Eurolandene - en gjeng med "lurekeynesianere"?

Forrige uke vedtok EUs statsledere at man skulle bruke 200 milliarder Euro for å få EUs økonomier på fote igjen. Ifølge en rapport skrevet av en think tank i Bruegel så er det kun ett(!) av femten EURO-land som virkelig har iverksatt en seriøs motkonjukturpolitikk i forbindelse med finanskrisen. Landet er Spania. For meg var dette overraskende ettersom jeg var av den oppfatning av at det kun var Tyskland som var kjølige til å behandle krisen med for ekspansiv finanspolitikk. For eksempel har jo Herr Steinbrück - finansminister i Tyskland - fått ekstremt mye pepper for hans kritikk av Storbritannias "crass Keynesianism". Er det altså slik at det er mange som sympatiserer med Steinbrück? Tom Barber hevder dette, og han namedropper land som Nederland, Polen, Sverige og Litauen. Videre kommer han med svaret på hvorfor EU land ikke har walked the walk med tanke på motkonjukturpolitikk. Tom Barber skriver:

The bottom line is that, whatever the severity of the recession, Europe’s leaders are loath to do anything that might imperil the euro and the cohesion of the eurozone. For them, this is the multi-national European project that matters. As far as possible, therefore, they will try to stay within the limits set by the Stability and Growth Pact, the EU’s fiscal rulebook. And this means restricting the scope of a European fiscal stimulus.

Sagt enkelt: EU ledere er veldig bekymret for Euroens helse og vil dermed ikke finne på å drive motkonjukturpolitikk ettersom at det kan medføre brudd på Stabilitets- og Vekstpakten (det økonomiske regelverket for Euro-landene blant annet inflasjonsmål, grenser for tillatt gjeld etc). Av de fire landene Tom Barber konkret nevner så er det kun Nederland som er med i Euroen. Videre så er det ganske historieløst å hevde at det hersker en enorm respekt for Stabilitets- og vekstpakten (SVP). For det første har land som Portugal og Irland blitt varslet og fått bøter i tider da de ikke oppfylte kravene i pakten. For det andre så har både Tyskland og Frankrike brutt reglene uten særlig anger. Der hvor Irland og Portugal ble møtt av advarsler og sanksjoner, så forandret Tyskland og Frankrike bare reglene. Vel, dette gjorde de etter de hadde suspendert pakten en liten stund. Poenget er at historien viser at det ikke eksisterer noen jerndisiplin blant Euro-landene med tanke på SVP. For det tredje er det slik at de nye reglene som tredte i kraft etter at Frankrike og Tyskland hadde veltet det gamle regelverket var et mer fleksibelt system. Dette systemet bygget inn flere unntaksklausuler - feks "extraordinary events" og så videre. Dette innebærer at SVP kan tolkes som ikke gjeldende akkurat nå. For det fjerde er mange av reglene i SVP kun politiske konstruksjoner - mange av de økonomiske reglene er ikke bygget på økonomisk logikk det er konsensus rundt. En liten illustrasjon på hvor mye politikk som har påvirket SVP er at den egentlig skulle hete Stabilitetspakten, men franskmennene som ikke er videre glad i økonomisk disiplin syntes at det var ekstremt viktig å lure inn ordet "vekst". Det er kanskje ikke dumt å gjøre et poeng av i tider der man må bryte reglene for å få økonomien til å vokse igjen?

Til slutt må jeg få nevne at Sarkozys opprettelse av en slags politisk Euro-klubb (pluss Storbritannia) under det franske presidentskapet er av enkelte tolket som et forsøk på å opprette en slags politisk pressgruppe mot Sentralbanken i Frankfurt. Dette gjenspeiler igjen franskmennenes medfødte skepsis til det som lukter av tysk disiplin innenfor økonomien.

