EØS-midlene - en kilde til norsk myk makt?

Nylig har Journal of European Integration lagt ut en artikkel skrevet av seniorforsker Pernille Rieker og undertegnede. Vi ser på EØS-midlene og hvorvidt man kan si at EØS-midlene har gitt Norge myk makt. 

Veldig kort fortalt sier artikkelen at EØS-midlene har gitt Norge det vi kaller "soft power resources" som møteplasser med mottakerstatene (årsmøter, MoU-forhandlinger osv), goodwill og mulighet til å integrere våre prioriteringer i midlene.

Det vi derimot synes er vanskelig å se, er at Norge har klart å omgjøre dette til såkalte "soft power outcomes" som mer tilgang (til beslutningstakere, EU-samarbeid, osv), mer bevissthet (rundt EØS-avtalen og norsk EU-tilknytning) og det man kan kalle normativt entreprenørskap (Norge gikk i 2004 høyt på banen med f. eks inkludering karbonfangst- og lagring (CCS) i EØS-midlene, men det strandet). 

Det kan være at Norge har oppnådd noe i denne retning - man kan fint resonnere seg til at så er skjedd. Vanskeligheten med å påvise kausalitet er ikke et ukjent fenomen i samfunnsstudier. Samtidig er det umulig å finne noen konkrete eksempler på at EØS-midlene har vært et viktig "verktøy" i norsk europapolitikk. Det er heller ikke gjort noe forsøk på å sannsynliggjøre en slik sammenheng fra norske myndigheter side. 

Dette kan være flere grunner til at EØS-midlene ikke har gitt Norge myk makt. Eksempelvis er EØS-midlene svært små i europeisk målestokk, til tross for at nordmenn er blant de største bidragsyterne til europeisk redistribusjon. Det kan også være at "money can't buy me love" - penger kan ikke kjøpe internasjonal innflytelse. I alle fall hvis du er liten. Dette er ting Norge ikke kan gjøre noe med. 

Det vi derimot kan gjøre noe med er hvordan vi selv benytter oss av de mulighetene (eller "soft power resources") som EØS-midlene gir oss. En start vil være å delta på politisk nivå i et langt større grad enn i dag. Eksempelvis er Norge bare representert på byråkratisk nivå på de såkalte årsmøtene, med hver av mottakerstatene.

I dag kan det virke som om det politiske Norge i stor grad fokuserer på forhandlingene og påfølgende åpningsseremoni for EØS-midlene, i utvalgte land. Kanskje det ville vært lurt for norske politikere (og embetsverk) å se på EØS-midlene som en mer permanent tilstand vi selv ikke har full kontroll over, men samtidig gir oss mange muligheter?

Denne teksten gir kun uttrykk for egne meninger og perspektiver.