tirsdag 9. februar 2010
Museum of Innocence av Orhan Pamuk
Jeg har akkurat blitt ferdig med boken Museum of Innocence skrevet av Orhan Pamuk. Her følger ikke en lang vurdering av boken, men noen tanker. For det første er det litt fint å lese om kjærlighet. Vanligvis blir det mye krig og fred og sånn. For det andre er det en utrolig trist historie egentlig. For det tredje er den kanskje litt for lang, men lengden hadde en slags effekt på meg. For det fjerde så skriver Orhan Pamuk mye bedre enn de forfatterene jeg er vant til. Alt Pamuk beskriver blir levende. For det femte er denne boken kanskje et minne om at ting forandrer seg hele tiden og til slutt er det i alle fall noen det ikke er noen spor igjen av...Jeg kjenner ingen som har lest boken og dermed er det nok ingen som forstår hva jeg mener. Uansett, denne boken var veldig fin.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Jeg har nettopp avsluttet boken. Jeg ser ikke på den som en kjærlighetsroman, men nesten som en måte å dokumentere byen Istanbul og livet der i en brytningstid: gjennom selskapslivet og livet i to familier, en rik og en fattig. Det flettes så mye detaljer inn i historien, både om filmene, TV-programmene, musikken, de politisk hendelsene, restaurantene, gatelivet, byens geografi, klima, lydene osv. Pamuk må være en "samler" selv, som leter etter en måte å dele sin samling (av trivielle detaljer) på, også gjennom opplistingen av rare museer i verden han har "samlet" på. Museet han nevner i Barcelona har jeg besøkt - ventet bare å se det nevnt i boka, så sært var det og så i stil med det som var felles for museene han nevnte. Dette inntrykket av ham har jeg også på basis av "Mitt navn er Karmosin" hvor han serverer en enorm detaljkunnskap om islamsk kunst.
Mer enn en egentlig kjærlighetsroman er den jo en utrolig detaljer beskrivelse av en kvinne, hennes utseende, duft, bevegelser osv. Kjærlighetshistorien synes jeg er en nødvendig ramme eller et bakteppe for å presentere alt det jeg har nevnt.
Hilsen fra en leser.
Hei Leena! Gansk overraskende at jeg fant noen andre som hadde lest den.
Jeg er enig med deg. Det er uendelig med temaer. Som du sier: sensuren på filmene, de politiske hendelsene, den skadende dobbelmoralen i samfunnet. For mange temaer for å nevne egentlig. For meg er det likevel en slags trist historie om kjærlighet. Og museet er den eneste måten å uttrykke denne kjærligheten videre. Regner med at det som kommer i førersetet er forskjellig for folk. Det var utrolig morsomt å høre dine synspunkter. Det fikk med til å tenke tilbake på boken og dens mange hendelser som man kanskje glemmer litt.
My Name is Red var den første og eneste boken jeg hadde lest av denne forfatteren fra før av. Istanbul fascinerer meg veldig ettersom Pamuk har beskrevet den byen for meg. Tusen takk for kommentaren og at du "minnet" meg om boken! :)
Legg inn en kommentar