Jeg er mildt sagt overrasket over funnene som viser at det kun er Spania som har iverksatt en seriøs motkonjukturpolitikk. Jeg er egentlig litt skeptisk til funnet, men jeg har ikke satt meg inn i dataen til denne think-tanken. Jeg synes likevel at Tom Barber fra Financial Times har kommet med en total skivebom her. Ja, jeg er helt enig i at lederne og eliten rundt om i Euro-sonen er veldig opptatt av Euroens helse og SVP, men dette er på lang sikt. På kort sikt har historien vist at Euro-landene setter land (og fortsatt posisjon) foran "Pakten". Om dette ikke stemmer i dette tilfellet så er det ikke landenens respekt for SVP som er årsaken. Det er nok noe annet. Finansminister Steinbrück gir oss noen hint om hvorfor ikke Tyskland er lunkne til å bruke for mye penger. Han uttaler:

For a while the position in Brussels and a few other places has been "We're now very much for setting up large-scale spending programs, but we're not really going to ask what the exact effects of those might be. And since the amounts are so high, well, let's get the Germans to pay because they can."

Det Steibrück sier her er at "EU spending programs" ikke er tuftet på substansiell økonomisk logikk, og at andre EU-land er glad i å sende regninger til Tyskland. Man skal huske at dagens situasjon åpner for mye freeriding. I et åpent marked med felles valuta er det ikke bare den som driver motkonjuktur som tjener - det gjør nemlig de andre landene også. De positive eksternalitetene kommer i form av økt etterspørsel fra Tyskland. Det lukter litt Fangens dilemma i dette tilfellet. Under normale omstendigheter er det ofte motsatt i Euro-sonen - man vil begrense ekspansiv finanspolitikk ettersom det kan skape alvorlige negative eksternaliteter i form av at den ekspansive økonomien eksternaliserer en del av dens skapte inflasjon.

For å si som en av mine professorer, Kjell A. Eliassen, "finally finally": Behovet for en samkjørt motkonjukturpolitikk innad i EU er stort. Det kan virke som om viljen er liten, og det er risikabelt. Jeg tror likevel ikke at landene hver for seg er så alt for skeptiske - desperate times, desperate measures osv. Og SVP er på ingen måte noe som blir sett på som lands ypperste ledestjerne, men den er nå mer fleksibel enn det den var før "reformen" i 2005. Dermed har nasjonale politikere en del slingringsmonn i sin finanspolitikk. Dette slingringsmonnet tror jeg kommer godt med i disse tider.

Kvinner og menn

Bare for å ha det klart så mener jeg at formell likestilling eksisterer i Norge idag. På bakgrunn av dette synes jeg det er unyttig å snakke om å politiske vedta både det ene og det andre for å "skape" likestilling mellom mann og kvinne. Kvinner har idag de samme mulighetene som menn, noe som statistikken over for eksempel høyere utdanning tilsier.

Jeg har hatt mang en diskusjon med feminister. Blant annet har jeg bodd med minst én. Jeg føler at de og jeg ofte har møttes på halvveien, i det minste er vi enige om én ting. Det eksisterer sosiale strukturer og normer som legger forventninger for kjønnsroller. Kort sagt - jeg får komplimenter om jeg tar oppvasken - jenter får det ikke. Jeg hadde blå klær da jeg var baby - min lillesøster hadde rosa. Akkurat hva alt dette betyr er jeg ikke sikker på, men det er ihvertfall helt sikkert at disse fenomenene er tilfelle. Om det er dette som gjør at for eksempel menn er bedre til å forhandle om en høyere lønn enn kvinner har jeg ingen anelse om. Om det er dette som gjør at menn føler seg underlegne om kona tjener mer enn seg selv vet jeg heller ingenting om. Men det må da ha noe å si?

En ting er sikkert i mitt hode - om det eksisterer noen strukturelle hindringer for gutter og jenter som en følge av forventninger så er ikke dette noe man kan fikse ved hjelp av direktiver og reguleringer.

Kvinner og menn har like muligheter - men ulike forventinger fra "samfunnet". Betyr dette at det ikke eksisterer likestilling? Mitt svar vil være "nei". Det er viktig å huske oppe i alt dette at både kvinner og menn lever med sosiale forventinger. Jeg føler for eksempel at jeg må kunne være i stand både økonomisk og fysisk til å ta vare på min parter (om jeg noensinne finner meg en). Vi føler alle sosialt press til tider på bakgrunn av roller vi har som sønn/datter, student, far, ansatt, sjef osv osv. Jeg synes kjønnsroller er et veldig viktig tema, men jeg synes ikke man skal starte ut i fra et offerperspektiv på kvinner. Det var nok det som var ideen til den smått fyllesyke hjernen min i det jeg begynte å skrive. Nå har jeg dårlig samvittighet som student for at jeg ikke leser til onsdagens eksamen...

