Fremmedfrykt?

Igår satt jeg på t-banen på vei fra Nydalen til Nationaltheateret. På Majorstuen stasjon kom det inn en fyr som lignet på en 20 år yngre Mullah Krekar. Denne mannen hadde på seg en stor sekk på ryggen, og en middels stor bag i hendene. Denne fyren sto og snakket til seg selv, muligvis noen små bønner eller noe sånt. Jeg var cirka 2 meter unna. Jeg klarte ikke å la være å legge merke til denne karen. Jeg ble litt redd uansett hvor mye jeg forsøkte å rasjonalisere det, og uansett hvor mange reality checks jeg prøvde å implementere. Sånn har jeg aldri hatt det før.

Jeg har snakket med kompiser som har opplevd lignende situasjoner, og jeg har selv opplevd redde folk på t-banen. Kun dager etter London-bombene ble t-banen jeg satt på evakuert ved Tøyen Stasjon. Jeg var helt rolig, men jeg merket uroen blant enkelte. Det er merkelig at dette skulle slå inn akkurat nå.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal legge i gårsdagens opplevelse. Jeg er definitivt ikke en rasist eller en hysterisk person. På en annen side så har jeg mye innebygget skepsis til mennesker som er hellig overbevist over hva det nå enn skulle være. Forskjellen er at jeg er mentalt i stand til å holde ut en blodrød rødstrømpe eller en forvirret og (politisk) brun person. Jeg kan til og med forholde meg til folk med varianter av kristen tro som innebærer en overbevisning om at Flintstones kunne vært en historisk skildring. Det er noe "annerledes" med ekstremistiske muslimer. Jeg klarer ikke på samme måte å sette meg inn i deres tankesett osv. Jeg vet ikke hva jeg for eksempel skulle ende opp med å argumentere i en diskusjon med en som tror på Jihad. Hvorfor?

The usual suspect er naturligvis media. Har det seg slik at til og med Tom blir påvirket av alle negative syn på islam som ligger og ulmer på tven til tider? Ikke vet jeg, men media har nok en del påvirkning på meg som alle andre. Muligens er den en annen side av samme mynt, men jeg kan nesten ikke kalle dette noe annet enn fremmedfrykt. Jeg hadde jo ikke blitt bekymret om han som står og synger om Golgata på Majorstuen stasjon hadde kommet å satt seg ved siden av meg på trikken. Eller, jeg hadde blitt bekymret, men ikke engstelig.

Jeg er ikke bekymret for terroristaksjoner i Norge. Jeg er ikke redd for alle som ikke ser ut som meg, og jeg er godt vant med muslimer. Da jeg var yngre pleide jeg til og med å bli invitert til kompiser som feiret muslimske høytider. No stress. Jeg har egentlig ikke noe problem, men følelsen igår var uggen på flere sett. For det første følte jeg litt angst, for det andre følte meg fremmedfiendtlig. Vanligvis er jeg hverken en engstelig eller fremmedfiendlig person. Jeg tror det er viktig å snakke om slikt om man virkelig vil ha et åpent og godt samfunn. Å rasjonalisere slike opplevelser tror jeg funker litt som å skru på lyset for å oppdage at monsteret i skapet i virkeligheten kun var en genser.