På slutten av mitt år ved Universitetet i Lund i Sverige så klarte jeg å bli ferdig med å skrive en liten magisteruppsats. Den har det fengende navnet "Soft power, Rhetorical action and Hard cash". Teksten handler i utgangspunktet om Norges forhandlinger med EU i forbindelse med Øst-utvidelsen av EU og EØS. Det var veldig spennende å jobbe med temaet, og det skled kanskje litt ut og ble en litt mer generell beskrivelse av norsk utenrikspolitikk. Om noen ønsker å lese den så er den tilgjengelig her:
http://theses.lub.lu.se/archive/2008/05/26/1211791586-30004-138/MASTER_THESIS_LUND_2008.pdf
søndag 22. februar 2009
fredag 20. februar 2009
Fremmedfrykt?
Igår satt jeg på t-banen på vei fra Nydalen til Nationaltheateret. På Majorstuen stasjon kom det inn en fyr som lignet på en 20 år yngre Mullah Krekar. Denne mannen hadde på seg en stor sekk på ryggen, og en middels stor bag i hendene. Denne fyren sto og snakket til seg selv, muligvis noen små bønner eller noe sånt. Jeg var cirka 2 meter unna. Jeg klarte ikke å la være å legge merke til denne karen. Jeg ble litt redd uansett hvor mye jeg forsøkte å rasjonalisere det, og uansett hvor mange reality checks jeg prøvde å implementere. Sånn har jeg aldri hatt det før.
Jeg har snakket med kompiser som har opplevd lignende situasjoner, og jeg har selv opplevd redde folk på t-banen. Kun dager etter London-bombene ble t-banen jeg satt på evakuert ved Tøyen Stasjon. Jeg var helt rolig, men jeg merket uroen blant enkelte. Det er merkelig at dette skulle slå inn akkurat nå.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal legge i gårsdagens opplevelse. Jeg er definitivt ikke en rasist eller en hysterisk person. På en annen side så har jeg mye innebygget skepsis til mennesker som er hellig overbevist over hva det nå enn skulle være. Forskjellen er at jeg er mentalt i stand til å holde ut en blodrød rødstrømpe eller en forvirret og (politisk) brun person. Jeg kan til og med forholde meg til folk med varianter av kristen tro som innebærer en overbevisning om at Flintstones kunne vært en historisk skildring. Det er noe "annerledes" med ekstremistiske muslimer. Jeg klarer ikke på samme måte å sette meg inn i deres tankesett osv. Jeg vet ikke hva jeg for eksempel skulle ende opp med å argumentere i en diskusjon med en som tror på Jihad. Hvorfor?
The usual suspect er naturligvis media. Har det seg slik at til og med Tom blir påvirket av alle negative syn på islam som ligger og ulmer på tven til tider? Ikke vet jeg, men media har nok en del påvirkning på meg som alle andre. Muligens er den en annen side av samme mynt, men jeg kan nesten ikke kalle dette noe annet enn fremmedfrykt. Jeg hadde jo ikke blitt bekymret om han som står og synger om Golgata på Majorstuen stasjon hadde kommet å satt seg ved siden av meg på trikken. Eller, jeg hadde blitt bekymret, men ikke engstelig.
Jeg er ikke bekymret for terroristaksjoner i Norge. Jeg er ikke redd for alle som ikke ser ut som meg, og jeg er godt vant med muslimer. Da jeg var yngre pleide jeg til og med å bli invitert til kompiser som feiret muslimske høytider. No stress. Jeg har egentlig ikke noe problem, men følelsen igår var uggen på flere sett. For det første følte jeg litt angst, for det andre følte meg fremmedfiendtlig. Vanligvis er jeg hverken en engstelig eller fremmedfiendlig person. Jeg tror det er viktig å snakke om slikt om man virkelig vil ha et åpent og godt samfunn. Å rasjonalisere slike opplevelser tror jeg funker litt som å skru på lyset for å oppdage at monsteret i skapet i virkeligheten kun var en genser.
Jeg har snakket med kompiser som har opplevd lignende situasjoner, og jeg har selv opplevd redde folk på t-banen. Kun dager etter London-bombene ble t-banen jeg satt på evakuert ved Tøyen Stasjon. Jeg var helt rolig, men jeg merket uroen blant enkelte. Det er merkelig at dette skulle slå inn akkurat nå.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal legge i gårsdagens opplevelse. Jeg er definitivt ikke en rasist eller en hysterisk person. På en annen side så har jeg mye innebygget skepsis til mennesker som er hellig overbevist over hva det nå enn skulle være. Forskjellen er at jeg er mentalt i stand til å holde ut en blodrød rødstrømpe eller en forvirret og (politisk) brun person. Jeg kan til og med forholde meg til folk med varianter av kristen tro som innebærer en overbevisning om at Flintstones kunne vært en historisk skildring. Det er noe "annerledes" med ekstremistiske muslimer. Jeg klarer ikke på samme måte å sette meg inn i deres tankesett osv. Jeg vet ikke hva jeg for eksempel skulle ende opp med å argumentere i en diskusjon med en som tror på Jihad. Hvorfor?
The usual suspect er naturligvis media. Har det seg slik at til og med Tom blir påvirket av alle negative syn på islam som ligger og ulmer på tven til tider? Ikke vet jeg, men media har nok en del påvirkning på meg som alle andre. Muligens er den en annen side av samme mynt, men jeg kan nesten ikke kalle dette noe annet enn fremmedfrykt. Jeg hadde jo ikke blitt bekymret om han som står og synger om Golgata på Majorstuen stasjon hadde kommet å satt seg ved siden av meg på trikken. Eller, jeg hadde blitt bekymret, men ikke engstelig.
