Skrik i mørket

Svartmetallen har, enten man liker det eller ikke, blitt Norges kanskje viktigste kultureksport. Faktisk så viktig at UD-aspirantene har egen opplæring i norsk svartmetall. I boken "Innføde skrik" fra 2010 viser Håvard Rem oss at sjangerens historie er fylt av nasjonalromantikk og voldsforherligelse. Han argumenterer for at svartmetallen er en del av norsk kulturhistorie. Det er jeg enig i, men det er også grunn til å hevde at miljøet som gav oss «Norwegian black metal» er en historie om norsk rasisme og ekstremisme. Dette er en side av historien som Håvard Rem for lett trivialiserer.

Hvorfor boktittelen «Innfødte skrik»? Vel, det siste ordet er lett å forklare. I svartmetallen er det en sangstil som er preget av mye skriking. Når det gjelder «innfødt» mener forfatteren at begrepet er helt sentralt for svartmetall. Dette innebar en selvforståelse der man ikke lenger var overgriper (Den Hvite Mann), men innfødt. Denne følelsen av å være innfødt stammer fra svartmetallens insistering på at Norge var et fint og fredfullt samfunn helt til «hvitekrist» for 900 år siden kom til landet og tvangskristnet oss med blod. Nordmenn er ofre.

Dette bringer meg til en av de mest interessante momentene i boken. For svartmetallens «innfødthet» og fremelsking av egen opprinnelige kultur, appellerer stort blant musikkstilens mange fans i Kina og Indonesia. Dette trekket ved svartmetallen går også rett hjem hos mange nasjonalistiske fans i Russland og Øst-Europa. De gjenkjenner seg i norsk svartmetalls higen etter det urnorske og at de er truet av fremmed kultur. De overfører dette direkte til deres egen situasjon.

Håvard Rem påpeker at det er en dobbeltmoral i hvordan samfunnet reagerer på svartmetallernes "norsk og stolt"-holdning. På en side forherliger samfunnet land og stammer i Afrika som stolt ønsker å finne tilbake og feire sine egne historiske kulturer før den hvite mann kom og la alt i grus. På den annen side føler man et misbehag når norske grupperinger ønsker det samme.

Jeg synes ikke det er helt urimelig å påstå at Håvard Rem i boken ønsker å føye svartmetallerne inn i norsk (mot)kulturhistorie, der Hans Nielsen Hauge, nasjonalromantikk, norrønifisering og Burzum/Emperor/Dimmu Borgir/Satyricon er ulike deler av samme tradisjon. Samtidig er det vanskelig å se for seg at boken kunne blitt gitt ut etter 22. juli 2011 uten en behandling av paralleller med ABB og mer ubehagelige sider av norsk nasjonalisme. Til opplysning støttet Varg Vikernes (sentral skikkelse for norsk svartmetall) den grusomme dåden til ABB, men han var samtidig forbannet: "Breivik har drept flere nordmenn enn muslimene har gjort i Norge på flere år". Jeg klarer ikke la være å trekke paralleller til at Al Qaida visstnok skal ha uttalt at ISIS er for ekstreme.

De opprinnelige svartmetallerne var en rekke veldig unge mennesker, som fant sammen med hverandre, i fravær av et storsamfunn de kunne føle seg hjemme i. De ble tiltrukket nasjonalisme og nihilisme. De skyldte på myndighetene for at bølger med innvandrere hadde fått lov til å komme til landet og endre det totalt. Men forfatterens graving i svartmetallernes ideologi synes å stoppe der. For nå som artistene har blitt eldre står de ikke inne for de samme holdninger de hadde for 10-15 år siden. De ønsket bare å sjokkere. Håvard Rem siterer deres mange drøye uttalelser, men samtidig synes det som om han relativiserer det hele. Budskapet for meg som leser er at: «Det var bare teater - dessuten har de gått tilbake på sine uttalelser». Dette kan minne om hvordan samfunnet forholder seg til tidligere maoister og stalinister.

Til tross for at svartmetallen er tatt inn i det gode selskap i Norge, med egen Wongraven-vin på Polet og Keep of Kalessin i Melodi Grand Prix, er det en ubehagelig side ved dens historie. Håvard Rem viser oss hvor rasistisk og ekstrem svartmetallen har vært, og tankene går tilbake til ABBs verdensbilde. Samtidig graver ikke forfatteren dypt nok i denne siden av historien, og har en tendens til å relativisere det. Jeg tror «Innfødte skrik» hadde blitt en annerledes bok i dag, noe som er interessant i seg selv.

