"Aktiv Europapolitikk" - denne gangen er det (kanskje) annerledes

Kynikeren i meg spør alltid hva en aktør har å tjene på sin handling. Dette gjelder særlig i politikken. Slik sett var det en overraskelse at regjeringen valgte å utnevne en statsråd for EU/EØS-saker og samtidig legge til en «pro» foran «aktiv europapolitikk», for det er ikke åpenbart hva Høyre vil tjene på det.

På den ene siden ser det ikke ut til at man tjener stemmer på europapolitikk. Meningsmålinger viser stabil stor motstand i folket mot norsk EU-deltakelse. Rundt 75 prosent sier at de er mot norsk EU-medlemskap. Denne stabile motstanden i folket burde ha vært godt nytt for de to norske partiene som liker å profilere seg som nei-partier. Likevel sliter Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti med historisk lav oppslutning om dagen.

På den andre siden ser man heller ikke ut til å tape stemmer på europapolitikk. For om de tradisjonelle nei-partiene gjør det historisk dårlig, til tross for meningsmålingene om EU-medlemskap, så gjør de tradisjonelle ja-partiene det godt. Et av de sitter til og med i regjeringskontorene.

Alt i alt tyder dette på at man i Norge verken tjener eller taper stemmer på europapolitikk. Velgeroppslutning kan derfor ikke være Høyres motiv for den uttalte ambisjonen om en proaktiv europapolitikk. Kanskje syntes det å være relativt risikofritt for Høyre å gjøre deler av sitt eget parti lykkelig ved å utnevne en symbolsk «europaminister» og døpe europapolitikken proaktiv? Muligens finner man etter hvert ut at en god europapolitikk er dårlig ressursbruk når målet er å vinne nasjonale valg. Tiden vil vise.

Det er mer enn nok av gode grunner til at norske politikere bør sørge for at Norge er aktive i Europa og bidra til at europeiske debatter blir ført i sanntid her hjemme. Det mest åpenbare er at Norge er et demokrati, og det forutsetter at folket skal være med på å utforme de regler de selv er underlagt. Et av de mest tungtveiende argumentene for en aktiv norsk europapolitikk er derfor, for å bruke europaminister Helgesens egne ord, at «mer og mer av norsk innenrikspolitikk begynner i Europa». Og kanskje vi er inne på noe her? Kanskje Høyre i regjering vil prioritere europapolitikken fordi den er sentral for politikken som føres i Norge? En forklaring på prioritering av europapolitikken kan derfor rett og slett være at Høyre mener det de sier.