Norge og Nordområdene

Jeg var igår på møte i et nytt initativ fra Oslo Høyre som heter "Globalt Forum". Temaet for aftenen var Norge og Nordområdene. Vi var cirka 25 personer og 1000 bøker (vi var i et bibliotek). Uansett, dette var et ekstremt interessant tema og foredragsholderene Barlindhaug og Fleischer kan mildt sagt sies å sitte på en haug med kunnskap.

Argumentet fra Barlindhaug var sånn cirka at Norge burde være mer "på" og se på de nye mulighetene som oppstår i Nord. (minst) Tre tendenser ble presentert - det er ekstremt mye gass i Barentshavet, fisken forflytter seg nordøstover ettersom havet varmes opp pga global oppvarming, og snart vil båter krysse verden på en helt ny måte ettersom isen smelter. På bakgrunn av dette bør Norge søke et tett samarbeid med Russland med tanke på utvinning av gass - vi bør gjøre oss relevante ved å opprettholde det teknologiske lederskapet vårt. Vi bør kanskje imøtekomme russerene når det gjelder fiskerettigheter - for å eventuelt nyte godt av fisken "vår" når den ved en senere anledning flytter seg til russisk farvann, og vi bør se på mulighetene for å f.eks bruke Finmark og spesielt Svalbard som servicesenter for den fremtidige shippingen som kommer til å forekomme oppe i Nord.

Fleischer - en av landets fremste eksperter på havrett - konstaterte at Norge hadde full suverenitet på Svalbard og presenterte mer detaljert juridisk informasjon enn den lille hjernen min klarte å absorbere.

Alt i alt var dette veldig spennende og lærerikt. Jeg skulle ønske at jeg kunne mer om saksfeltet - spesielt er jeg ikke særlig klok på alle traktater og regler som per dags dato gjelder i Nordområdene. Det er mange momenter med gårsdagen jeg ikke husker eller har tid til å skrive om. Jeg synes at "Globalt Forum" er en strålende idé og jeg gleder meg til å være med igjen.

Lazarus og NATO

Egentlig helt siden Sovjetunionens fall har mange eksperter kommet med dystre spådommer om NATOs fremtid. En helt innlysende årsak er organisasjonens opprinnelige funksjon - den skulle være en vestlig forsvarsallianse under den kalde krigen. Med slutten av den kalde krigen hadde NATO med andre ord et behov for å revurdere seg selv. Skulle man videreføre organisasjonen med et redefinert mål? Eller skulle man legge ned hele NATO? Man endte med det første selv om redefinisjon fikk komme litt sånn etterhvert.

Det momentet jeg er interessert i akkurat nå er spådommen om at NATO ikke bare kommer til å dø, men allerede ligger på dødsleie. Jeg mener at det ligger en del forhold til rette for at NATO, som Lazarus, vil gjenoppstå fra de døde. Dessverre har Østutvidelsene, i mine øyne, til nå vært med på å undergrave NATO. Det virker tydelig at utvidelsene har bidratt til å gjøre Russland mer skeptisk til Vesten - dermed har organisasjonen skapt mer spenning enn sikkerhet. Videre kan man sette spørsmålstegn ved å øke hetereogeniteten i NATO. Vil virkelig Norge ofre sin fremtid for å redde f.eks Tyrkia eller Bulgaria? For å klargjøre - jeg synes ikke NATO har gått for langt - enda. Problemet har vært at NATO har vært på god vei til å gå for langt med tanke på NATO-medlemsskap for Ukraina og Georgia, for å nevne noen.