Fotball er ikke helt ulikt religion

12. september 2009. Det gikk mindre enn to minutter før Nottingham Forest tok ledelsen mot Sheffield Wednesday. Dette var et øyeblikk som endret mitt liv. Jeg innså at klisjeen har noe ved seg: fotball er ikke helt ulikt religion.

Litt om meg selv og min supporterhistorie. Da jeg var ti år fikk jeg presentert en helside med logoen til alle klubbene i det som het First Division. "Hvem heier du på?" ble jeg spurt. Jeg gløttet fort over alle logoen. Jeg pekte på en ugle. Fra det øyeblikket har jeg vært tilhenger av Sheffield Wednesday. Det vil si, jeg begynte ikke ordentlig å følge med før rundt 15 år senere. Det var likevel ikke tvil: jeg var Sheffield Wednesday-fan fra den dagen.

Angsten
Siden jeg begynte å følge med klubben har jeg hatt en eksistensiell frykt for Wednesday. Når vi går gjennom dårlige perioder, og det har vært lange mørke tider, så frykter jeg for klubbens eksistens. "Tenk om vi rykker ned? Kanskje det er dråpen som gjør at våre økonomiske problemer velter klubben? Kanskje fansen sakte, men sikkert, ikke lenger gidder å bry seg om laget?". Denne linken mellom prestasjoner og verdi, samt redsel for at det jeg er glad i skal forsvinne, har nok grobunn i personlige bekymringer. Likefremt er de reelle, og har vært definerende for mitt forhold til Wednesday.

(Pilegrims)ferden som endret alt
Det var i 2009 at jeg bestemte meg for å vende snuten til Sheffield og Hillsborough for å se mitt kjære Wednesday. Denne turen endret mitt perspektiv på mitt eget forhold til fotball og klubben. At fotball er en religion, er en klisjé. Likevel er det mye sannhet i denne påstanden, i alle fall for meg. Jeg skal fortelle hvorfor.

Min tur til Sheffield føltes som en pilegrimsferd. Det er vanskelig ikke å beskrive det slik. Jeg kan huske at da jeg nærmet meg byen vokste entusiasmen i meg, og jeg fikk antydninger til gåsehud. "Nå er jeg snart her" tenkte jeg. Etter at jeg hadde gått ut av togstasjonen og sjekket inn på hotellet, tok jeg en tur ut. Jeg satt meg på en over middels brun pub. Der kom jeg fort i snakk med folk. Det de gjerne ville vite var hvorfor i all verden jeg var i Sheffield. Da jeg fortalte hvorfor, varierte reaksjonen etter hvilket lag de øvrige pubgjengerne holdt med.

Pubgjengere som var Wednesday-fans ønsket meg varmt velkommen, og de var stolte av at klubben har internasjonale tilhengere. Jeg endte opp med å diskutere sesongen til nå, for eksempel det oppsiktsvekkende i at vi hadde vært veldig gode på hjørnespark denne sesongen, noe som var uvanlig for Wednesday.

Jeg legger merke til at jeg skriver "vi", og her er kimen til mitt budskap. Det var umulig ikke å få følelsen av at man møtte folk som hadde noe dypt til felles med deg. Folk som hadde gått gjennom de samme skuffelsene og de samme euforiske gledene som en selv. Samtidig som meg. Forårsaket av de samme hendelsene.

Øyeblikket
Øyeblikket som var den utløsende årsaken for endringen av mitt forhold til klubben i mitt hjerte, kom kort tid inn i kampen mot Nottingham Forest. Skogvokterne gikk opp i ledelsen etter mindre enn to minutter. Min umiddelbare reaksjon var fortvilelse og frustrasjon. "Typisk Wednesday", tenkte jeg. Dette varte kun et sekund, for Wednesday-fansen sang enda høyere som respons på den tidlige kalddusjen. Det endret meg som supporter og mitt forhold til klubben. Det var en oppvåkning. Det var opplevelsen som overbeviste meg at fotball faktisk ikke er så ulikt religion.

Min nye supporterhverdag
Jeg føler fortsatt smerte når vi taper eller mister poeng helt på tampen.  Det likner likevel ikke på de små depresjonene jeg gikk inn i før den lørdagsformiddagen i september 2009. Det betyr ikke noe i det store og det hele om vi vinner eller taper - det viktige er at klubben er til. Nå opplever jeg følelsen av at det er noe større enn hverdagslige trivialitet. Noe som eksisterer uansett. Uavhengig av resultater. Klubben er ikke en gitt fysisk enhet, men menneskene som samler seg rundt den. Lyder kjent?

