Hvor ble det av kroneksemplet på "aktiv europapolitikk"?

Norsk utrettelige innsats for retten til å gi norske banker unntak fra EUs innskuddsgarantidirektiv har lenge vært regjeringens poster-boy for aktiv europapolitikk. Men i Meld. St. 5 (2012-13) om Europautredningen var plutselig dette direktivet nesten umulig å få øye på.  Hva skjedde? 

Innskuddsgarantisaken - hvor er du? 

I mars i fjor var Norges daværende EU-ambassadør Oda Sletnes på Litteraturhuset i Oslo i forbindelse med Europautredningens møteserie. Der fortalte hun om regjeringens aktive europapolitikk (som forøvrig er et uttrykk som stammer fra Trygve Bratteli i 1973).  Som et eksempel på aktiv europapolitikk, trakk Oda Sletnes frem Norges påvirkningsarbeid for unntak fra EUs innskuddsgarantidirektiv.  Dette direktivet vil medføre en svekkelse av den norske garantiordningen fra 2 millioner kroner per innskyter per bank til 100.000 Euro per innskyter per bank. Et av de viktigste utslagene av den rødgrønne regjeringens europapolitikk handlet altså om å beskytte de med mer enn 100.000 Euro på bok (i en og samme konto).

Det har over lang tid blitt lagt mye prestisje i arbeidet med å få en unntaksbestemmelse for Norge. Daværende Finansminister Kristin Halvorsen (SV) begynte å involvere seg i november 2008. Siden da har regjeringsmedlemmer og embetsverket forsøkt å påvirke de ulike institusjonene i EU og aktører i EU-medlemstatene. Kristin Halvorsen (SV) og nåværende finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap) har til sammen hatt omkring 25 politiske samtaler om saken i forskjellige sammenhenger. Videre hadde de to ministrene sendt tilsammen 30 brev til finansministre i EUs medlemsland, Europakommisjonen og medlemmer av Europaparlamentet. Norge hadde mottatt 18 brev (se oversikt). Selve oversikten er helt uvanlig og tyder på den prestisje den rødgrønne regjeringen har lagt i å få unntak fra EUs innskuddsgarantidirektiv.

Arbeidet med å få unntak fra EUs innskuddsgarantidirektiv er ikke nevnt i Meld. St. 5.  Stortingmeldingen handler om at Norge må bli flinkere til å benytte seg av handlingsrommet og føre en aktiv europapolitikk. Det er merkelig at man ikke benytter seg av plass for å profilere det norske påvirkningsarbeidet i en så profilert sak som kravet om unntak fra EUs innskuddsgarantidirektiv. I det minste kunne man vente seg refleksjoner rundt viktigheten av unntak fra EUs innskuddsgarantiordning. Er ikke dette påvirkningsarbeidet lenger noe man ønsker å forbindes med?  Har regjeringen gitt opp påvirkningsarbeidet? Norge har tilsynelatende fått med seg Europaparlamentet, men Europakommisjonen er avvisende til norske ønsker. Saken er nå oppe til behandling i Rådet. Lite tyder på at saken er avgjort. 

Forøvrig er det håpløst at Norge velger ut innskuddsgarantisaken som en viktig sak man vil kjempe for. Men så la regjeringen ned veto mot EUs tredje postdirektiv som uansett blir vedtatt med en gang en ny regjering er på plass. Interessant nok så synes det som om det eksisterer bred politisk enighet på Stortinget om at man ønsker et unntak for EUs innskuddsgarantidirektiv. Men det er en annen sak.

Offentlige anskaffelser - en nasjonal diskusjon

Flertallet av offentlige anskaffelser som gjøres i Norge er innenfor en særnorsk terskelverdi. Det medfører at man må følge et omfattende regelverk. Mange tror likevel anskaffelsesregelverket er noe Norge har blitt påtvunget fra Brussel. Men den særnorske terskelverdien er lavere enn den man er pålagt gjennom EØS-avtalen. Det vil i enkelhet si at lang flere innkjøp enn nødvendig, fra et EØS-perspektiv, må følge et omfattende regelverk. Dette var allerede kjent for mange innvidde, men var et av de mange funn fra Europautredningen.