Jeg synes ting kan tale for at NATO vil "dra en Lazarus" fremover. For det første vil jeg si at Georgia-krigen bidro positivt. Ved at Russland satte ned foten så kan det være at en del NATO-land våknet opp fra søvne og innså at grensene er satt. Jeg vil nok ikke få mange nye georgiske venner når jeg skriver dette, men jeg tror NATO har tjent veldig på den russiske invasjonen av Georgia. Videre, selv om det er "ekkelt bibelsk" så kan det være at Obama blir en slags Frelser for NATO, som Jesus var for Lazarus. Europa og USA starter nå på forholdsvis blanke ark og kan kanskje for alvor gå i dialog om det uklare forholdet mellom European Security and Defense Policy (ESDP) og NATO. I tillegg har EU og NATO begge ønsket mange av Østblokkstatene velkommen. Dette kan også gjøre at USA(NATO)-vennligheten innad i EU sannsynligvis vil øke. Det virker i stor grad som om Russland har funnet seg i dette (kanskje med unntak av hendelser i Estland for halvannet år siden). Kan det være at interessesfæren mellom "Vesten" og Russland, ihvertfall i Europa, nå er satt?

Jeg mener at ting ligger til rette for en ny vår for NATO. Dette skyldes blant annet forandringer i EU, en "fastsatt" grense østover for NATO, og en ny etterlengtet president i USA. Dette kan igjen love godt for Norge som strengt talt er totalt sikkerhetsmessig avhengig av et relevant NATO all den tid Norge ikke er medlemmer av EU.

Gresk tragedie

Vi har de siste dagene sett ungdommelig opprør i Athen i etterkant av drapet på den unge greske gutten Alexandros Grigoropoulos. Dette drapet utført av politimenn kan sies å være dråpen som fikk begeret til å renne over for "kidsa" i Athen. Ifølge Helena Smith bør opptøyene forstås som en reaksjon på år med korrupsjon i gresk politikk og blant politiet. I tillegg er ungdommen forbannet over høy arbeidsledighet for unge.

En salig blanding av ungdommer med tilhørighet til kommunistiske og anarkistiske miljøer sies å stå bak opptøyene i Athen. Personlig synes jeg det er trist at man bruker en families tragedie til å skape enda mer ødeleggelse. Dessverre så synes det som om politiske fraksjoner utnytter situasjonen til å skape oppmerksomhet rundt sin politiske sak. Nok en gang står antiglobalisering i sentrum for fokuset til unge demonstranter. Det blir litt vanskelig å ta disse gruppene seriøst all den tid de er mer interessert i slagord og å kaste brosten enn å faktisk drive med opplysningsarbeid og dialog (noe de strengt talt burde være interessert i om de mener at deres sak er sterk). Det er også en viss ironi i at den drepte guttens far er bankdirektør - altså en mann som er del av en gruppe som antiglobaliseringskrefter skyr som pesten.

Hva er likheten mellom Kansas og Os?

Min gode venn, Kristian, skrev nylig et interessant innlegg i sin blogg. "Kulturkrig på norsk" var navnet. Kristian spør hva som er i veien med Os - og peker på hva som er veien med Kansas som et mulig svar. Venstresiden har tapt posisjon på grunn av at deres økonomiske fokus har blitt depolitisert. Resultatet er at høyresiden innkasserer stemmene til sinte norske arbeidere som har sett seg lei på venstresidens verdielitisme (er dette et ord?!).

Jeg er enig i den ene konklusjonen jeg vet om i "What's the matter with Kansas?". Det er helt tydelig at mye "white trash" stemmer republikansk som strengt talt er imot deres egeninteresse rent økonomisk. Selv om man også må ta hensyn til evangelistene (en meget stor white trash-velgergruppe) og andre religiøse grupper i USA. Alt er definitivt ikke økonomi, og for mange amerikanere - fattige og rike - så er ikke abort noe man kan tolerere osv osv. På en annen side er ikke konklusjoner av arten "på en side - på den annen side" noe å heve øyebryn med. Nok om det.

Norge er et ganske annet land enn USA. Jeg vil si at det nok ikke er like irrasjonelt for "arbeiderklassen" i Norge å ikke stemme på SV eller AP. For det første er arbeiderklassen i Norge noe annet enn i USA - jeg har jobbet på lager en sommer - der tjente enkelte nesten opp imot 500,000 i året. Med en slik inntekt kan man vanskelig sies å være en gruppe som "burde stemme venstrevridd". Videre er det jo sånn at vi har en velferdsstat. Denne velferdsstaten bør kunne sies å ha et bredt fundament av politisk støtte. Arbeidere i Norge har altså en garantert trygghet, i tillegg til en del å rutte med etter skatt (forutsatt at man ikke har gått i luksusfellen som ironisk nok norske arbeidere kan gjøre). Kanskje det ikke er så unaturlig for norske arbeidere å stemme litt høyrevridd rent økonomisk likevel?