Nærmest hver lørdag, og mange tirsdager, sitter jeg foran datamaskinen og hører på kamp på BBC Radio Sheffield. Det har blitt en tradisjon. Det kan også ses på som et offer - noe som gjør min tilknytning til Wednesday enda sterkere. Det lever jeg godt med.

Vi rykket forresten ned den sesongen jeg var i Sheffield, men det spiller ikke så stor rolle.

Status quo - koste hva det koste vil

En av de mange ting jeg ikke skjønner er hvorfor bondeorganisasjoner fremstår forkjempere av status quo. I dag blir seks - 6! - gårdsbruk lagt ned hver eneste dag.

Det bestående blir forsvart av bøndene med nebb og klør. Et av argumentene er at vi må bevare norsk matproduksjon. Produksjon av norsk trygg kvalitetsmat. Med gårsdagens og dagens landbrukspolitikk blir seks - 6! - gårdsbruk lagt ned hver eneste dag.

Man kan lure på hvorfor det ikke kommer radikale reformforslag fra bøndene selv.

Farvel til nok en stråmann

Flere ganger har jeg hørt, og sikkert benyttet meg av, eksemplet om at "en eller annen høytstående fyr tidlig på 1900-tallet sa at alt som kunne bli funnet opp allerede var funnet opp".

Vel, den som visstnok sa noe i denne duren var den amerikanske patentkommissæren (hva enn det var) Charles Holland Duell på slutten av 1800-tallet. Men det han egentlig sa var så og si det totalt motsatte:

"In my opinion, all previous advances in the various lines of invention will appear today--will appear--totally insignificant when compared with those which the present century will witness. I almost wish that I might live my life over again to see the wonders which are at the threshold."

Farvel, kjære stråmann!

Farvel, stråmann Malthus!

Jeg tok feil av Thomas Malthus.*

Min overflatiske forståelse av Thomas Malthus (1766-1834) var at han mente det eksisterte en slags harmonisk likevekt for antallet mennesker som til enhver tid kunne eksistere. Når det blir for mange mennesker ser man et fall i lønningene og økning av arbeidsledigheten og elendigheten. Den økte nøden sørger for at antallet mennesker reduseres. For å si det på en annen måte – de overflødige menneskene dør på grunn av sult og sykdom. Akkurat som når det er lemenår. Følgelig fører befolkningsnedgangen til at lønningene og mulighetene øker. Grunnen til utviklingen er at de gjenværende, relativt sett, er mer etterspurte og dermed kan kreve høyere lønn. Resultatet er at nøden avtar, og dermed øker befolkningstallet nok en gang. Dette gjør at nøden igjen gjør seg gjeldende, med massedød som resultat. Og sånn går nu dagan. Klassisk null-sum.

Hva sa Thomas Malthus egentlig?
Det Malthus egentlig sa var at det fantes to mekanismer som sammen begrenser befolkningsstørrelsen. Den ene mekanismen er nød i form av sult, barnedødelighet og annen elendighet. Det andre er en preventiv mekanisme. Den fungerer ved at mennesker tar bevisste valg om antall barn de ønsker. Deres vurdering er basert på en hel rekke variabler – personlige preferanser, fremtidsutsikter, barnedødelighet m.m. Det er ikke slik at mennesker bare føder i vei uten et begrep om virkeligheten. Individer er kalkulerende vesener som foretar veloverveide valg. De vet selv sitt eget beste. Det er dette som er Malthus’ viktige innsikt. Denne myndiggjøringen av enkle mennesker er et veldig sympatisk trekk ved Malthus.

Samlet vil Malthus’ to mekanismer sørge for at man ikke vil oppleve overbefolkning. Når nøden vokser, eksempelvis i form av matmangel, vil individer bestemme seg for å sette færre barn til verden. Når fremtidsutsiktene er lyse vil individene beslutte at tiden er inne for en familieforøkelse. Malthus’ to mekanismer jobber altså sammen slik at man ikke vil se stadige befolkningseksplosjoner på linje med lemenår. Feilaktig var det akkurat dette jeg trodde Malthus mente.

En annen misoppfatning jeg hadde om Malthus var at han trodde befolkningspotensialet for planeten (det vil si hvor mye mat som kunne produseres) var konstant. Også her tok jeg feil av Malthus. Her er et sitat fra hovedverket hans («An Essay on the Principle of Population»):

"I can easily conceive that this country, with a proper direction of the national industry, might, in the course of some centuries, contain two or three times its present population, and yet every man in the kingdom be much better fed and clothed than he is at present."

