordan vi i det 21. århundre gjorde ting. Dette får meg til å tenke på hva som gjør at mennesker og samfunn utvikler seg. Mennesket er såvidt jeg vet ikke høyere utviklet mentalt idag enn for 2000 år siden - så hvorfor er verden så totalt annerledes idag enn før?

Til tross for all elendighet vi har påført oss selv siden vi fant ut at apetilværelsen ikke lenger var tilfredstillende så har jeg en dyp respekt og beundring for hva som driver mennesket. Det er minst to egenskaper ved mennesket som virkelig fascinerer meg.

Det ene er oppofrelse - menneskets vilje til å ofre umiddelbare gleder for fremtidig belønning. En av tankene mine går ut til alle de mennesker fra enkle kår som har jobbet hardt for at deres sønner og døtre skulle få muligheter deres foreldre aldri fikk. Time etter time med slit fra morgen til kveld. Andre tanker går ut til selvdisiplinen og viljen til å bygge verdier på verdier. Med andre ord tenker jeg på kapitalismen - et prinsipp som er så fundamentalt for at velstand kan øke.

Den andre egenskapen ved mennesker er evnen til å tenke det utenkelige. Alle de tusenere av drømmere med visjoner om å oppnå det alle sa de aldri kunne oppnå. Mange store tenkere har nettopp vært de som har stått imot samtidens dogmer og etablerte sannheter. Mange av disse har lidd for sin tro på å skape noe nytt og å utfordre verden.

Grunnen til at vi kan se tilbake på fortiden og fundere over hvor primitivt ting var er samme grunn til at man kommer til å gjøre likedan i fremtiden. Mennesket har en iboende kraft som er full av håp og lyst til å skape. Dette driver utviklingen fremover og gjør de mest umulige ting mulige. Et tankekors er at de største farene for denne iboende kraft er konformitet og undergravelse av individet. Menneskets utvikling har virkelig skutt fart de siste 300 år - rett etter liberalismen ble en slagkraftig ideologi. Rett etter Opplysningstiden var med på å frigjøre individer til å sette sin lit til rasjonell tanke fremfor overtro og dogmatisk tenkning.

Det er mye elendighet og tragedie i dagens verden. Likevel er jeg positiv til fremtiden. De siste tiårene har vi opplevd en historisk velstandsøkning på verdensbasis - det har aldri vært færre kriger - og aldri før har så få vært ekstremt fattige. Likevel, vissheten om at dette ikke er nok og troen på at vi har en plikt for å gjøre verden til et bedre sted er noe jeg tror kommer til å drive mennesketen videre i sin utvikling. Forbedringene skjer ikke primært gjennom statlig aktivisme eller politisk dirigering, men gjennom enkeltmenneskers frie valg og avgjørelser. Utvikling skjer når vi lar drømmere drømme og skapere skape. Jeg både tror og håper generasjoner etter oss vil tenke at mennesker i 2009 hadde kommet ganske kort i deres utvikling. Samtidig håper jeg at de vil være i stand til å identifisere de egenskaper ved oss som la til rette for at de er der de er en gang om mange mange år.

Ehem...

Eirik Wekre, an economist who writes thrillers in his spare time, describes Norwegians’ feelings about debt this way: “We cannot spend this money now; it would be stealing from future generations.”

Pøser inn 9,5 milliarder mer!

NTB Sensurservice

Jeg ble litt overrasket da jeg leste NTBs versjon i DN av New York Times artikkelen jeg har kommentert nedenfor.

Hvor ble det av den dystre nordmannen - og hvor ble det for eksempel av den narkomane Herr Brumm?

Ja vi elsker dette landet!

New York Times har startet 17.mai feiringen et par dager for tidlig med sin artikkel om vidunderlige Norge.

Jeg synes overskriften "Thriving Norway Provides an Economics Lesson" er fin, men selve artikkelen burde kanskje startet og sluttet med disse to paragrafene:

Norway is a relatively small country with a largely homogeneous population of 4.6 million and the advantages of being a major oil exporter. It counted $68 billion in oil revenue last year as prices soared to record levels. Even though prices have sharply declined, the government is not particularly worried. That is because Norway avoided the usual trap that plagues many energy-rich countries.

Instead of spending its riches lavishly, it passed legislation ensuring that oil revenue went straight into its sovereign wealth fund, state money that is used to make investments around the world. Now its sovereign wealth fund is close to being the largest in the world, despite losing 23 percent last year because of investments that declined.

Norge har en lekse å lære land som har oljeforekomster - spesielt utviklingsland som nettopp har startet sine oljeeventyr. Jeg mener å huske at President Lula var begeistret for Norges håndtering av oljen, og at han ønsket å høste erfaringer fra dette i forbindelse med Brasils håndtering av oljeforekomster. Dette er flott - og jeg synes Norge skal være stolte over måten vi har håndtert oljen vår. Vi kan hjelpe andre land gjennom å fortelle vår historie.

Artikkelen sluttet ikke der.