Den særnorske terskelverdien har vært et diskusjonstema i norsk politikk i mange år. Den seneste Bondevik-regjeringen hevet terskelen til dagens nivå (generelt 500.000). I den første Soria Moria-erklæringen hevdet regjeringen at den ville sørge for at terskelverdien ble hevet opp til EØS-terskelnivået. Dette var borte i Soria Moria II. Noe av begrunnelsen var at utredninger på feltet allerede hadde vist at dagens nivå var fornuftig. Noe av begrunnelsen var at Bondevik-regjeringen nylig hadde hevet den nasjonale terskelverdien, og at man derfor ville se og vent litt.

Selv om terskelverdien har vært et diskusjonstema har det vært bred enighet om det generelle EØS-regelverket. For eksempel uttalte Aud Herbjørg Kvalvik (SV) under behandling av nye EU-regler på området i 2006 at «som saksordfører har det ikke vært mulig å avsløre noen form for uenighet i komiteen om saken».

Den rødgrønne regjering bestemte seg, samtidig med lanseringen av St. meld 5 ("tilsvaret" til Europautredningen), for å sette ned etoffentlig utvalg som skal gjennomgå det særnorske regelverket om offentlige anskaffelser. Dette utvalget skal gå gjennom hvordan dagens system fungerer med sikte på å forenkle og forbedre regelverket. En viktig komponent i dette arbeidet er vurderingen av den nasjonale terskelverdien.

Utvalgets konklusjoner vil bli spennende å følge. Dette er et felt der Norge har gått lenger enn EØS-avtalen krever, representert gjennom blant annet en statlig utlysningsside (Doffin) og en særnorsk terskelverdi. Det offentlige utvalget skal altså vurdere det særnorske regelverket. Det har vært diskusjoner rundt den norske terskelverdien før, men samtidig har det vært bred politisk støtte for EØS-reglene på området. Husk det om noen klager over strenge EØS-regler eller om dagens to EU/EØS-skeptisk regjeringsparti i en fremtidig opposisjon klager over tvangstrøye fra Brussel.

EU sponser Globaliseringskonferansen

Globaliseringskonferansen arrangeres av Norges Sosialt Forum der medlemmene blant annet er Nei til EU, Ungdom mot EU, SV, Sosialistisk Ungdom, Rødt, Rød Ungdom, Senterundommen, Norges Bonde- og småbrukarlag. Da er det noe komisk at konferansen mottar pengestøtte fra EU.

De tar både fengsels- og arbeidsplassene våre!

På radioen idag kunne jeg høre at antall utlendinger i norske fengsler har økt tre ganger siden 2010. Det rapporteres om at:

• I år 2000 var 341 av totalt 2643 fanger her i landet utlendinger, en andel på 12,9 prosent.
• I 2010 utgjorde utenlandske fanger 1129 av totalt 3636 innsatte, en andel på 31,1 prosent.

1129 altså. Samtidig jobber 200.000 EU-borgere i Norge. Dermed er andelen ikke særlig høy. Spesielt med tanke på at de fleste EU-innvandrerne garantert er mellom 18 og 35 - på den tiden da vi mennesker er mest tilbøyelige til å utføre kriminelle handlinger.

Samme dag leser jeg at de fleste nye jobber i Norge går til innvandrere. Faktisk er det slik at innvandrere besatt over 30.000 av under 50.000 nye jobber i fjor. Det er over 60 prosent(!). I følge Finansdepartementet vil det bli skapt 55.000 arbeidsplasser i Norge neste år. Av dette er det ventet at 40.000 jobber vil gå til arbeidsinnvandrere.

Norge har tjent enormt på fri bevegelse i Europa. Arbeidsinnvandrere fra EU står for verdiskapning til en verdi av 40-50 milliarder, i følge Europautredningen. Det er 200.000 EU-innvandrere i Norge. Da burde vi ikke være forskrekket av en økning på rundt 800 utenlandske fanger.

