Gründere og Staten

Det var en fullsatt sal som i dag hadde tatt turen til gründergrotten MESH for å diskutere hvordan man skal få mer privat risikokapital i Norge.

Det er allerede store private investeringer i Norge. Disse investeringene har i veldig stor grad vært rettet mot olje og eiendom. Investeringer i oljesektoren har vært naturlig med tanke på behovet for aktivitet i sektoren. Investeringene i eiendom er unormalt store, sammenlignet med resten av OECD. En viktig grunn er de gunstige insentivene skattesystemet skaper for investeringer i eiendom. Dette har vært svært innbringende for Ola og Kari Nordmann, men er også med på å "crowde ut" private investeringer i andre sektorer. Som risikokapital.

Så til løsningen. Hvordan skal man få mer privat risikokapital i Norge? Vel, fjerning av formueskatten er visst en start. Ellers var de fleste svært opptatt av såkalt matching. For hver private krone som investeres så matcher staten ved selv å investere en krone i det gitte prospektet. Alle var enige om at dette var en god idé. I tillegg til skattereduksjoner da.

Så her har vi gründermiljøet i Norge, og det de ber om er lavere skatter og mer overføringer. Høres ut som den gjengse Frp-velger. Jeg mistenker at diskusjonen hadde vært annerledes om ingen politikere hadde vært tilstede. Heldigvis.

Den norske ølrevolusjonen er ikke over

Du kan ikke ha unngått å få med deg framveksten av mikrobryggtrenden. Til tross for dette har mikrobryggeriene kun tre prosent av det norske ølmarkedet. Det ventes fortsatt stor utvikling for mikrobryggeriene.

Stor vekst i mikrobrygg – over hele landet

De seneste tiårene har bryggeribransjen gått gjennom en konsolideringsprosess som resulterte i at regionale norske bryggeriaktører ble kjøpt opp av Ringnes, som igjen ble kjøpt opp av Carlsberg Group. Som en motreaksjon på dette, kombinert med at hjemmebrygging ble tillatt i Norge i 1999, har et mylder av mikrobryggerier vokst frem.

I følge Bryggeriforeningens oversikt er det i dag 66 mikrobryggerier. De finnes i hele landet, fra Lofoten i nord til Lindesnes i sør. Blant de mest kjente merkene er Haandbryggeriet, Lervig, Nøgne Ø og Ægir. Små tettsteder har også tatt del i utviklingen. Dette har ført til at gamle bryggeritradisjoner har fått en ny vår. I Voss og Stjørdal har man børstet støvet av stolte bryggeritradisjoner og lansert øl brygget på lokale råvarer.

Fortsatt rom for vekst i Norge

Det er fortsatt mer enn nok plass til alle de nye mikrobryggeriene. Mikrobrygg har kun tre prosent av markedsandelene innen det norske ølmarkedet på 235 millioner liter i året. Om vi ser til Danmark er tilsvarende tall fem prosent. Det er få grunner til å tro at vi ikke vil se samme tall i Norge. 

En framtidig norsk eksportsuksess?

Nøgne Ø solgte i fjor over 50 prosent av deres aksjer til Hansa Borg. Etterspørselen var for stor for mikrobryggeriet å håndtere. Mye av etterspørselen kommer fra utlandet, der det ikke er uvanlig å se den karakteristiske Ø-logoen hengende utenfor barene.

Få norske mikrobrygg har tatt følge med Nøgne Ø utenfor landets grenser. Det er likevel en økende internasjonal interesse for norske mikrobrygg. I en kåring fra det innflytelsesrike nettstedet Ratebeer ble 7 Fjell fra Bergen og Lindheim fra Telemark utropt som blant de mest lovende nye mikrobryggeriene i 2014.

Ølrevolusjonen er ikke over

Vi har ikke sett enden på visen for den norske ølrevolusjonen, men konkurransen hardner til. De store tradisjonelle bryggeriene forsøker å gjenerobre markedsandeler ved å utvikle et bredere ølsortiment. I et marked der skala er en avgjørende faktor, er det utfordrende å være liten. Nøgne Ø viser at samarbeid med større bryggerier kan være nettopp det norske mikrobryggerier trenger for å kunne gi både drikkeglede og framtidige inntekter.  

Finansdepartementet bekymret for systemisk risiko

Det er ikke kun den svake globale økonomiske situasjonen og lave oljepriser som bekymrer Finansdepartementet. På sikt frykter myndighetene at norske husholdningers økte gjeldsgrad vil utgjøre en systemisk risiko. De har nå bedt Finanstilsynet om å foreslå risikodempende tiltak.