Interessant nok blir Kristin Halvorsen presentert nærmest som et finansgeni. Dette er passe søkt for en finansminister som er ansvarlig for at Oljefondet "har tapt all avkastning siden 1998". Oljefondet, som det har vært stoisk ro rundt i mange år, har nå blitt snakkis blant vanlige nordmenn som er redde for pensjonen sin. Kristin Halvorsen, med en tung utdanning fra mellomfag i sosialpedagogikk og grunnfag i kriminologi, er kanskje satt i et overdrevet godt lys med andre ord?

Nå til nasjonalromantikken. Nei, vi skal ikke tilbake til Kristiania og 1800-tallet, men til fire økonomer. Akkurat som i Grand Prix/Eurovision så gir den svenske økonomen Anders Åslund nordmenn tommelen opp:

“The U.S. and the U.K. have no sense of guilt,” said Anders Aslund, an expert on Scandinavia at the Peterson Institute for International Economics in Washington. “But in Norway, there is instead a sense of virtue. If you are given a lot, you have a responsibility.”

Om han er "expert on Scandinavia" så burde han ha hørt om 1/4 av Norges foretrukne parti - FrP. Og hva med oljeborring i nord? Hvor blir det av vår fantastiske pliktfølelse med tanke på fisken? Åslund må ikke bare roe ned sin generalisering av 360 millioner mennesker i Usa og Storbritannia, han må også roe ned sitt snakk om nordmenns moralske overlegenhet.

Så var det Norges tur:

Eirik Wekre, an economist who writes thrillers in his spare time, describes Norwegians’ feelings about debt this way: “We cannot spend this money now; it would be stealing from future generations.”

Og jeg trekker igjen inn det faktum at rundt 25% av Norges myndige personer foretrekker FrP som parti.

Etter den svenske (norsk)nasjonalromantiske Åslund, og hele Norges hobbyforfaatter Eirik Wekre entrer noen mer dystre nordmenn.

“This is an oil-for-leisure program,” said Knut Anton Mork, an economist at Handelsbanken in Oslo. A recent study, he pointed out, found that Norwegians work the fewest hours of the citizens of any industrial democracy.

“We have become complacent,” Mr. Mork added. “More and more vacation houses are being built. We have more holidays than most countries and extremely generous benefits and sick leave policies. Some day the dream will end.”

Jeg vil gjerne tilføye at én av ti nordmenn i 2006 var uføretrygdede, at norske elever scorer dårlig på internasjonale kunnskapstester og at Norge investerer mindre enn OECD-gjennomsnittet på forskning og utvikling.

Artikkelen avsluttes med to solskinnshistorier:

Den første er om Kristin Halvorsen:

To Ms. Halvorsen, the finance minister, even the underside of the Norwegian dream looks pretty good compared to the economic nightmares elsewhere.

“As a socialist, I have always said that the market can’t regulate itself,” she said. “But even I was surprised how strong the failure was.”

Det er ikke overraskende at Finansministeren ble overrasket. Man kan ikke forvente at folk med et grunnfag her og et mellomfag der kan forutse omfanget av økonomiske kriser. Det finnes mange ikke-sosialister som mener at vi snarere skal skylde på den synlige enn den usynlige hånd for den rådende økonomiske krise. En av disse er Johan Nordberg, men nå fikk Finansministeren meg til å spore av.

Den andre solskinnshistorien handler om Norges omsorg for de svakeste i samfunnet:

Just around the corner from Norway’s central bank, for instance, Paul Bruum takes a needle full of amphetamines and jabs it into his muscular arm[...]He says that the $1,500 he gets from the government each month is enough to keep him well-fed and supplied with drugs.

Mr. Bruum, 32, says he has never had a job, and he admits he is in no position to find one. “I don’t blame anyone,” he said. “The Norwegian government has provided for me the best they can.”

Bruum kan ikke klage - regjering etter regjering har vært ansvarlig for at Herr Bruum kan kose seg i hele Europas heroinhovedstad!

Grunnet eksamen den attende mai får jeg dessverre ikke feiret vår nasjonaldag på tradisjonelt vis. Da er det godt at NY Times lar meg ta del i hyllesten til Norge på internett. Likevel, akkurat som 17.mai-feiringen til tider kan trigge litt ekle diskusjoner i Norge som for eksempel hvorvidt man skal ha lov til å flagge pakistanske eller samiske flagg på nasjonaldagen, så pirker også NY Times artikkelen frem svakheter ved Norge.

Likhetsbarnehagen

Dette er et herlig klipp. Likhetsbarnehagen(skolen) ala Simpsons (inspirert av "The Fountainhead"). Originalscenen kan også finnes på youtube. Kanskje jeg burde lese boken snart?