Verdier er til tider vanskelig å spore i norsk politikk. I mine øyne er problemet med norsk politikk fraværet av både substans og verdier. Det består av en syklus med kriser som regjeringen påstår de skal gjøre noe med - en opposisjon som mener de ville gjort det bedre enn regjering - og FRP som ønsker regjeringen velkommen etter med å innføre ting som strengt talt FRP foreslo år 2 f.kr.

Venstresiden er i posisjon for tiden og mest sannsynlig vil de forbli det etter neste valg. Det er innlysende at mye er galt med norsk politikk. Depolitisering av økonomi er absolutt et veldig viktig element. Det minner meg på at jeg for kun et par uker siden nok en gang bekreftet for meg selv at jeg aller helst vil se en AP-H-regjering etter neste valg. What's the matter with Tom?

EU er [sett inn ord]

Ja, nå i dag fant en EU-sak seg frem i Dagbladet. Det hevdes av Kommisjonen at "Norge har tjent 50-70 milliarder i året på EØS-avtalen". Jeg det er interessant hvor unøyaktige Kommisjonen er på hva vi har tjent - et slingringsmonn på 20 milliarder er ganske mye - "EU er sløv". For det andre så er dette et strategisk utspill som må tolkes i kontekst av at EØS-landene og Kommisjonen for tiden forhandler om Finansieringsmekanismene. Dette er altså for å sette de få milliardene Kommisjonen krever i perspektiv - "EU er manipulativ". Debattanten "Bel" på DB-kommentarfeltet hevder forøvrig at Barosso går på LSD ettersom at han ikke har tenkt over hva som ville skje med EU om Norge sluttet å selge olje og gass til Unionen - "EU eksperimenter med LSD". Terje Aarnes på sin side hevder at EU er en "åpen tappekran og politisk sløvhet" - noe videre forklaring på akkurat denne beskrivelsen (som forøvrig ikke gir noen mening) tilbys ikke - men kan noen motbevise det? Nei, så da er det vel sant. "Sledge Hammer" setter virkelig ting i perspektiv med utsagnet om at:

"EU er en kjempe på leireføtter som er i ferd med å bli en økonomisk katastrofe for medlemslandene. på grunn av massiv sosialisme og en enorm offentlig intervensjon i privat næringsliv, er omtrent alle medlemsstatene i dyp økonomisk og samfunnsmessig krise. Mao. flere av medlemsstatene i EU er på konkursens rand" (Sledge Hammer 2008).

"EU skaper økonomisk katastrofe for medlemslandene" - for en slemming! Hva Sledge Hammer mener med "omtrent alle" utdypes ikke - men vi får ta ham på ordet. Senere hevdes det av samme forfatter at "EU er en døende dinosaur".

Jeg synes det er interessant å se på den folkelige EU-debatten i Norge. Den er preget av en personifisering av EU og en viss medfølelse for de stakkars medlemslandene. Det hagler med beskrivelser om hva EU er - altså ikke EUs direktiver, institusjoner, policy osv - men hva EU er. Det som er krystallisert er at EU er kjempe på leireføtter (hva enn det betyr), en døende, LSD-eksperimenterende, slem, sløv og manipulativ dinosaur, og sist men ikke minst er EU en "åpen tappekran og politisk sløvhet". Hvem kan si "ja" til en sånn en?

ps: "Bel" var ikke så langt unna sannheten. Barroso eksperimenterte i sine yngre dager med noe som kan gi hallusinasjoner - kommunisme.

Ja god dag!

Hei!
Velkommen til "Toms blogg" som er oppkalt etter meg selv. Denne bloggen er uten mål, men med mening. Jeg kommer til å skrive ned noen tanker om ting og tang jeg kommer over. Kommentarer er hjertelig velkommen.