Senterpartiets pyrrhosseier

De norske tollskjerpelsene vil vise seg å være en seier som koster mer enn den smaker for Senterpartiet. For resten av Norge vil det utelukkende være snakk om et tap.

De seneste norske tollskjerpelsene på biff, gouda og store hortensiaer var seire for Senterpartiet. I desperasjon trengte partiet en symbolsk triumf for realistisk å ende over sperregrensen ved neste valg. Men til hvilken pris?

Det beste scenarioet for Sp er at kontroversen rundt tollskjerpelsene vil renne ut i sanden. På kort sikt, altså frem til neste valg, vil det blidgjøre en del indignerte Sp-stemmere som vurderte å stemme på andre partier. På lang sikt vil det være med på ytterligere å undergrave legitimiteten til det norske landbrukssystemet gjennom høyere priser og dårligere utvalg. En større risiko er likevel at denne triumfen gjør at andre norsk økonomi vil være skadelidende som følge av lukkede dører og mottiltak fra EU.  Dette vil ha uante negative konsekvenser. Også for Senterpartiet.

Viktig symbolpolitikk. Et mulig scenario er at EU, med våre naboland i teten, vil konfrontere Norge med brudd på intensjonen i EØS-avtalen. Artikkel 19 i EØS-avtalen sier at avtalepartene «skal fortsette sine bestrebelser med sikte på en gradvis liberalisering av handelen med landbruksvarer». Dette kan man med rette påstå at Norge handler i strid med. Politikere fra regjeringspartiene kan slå fast så mye de bare orker at WTO gir Norge muligheten til å bestemme tollsatsene basert på prosent eller verdi. Eller at den norske importen i landbruksvarer fra EU stadig har vokst. Det er ikke poenget.

De norske tollskjerpelsene vil i seg selv ikke ha store konsekvenser for den faktiske handelen. Det viktige er symbolikken. Det oljerike lille landet i nord har uten store kostnader vært velsignet med effekten av EU-samarbeidet – et større marked, tilgang på arbeidskraft, harmonisering av regler, løsninger på overnasjonale utfordringer og ikke minst fred. Et EU med mange reelle kriser å håndtere, kan derfor oppfatte det som noe smålig at Norge vil stenge ute EU innenfor et knippe varesegmenter. I EU oppfattes de norske tollskjerpelsene som en handling med stor negativ symbolverdi.

Iskald skulder fra EU. Et faktisk mottiltak vil være enormt kostbart, men det eksisterer langt flere kostnader enn den rent handelspolitiske. Europautredningen viser at en stor del av norsk lovgivning er «made in Brussels».  Det er allerede veldig vanskelig for Norge å få tilpasset EUs rettsakter til norske forhold. Det vil være tilnærmet umulig med et dårlig forhold til EU. Norge har allerede forsuret forholdet til Danmark, et av landets viktigste allierte i EU.

Snart er det en ny forhandlingsrunde for de såkalte EØS-midlene. Prisen er allerede på nesten tre milliarder kroner i året. Samtidig forhandler man om tollfrie kvoter for norsk fiskerinæring. De seneste norske tollskjerpelsene fører til at mange EU-land vil ha enda mindre i mot at man stiller høye økonomiske krav til Norge og tilbyr lite tollreduksjon for fisk. Det er krise for Norge om man ikke kommer til enighet i disse forhandlingene.

Det beste scenarioet vil altså hjelpe Senterpartiet på kort sikt. På lenger sikt vil det kun føre til en ytterligere undergraving av systemet rundt det norske landbruket gjennom økte priser og dårligere utvalg. Dessverre er det sannsynlig at Norge risikerer å gå en utfordrende tid i møte med iskalde skuldre fra EU, og i verste fall, mottiltak mot norsk fiskeeksport. Samtidig legges det daglig ned tre gårdsbruk i Norge. Tollmurer er ikke en del av løsningen. De norske tollskjerpelsene vil vise seg å være en seier som koster mer enn den smaker for Senterpartiet. For resten av Norge vil det utelukkende være snakk om et tap. I alle fall på kort sikt.

Publisert 07.10.12 på Minervanett.no.