Norge i forhandlinger

Norge (EØS) er i forhandlinger med EU med tanke på videreføringen av de såkalte "Financial Mechanisms". Disse har et tidsperspektiv på fem år. Forrige forhandling oppsto altså i forbindelse med Østutvidelsen (i tillegg til en egen forhandlingsrunde i forbindelse med EU-medlemsskap for Bulgaria og Romania). Opprinnelig var norsk økonomisk støtte til EU-land noe vi gjorde av fri vilje og ut av solidaritet med Sør-Europa. Først og fremst var Spania, Portugal og Hellas mottakerene av disse ganske moderate summene. Ved inngangen til Østutvidelsen og de påfølgende EØS-EU forhandlingene betalte Norge 200 millioner i året til EU. Regningen for Finansieringsmekanismene 2004-2009 lød på 2 milliarder i året for Norges del. Regningen ble et par hundre millioner større i forbindelse med Bulgaria og Romanias innlemmelse i EU. Akkurat hvor mye vi sitter igjen med i rene kroner og øre vet bare Heming Olaussen, men det begynner å bli en pen sum.

De nåværende forhandlingene skulle ha vært i land 30.april. Disse er fortsatt pågående. Gahr Støre har til og med advart EU om å presentere "uanstendige og ublu" pengekrav. EU har presentert krav om en økning på 50%, noe som vil tilsi, om Norge aksepterer, at Norges regning vil ende på rundt 4 milliarder i året. EU har enda ikke raslet med sablene i forbindelse med at man ikke enda har kommet i land, men det vil overraske meg veldig om sluttresultatet blir noe annet enn 25% økning eller mer.

Å kvanitfisere en EØS-regning utover rene overføringer er helt umulig. Derfor er det vanskelig å diskutere hvorvidt regningen er for stor eller for liten. En fascinerende ting i utgangspunktet er hvordan denne frivillige ordningen ble en "kontigent". Et annet interessant aspekt er den kraftige økningen av kontigenten siden 2002. Norge økte altså sine overføringer med 1000%(!) ved siste forhandlingsrunde. Med tanke på maktforskjellen mellom Norge og EU så er det lite overraskende at EU vil komme best ut av disse forhandlingene gang på gang. Det er heller ingen EU-land som har noen insentiver til å fire på kravene - spesielt ikke mottakerne selv.

William Habeeb har skrevet en bok om forhandlinger mellom små og store land. Han argumenterer for at en av de viktigste ressursene et lite land kan ha i møter med store land i forhandlinger er faste og klare interesser. Dette er grunnen til at for eksempel Island klarte å vinne torskekrigene mot Storbritannia, og forsåvidt at Island ved siste forhandling ikke var villige til å betale en krone mer til EU. I et land som Norge der EU er "the elephant in the room" - så er det lite håp for en klar og konsis strategi i møtene med EU.

Norge kommer til å øke sitt bidrag til EU denne runden. Og om vi ikke er med i EU i 2014 så kommer vi til å øke våre bidrag igjen. Osv osv. Jeg synes ikke dette er et stort problem - det er mange flotte muligheter for Norge med tanke på samarbeidet vårt med Sentral og Øst-Europa. Likevel, disse forhandlingene, og medias nesten totalt fraværende interesse for de, er klare symptomer på de selvpålagte demokratiske underskudd Norge lider av i sitt forhold til Europa.

Peak Oil er dessverre ingen realitet

Er det slik at verden står overfor stupet med tanke på oljeproduksjon? Mange mener dette og baserer meningen på teorien om "peak-oil". Det er noe veldig menneskelig ved å uroe seg over at noe etterhvert vil ta slutt. Likevel, de siste 15 årene har ikke vist tegn til nedgang i oljeproduksjonen. Med unntak av OECD og EU så har oljeproduksjonen økt fra 1995 til idag. Det samme er tilfelle for påviste oljereserver. Altså, oljeproduksjonen stiger, og det samme gjør oljereservene. Mange land kan også ha store oljeforekomster uten enda å ha satt igang borring og produksjon. Et land som Brasil mener for eksempel å ha funnet store oljeforekomster utenfor sin kyst.

I en av forelesningsrekkene i et strategifag på BI hadde vi nylig besøk av Harald Norvik (tidl. direktør Statoil) og Johan Vold (tidl. direktør Shell). De presenterte en oppfatning om at det ikke skal stå på oljeforekomster - de er det nok av. Det er snarere den politiske og økonomiske bærekraften ved å fortsatt øke oljeproduksjon og forbruk som kommer til å sette kjepper i hjulene på oljens fremtid.

Jeg skulle personlig ønske at teorien om peak oil var sann. Som Nordvik og Vold tror jeg at det er nok av olje. Vi kan nok holde på å forbruke olje til den dagen Nederland slutter å eksistere før vi går tom. Et av de sterkeste bevisene burde være oljeprisene de siste månedene. Om det hadde vært en nærtstående krise så ville oljeprisene vært høyere - og pulsen på politiske aktører og meningmann likeså. Under slike forhold kan den menneskelig evne til innovasjon blomstre og utrette de mest utrolige ting. Uten at jeg vet hva utfallet av det kommende møtet i København kommer til å føre med seg så tror jeg at peak oil kunne hjulpet mye. Jeg er nemlig ikke overbevist om at den politiske viljen er til stede. Nylig kunne man for eksempel observere at en Regjering med SV var på glid med tanke på oljeborring i nord. Om det er slik at Norge er den flinkeste eleven i klimaklassen så er dette dårlig nytt. Heldigvis er ikke Norge klimaklassens lys - det er fortsatt håp.