Gjelden vokser fortere enn inntektene.

Nordmenn har en høy og voksende gjeldsrate. Norges Bank påpeker at gjelden for yngre aldersgrupper tilsvarer tre ganger deres nettoinntekter. Disse lånene er knyttet opp til et eiendomsmarked i prisvekst. I brevet fra Finansdepartementet til Finanstilsynet vises det til at «flere år med sterk vekst i boligpriser og husholdningers gjeld» har økt norsk økonomisk sårbarhet for «finansiell ustabilitet».

Samtidig har nordmenns inntekter ikke holdt tritt med gjeldsutviklingen. Det blir altså trangere for folk flest. Dette gjør eksisterende lån vanskeligere å betjene.

Norges Banks rapport om finansiell stabilitet i 2014 påpekte at «til tross for at gjelden har økt raskere enn inntekten, har husholdningene de siste 20 årene styrket evnen til å betjene sine banklån». Frykten er likevel at dette ikke er bærekraftig.

Mørke skyer i horisonten

Den varslede nedgangstiden for norsk økonomi, med lavere lønninger og økt arbeidsledighet, vil føre til at nordmenn vil få større problemer med å betjene gjeld.

Det hjelper at staten er rik og kan føre motkonjunkturpolitikk for å motvirke den verste effekten av nedgangstidene. Samtidig er rentene svært lave, og man forventer ytterligere kutt i sentralbankens dagens styringsrente på 1.25 prosent.

Frykten er at lave renter kan føre til nordmenn tar opp mer lån og dermed øker sin allerede høye gjeldsgrad. Dette kan føre til et overopphetet boligmarked. På sikt vil en slik utvikling gjøre norsk økonomi sårbar for renteøkninger og fall i boligprisen. Hva Finanstilsynet mener bør gjøres for å motvirke dette, får vi svar på 16. mars – tre dager før sentralbankens neste rentemøte.

Den Rette Pris

Mandag 2. mars overvar jeg et debattmøte på Litteraturhuset i regi av Skaperkraft om hvorvidt markedet er moralsk eller ikke. I den forbindelse hadde den tsjekkiske økonomen Tomas Sedlacek tatt turen til Litteraturhuset. I sitt innlegg, som var underholdende (blant annet med sammenligning av gjeld og alkohol), var det en seanse der følgende scenario ble fremstilt:

I et fattig land er det en lutfattig bonde. Han er villig til å selge en vare for 1 dollar. 

I et rikt land er det et multinasjonalt selskap. Det er villig til å kjøpe bondens vare for 50 dollar. 

"Hva blir utfallet?" spurte den tsjekkiske økonomen. "Jo, varen går for 1 dollar, på grunn av det multinasjonale selskapets overlegne forhandlingssituasjon". 

Sedlacek mente, til bifall fra flere i forsamlingen (no pun intended), at det rettferdige resultatet ville være at varen gikk for 50 dollar - eller et sted midt i mellom 1 og 50. 

Så gikk han videre i sitt (interessante) innlegg.

Men hvorfor ville det vært rettferdig om varen gikk for, si, 25 dollar? Det fikk vi ingen forklaring på, men det vitner om en idé om Den Rette Pris. 

Vel...

Jeg fikk noen tanker rundt dette resultatet:

1) Om bonden var villig til å selge for 1 dollar, var det en kalkulert pris basert på produksjonskostnadene og markedsvurderinger. Dette er gitt at bonden var rasjonell, noe som vi bør anta at lutfattige bønder er. Noe annet ville være svært arrogant.

2) Når prisen går opp, går etterspørselen ned. Det vil si at markedet ikke ville etterspurt i nærheten av like mange varer til en pris på 25 dollar sammenlignet med en pris på 1 dollar. Det vil altså si at langt færre fattige bønder ville hatt et marked å selge til.

3) Bonden som får 25 ganger mer for varen enn det han hadde regnet med er nå langt bedre stilt, men hva med de andre bøndene som ikke lenger har et marked? Hva skal de nå leve av? 

4) Og hvorfor skal man møtes på halvveien? Eksempelvis er jeg villig til å betale 10 000 for en iPhone, men betyr det at Den Rette Pris er 5000? Bare så det er sagt mener jeg ikke at Apple og en bonde er sidestilt, men den overfladiske logikken er den samme.

---

Jeg tror ikke på Den Rette Pris, akkurat som Sedlacek advarer oss mot å tro på et reellt ekvilibrium, men markedsprisene gir oss en langt bedre pekepinn enn vår individuelle subjektive rettferdighetssans.