Alain de Botton - Status Anxiety

Etter å ha lest "Pleasures and Sorrows of Work", "Consolations of Philosophy" og halve "Art of Travel" så er jeg allerede begeistret for Alain de Botton. Denne begeistringen ble ikke akkurat mindre ved å lese "Status Anxiety".

Dette er en bok som handler om status. Dette ordet virker umiddelbart litt kjølig og fjernt - litt jappete liksom. Egentlig går det til kjernen av det å være et menneske. De Botton skriver at status kan forstås som søken etter kjærlighet, men en annen type en den man søker i en partner. Det er en viktig grunn til at følelser knyttet til status er så sterke. Status gir kjærlighet - fra omgivelsene. Boken handler blant annet om implikasjonene av dette. Jeg kan vel røpe så mye som at De Botton beskriver status som noe ofte avsondret fra personlige egenskaper. Han beskriver og det relativistiske ved status. Forskjellige samfunn og forskjellige tider gir status til ulike karakteristikker og posisjoner. Det er mange sider av ens personlige egenskaper som ikke verdsettes av meritokratiet. Det er klokt å huske på dette om man er trist på grunn av følelsen av egen utilstrekkelighet. Man trenger ikke å være god for å være høyt ansett - lav status betyr ikke nødvendigvis at man er en dårlig person.

Det føles som om De Botton skriver på "mitt språk". Jeg setter stor pris på hans refleksjoner og paralleller til andre tenkeres arbeider - selv om jeg ikke nødvendigvis har lest mye av de. De Botton trekker ofte inn Adam Smith. Men han trekker gjerne inn mer obskure tenkere - jeg liker dette. De Botton har en god dose malerier og illustrasjoner i sin bok. Disse kommenterer og bruker han for å understreke poenger eller bare for å vise til hvordan i all verden det han snakker om ser ut. Jeg er også glad i dette. Til sist må det nevnes at De Botton skriver magisk bra. Det er ikke ofte jeg føler for å lese setninger igjen og igjen. Da jeg leste denne boken så gjorde jeg det.

Utdrag fra et avsnitt på side 13-14:

"Every adult life could be said to be defined by two great love stories- The first - the story of our quest for sexual love - is well known and well charted[...]it is socially accepted and celebrated. The second - the story of our quest for love from the world - is a more secret and shameful tale. If mentioned, it tends to be in caustic, mocking terms, as something of interest chiefly to envious or deficient souls, or else the drive for status is interpreted in an economic sense alone. And yet this second love story is no less intense than the first, it is no less complicated, important or universal, and its setbacks are no less painful. There is heartbreak here too, suggested by the distant, resigned eyes of many whom the world has elected to dismiss as nobodies".

Vakkert og rørende.

Jeg anbefaler naturligvis boken på det sterkeste. "Status Anxiety" har fått meg til å le, bli trist, stoisk rolig og glad. Det er en viktig bok som er litt tung. Den berører store tema på en relativt konsentrert måte. Den er rett og slett fantastisk bra. Samtidig kan jeg forstå om forfatteren og boken kanskje ikke tiltaler alle. Likevel er jeg vel av den oppfatning at man er litt grunn om man ikke setter pris på boken - men det er min subjektive mening. Favorittkapitellet mitt var, ettersom jeg er ateist, helt uventet det som het "Christianity".

Det er ingen skam å legge fra seg en god bok

Forfatteren Umberto Eco har et personlig bibliotek med over 30.000 bøker. Han blir oppgitt når han blir spurt om han har lest alle bøkene. Det er ikke det som er meningen, er argumentet hans, men at bøkene viser hva som har falt en inn en gang. Det viser hvilke tanker, ideer og interesser man har hatt.

Denne historien kom jeg over i en bok som har vært viktig for meg på utrolig mange måter. Boken heter "The Black Swan" og forfatteren heter Nassim Taleb. Det jeg fortalte om kalles i boken for Umberto Ecos "anti-library". Et lite sitat fra Taleb er på sin plass:

"the more you know, the larger the rows of unread books".

Historien om Eco gjør at jeg ikke lenger blir stresset av å legge fra meg halvleste bøker. Og om jeg aldri skulle bli ferdig med boken står den fortsatt for noe. Det er ikke slik at den ikke "teller" eller at den nødvendigvis er dårlig. Samtidig bør en heller ikke bruke det som en beleilig unnskyldning for aldri å lese ferdig en bok.

Om "Loven" og lovverket

Det er forskjell mellom "Loven" og lovverket. Dette høres kanskje umiddelbart noe rart ut, men to eksempler er klargjørende.

Om man kjører i 35 kilometer i timen i en 30-sone så føler man ikke nødvendig seg som en lovbryter. Om man skulle bli stoppet av politiet og bøtelagt så ville mange følt seg urettferdig behandlet. Samtidig er det slik at man bare ikke setter seg på en stol i kantinen som helt tydelig er reservert. Om man gjorde dette og ble konfrontert ville en følt skam. Det første eksempelet er brudd på norsk lovverk. Det står svart på hvitt (med en rød ring rundt) at man ikke skal kjøre fortere enn 30 kilometer i timen. Det andre eksemplet innebærer ikke at man bryter noen skrevne lover - hvor ofte har du vært i kaffeer eller kantiner der det står at man ikke skal sette seg på tydelig opptatte plasser? Likevel er det å overse dette et brudd på "Loven".

Det første er altså et brudd på lovverket, men ikke på "Loven". Det andre er et brudd på "Loven", men (antakelig) ikke på lovverket. Om ikke lovverket er i overenstemmelse med "Loven" så skades dets legitimitet. Derfor bør man bestrebe seg etter at lovverket er mest mulig lik som "Loven". Samtidig kommer man nok ikke unna at noe lovverk kan endre, eller bli til, "Loven" etter en stund. Likevel vil jeg tro at troen på dette er langt større enn den reele effekten.

En annen implikasjon er at politikere lager lovverk, men ikke "Lov".

For en fascinerende samtale som var grunnlag for dette blogginnlegg sjekk ut Econtalk-episoden "Bourdreax on Law and Legislation".

Ressursknapphet

Det er en merkelig greie i grunn at det egentlig opererer to logikker innenfor ressursknapphet. Den ene rett frem og sier at dess mer vi bruker av en ikke-fornybar ressurs, dess mindre har vi igjen av den ressursen. Dette er litt det malthusianske synet. Samtidig er det en annen logikk som sier at dess mer vi bruker av et produkt dess mer effektivt klarer vi å utnytte den. Jeg vet at dette ikke er lineært - det er ingen automatikk i dette heller. Det blir selvfølgelig mindre av den ikke-fornybare ressursen ved forbruk. Likevel stemmer ikke dette ikke helt. Fiffig igrunn. Jeg sliter litt med å gi eksempel på ressurser vi har brukt opp? Det hele minner meg om "Simon-Erlich-veddemålet" som indikerer at forholdet mellom forbruk og forekomst heller ikke er lineært og automatisk den andre veien. Et annet eksempel er at reservene av olje (i følge BP) var nok til å forsyne oss i 25 år i 1980. 30 år senere, altså 2010, var dette tallet 45 år.

Jeg skrev litt rundt dette i et blogginnlegg i 2009. Jeg har kanskje forandret noen meninger siden da, men ikke mye.