Som vi ser kan man ikke kalle Malthus veldig optimistisk. Men han åpner her for muligheten at man i løpet av noen hundreår(!) kan se et England brødfø en befolkning to-tre ganger større enn på hans egen tid. 

Utviklingen i Storbritannia siden Thomas Malthus’ tid
Da Malthus’s bok «An Essay on the Principle of Population» først ble publisert, i 1798, var verdens befolkning rundt 978 millioner. I dag – omtrent 200 år senere – er det over 7 milliarder mennesker på jordkloden. I England var det 7.7 millioner i 1801. I dag er det over 53 millioner mennesker der. Det representerer nesten sju ganger så mange mennesker. I 1820 var BNP per capita i Storbritannia 1706 dollar. I 2012 var det 39,161 dollar per innbygger på de britiske øyer. Disse tallene er ikke 100 prosent sammenlignbare ettersom de er beregnet ut fra ulike dollarverdier, men det er mer enn godt nok for å vise den tydelige trenden. Britene, som i dag er sju ganger flere enn i 1820, disponerer samtidig over 20 ganger så mye penger som da.

Utviklingen har naturligvis overgått enhver fantastisk spådom fra tidlig 1800-tallet. Malthus så det likevel ikke som utenkelig med en samtidig befolkning- og velferdsøkning. Til Malthus’ forsvar var det heller ingen andre økonomer på den tiden som forsto at Nordvest-Europa gjennomgikk en industriell revolusjon. Dette til tross for at revolusjonen bokstavelig talt fant sted rett foran nesen deres (McCloskey - Borgeouis Dignity).

Friskmelding av Malthus
Det er med tungt hjerte jeg må gi slipp på en av mine favorittstråmenn, Thomas Malthus. Istedenfor har jeg fått en ny Malthus – han litt pessimistiske karen som samtidig vektlegger at fattige mennesker er individer som tar veloverveide valg for å fremme sitt eget beste.

*Jeg har ikke selv lest Malthus, men teksten er basert på en artikkel om mannen på nettsidene til The Library of Economics and Liberty.

"Aktiv Europapolitikk" - denne gangen er det (kanskje) annerledes

Kynikeren i meg spør alltid hva en aktør har å tjene på sin handling. Dette gjelder særlig i politikken. Slik sett var det en overraskelse at regjeringen valgte å utnevne en statsråd for EU/EØS-saker og samtidig legge til en «pro» foran «aktiv europapolitikk», for det er ikke åpenbart hva Høyre vil tjene på det.

På den ene siden ser det ikke ut til at man tjener stemmer på europapolitikk. Meningsmålinger viser stabil stor motstand i folket mot norsk EU-deltakelse. Rundt 75 prosent sier at de er mot norsk EU-medlemskap. Denne stabile motstanden i folket burde ha vært godt nytt for de to norske partiene som liker å profilere seg som nei-partier. Likevel sliter Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti med historisk lav oppslutning om dagen.

På den andre siden ser man heller ikke ut til å tape stemmer på europapolitikk. For om de tradisjonelle nei-partiene gjør det historisk dårlig, til tross for meningsmålingene om EU-medlemskap, så gjør de tradisjonelle ja-partiene det godt. Et av de sitter til og med i regjeringskontorene.

Alt i alt tyder dette på at man i Norge verken tjener eller taper stemmer på europapolitikk. Velgeroppslutning kan derfor ikke være Høyres motiv for den uttalte ambisjonen om en proaktiv europapolitikk. Kanskje syntes det å være relativt risikofritt for Høyre å gjøre deler av sitt eget parti lykkelig ved å utnevne en symbolsk «europaminister» og døpe europapolitikken proaktiv? Muligens finner man etter hvert ut at en god europapolitikk er dårlig ressursbruk når målet er å vinne nasjonale valg. Tiden vil vise.

Det er mer enn nok av gode grunner til at norske politikere bør sørge for at Norge er aktive i Europa og bidra til at europeiske debatter blir ført i sanntid her hjemme. Det mest åpenbare er at Norge er et demokrati, og det forutsetter at folket skal være med på å utforme de regler de selv er underlagt. Et av de mest tungtveiende argumentene for en aktiv norsk europapolitikk er derfor, for å bruke europaminister Helgesens egne ord, at «mer og mer av norsk innenrikspolitikk begynner i Europa». Og kanskje vi er inne på noe her? Kanskje Høyre i regjering vil prioritere europapolitikken fordi den er sentral for politikken som føres i Norge? En forklaring på prioritering av europapolitikken kan derfor rett og slett være at Høyre mener det de sier.