Jeg er ikke bekymret for terroristaksjoner i Norge. Jeg er ikke redd for alle som ikke ser ut som meg, og jeg er godt vant med muslimer. Da jeg var yngre pleide jeg til og med å bli invitert til kompiser som feiret muslimske høytider. No stress. Jeg har egentlig ikke noe problem, men følelsen igår var uggen på flere sett. For det første følte jeg litt angst, for det andre følte meg fremmedfiendtlig. Vanligvis er jeg hverken en engstelig eller fremmedfiendlig person. Jeg tror det er viktig å snakke om slikt om man virkelig vil ha et åpent og godt samfunn. Å rasjonalisere slike opplevelser tror jeg funker litt som å skru på lyset for å oppdage at monsteret i skapet i virkeligheten kun var en genser.
Skolen og meg
Siden midten av januar har jeg hatt min første akademiske jobb. Jeg er nemlig forskerassisten for en professor ved skolen (BI Nydalen). Jobben min er knyttet opp mot det vide temaet skoleledelse/norsk skole. Dette er et tema jeg har/hadde meget begrenset kunnskap om. Dette gjorde jeg ettertrykkelig klart til min arbeidsgiver, men jobben fikk jeg likevel. Uansett, et par ting har jeg lært til nå.
1) Norske elever gjør det jevnt over veldig dårlig sammenlignet med land som det er naturlig for oss å sammenligne oss med.
2) Smarte folk sliter med å finne ut av hvordan i all verden man skal øke læringsutbyttet på skolen.
3) Til tross for at de fleste land har økt bevilgningen til skoler de siste 15 år så har kvaliteten ikke steget. Ergo nytter det ikke å kjøpe seg gode elever.
4) Finland kicker ass - men det virker ikke som om norske akademikere er veldig imponert over modellen deres (som jeg enda ikke aner hva innebærer).
Utdanning blir bare mer og mer viktig ettersom samfunnet utvikler seg gjennom spesialisering og teknologiske fremskritt. Med tanke på dette så er det av høyeste betydning at vi i Norge klarer å forme et godt utdanningssystem. Jmfr pkt 3 så nytter det dessverre ikke for Olje-Norge å olje utdanningssektoren med penger. Jeg vet ikke helt hva jeg mener er gode skritt å ta, men det kommer nok tanker rundt dette etterhvert her på Toms Blogg(HERLIG MARKEDSFØRING).
1) Norske elever gjør det jevnt over veldig dårlig sammenlignet med land som det er naturlig for oss å sammenligne oss med.
2) Smarte folk sliter med å finne ut av hvordan i all verden man skal øke læringsutbyttet på skolen.
3) Til tross for at de fleste land har økt bevilgningen til skoler de siste 15 år så har kvaliteten ikke steget. Ergo nytter det ikke å kjøpe seg gode elever.
4) Finland kicker ass - men det virker ikke som om norske akademikere er veldig imponert over modellen deres (som jeg enda ikke aner hva innebærer).
Utdanning blir bare mer og mer viktig ettersom samfunnet utvikler seg gjennom spesialisering og teknologiske fremskritt. Med tanke på dette så er det av høyeste betydning at vi i Norge klarer å forme et godt utdanningssystem. Jmfr pkt 3 så nytter det dessverre ikke for Olje-Norge å olje utdanningssektoren med penger. Jeg vet ikke helt hva jeg mener er gode skritt å ta, men det kommer nok tanker rundt dette etterhvert her på Toms Blogg(HERLIG MARKEDSFØRING).
RIP PCen min
For cirka to og et halvt år siden klarte jeg å skrape sammen nok penger til å kjøpe mitt livs første laptop. En ting jeg har merket nå som den er død er hvordan livet aldri blir helt det samme etter det sekundet man for første gang er eier av en bærbar pc. Klart, jeg hadde hatt stasjonær pc før. Det var jo trivelig nok det, men da jeg fikk meg laptop gav jeg bort min gamle stasjonære tjener uten å felle en tåre. Laptopens bortgang er derimot tyngre å svelge. Det hjelper lite at jeg klarte å redde det viktigste fra dens harddisk. For laptopen min var mer enn bare en harddisk. Den tok meg i hånden og ledet meg inn i det 21. århunderet.
Jeg klarer ikke helt å sette fingern på hva som forandret seg utover det rent praktiske. Man blir skummelt knyttet til bærbare pcer, og det merker jeg jævlig godt nå. Det er noe befriende med å være uten, men jeg hadde tatt den tilbake uten å blunke.
To positive følger er at jeg får spilt mer gitar og lest mer bøker. Ordet mer må kontekstualiseres kraftig. Det skal nemlig ikke så mye til for meg å spille og lese mer. Vel unntatt skolelitteratur da.
Bla bla bla. Hyggelig å stikke en tur innom bloggen min. En av grunnene til at det er lite aktivitet her er naturligvis min laptops bråe og tragiske bortgang, men jeg har også ekstremt mye å gjøre.
Jeg klarer ikke helt å sette fingern på hva som forandret seg utover det rent praktiske. Man blir skummelt knyttet til bærbare pcer, og det merker jeg jævlig godt nå. Det er noe befriende med å være uten, men jeg hadde tatt den tilbake uten å blunke.
To positive følger er at jeg får spilt mer gitar og lest mer bøker. Ordet mer må kontekstualiseres kraftig. Det skal nemlig ikke så mye til for meg å spille og lese mer. Vel unntatt skolelitteratur da.
Bla bla bla. Hyggelig å stikke en tur innom bloggen min. En av grunnene til at det er lite aktivitet her er naturligvis min laptops bråe og tragiske bortgang, men jeg har også ekstremt mye å gjøre.
Abonner på:
Innlegg (Atom)