Fotball er ikke helt ulikt religion

12. september 2009. Det gikk mindre enn to minutter før Nottingham Forest tok ledelsen mot Sheffield Wednesday. Dette var et øyeblikk som endret mitt liv. Jeg innså at klisjeen har noe ved seg: fotball er ikke helt ulikt religion.

Litt om meg selv og min supporterhistorie. Da jeg var ti år fikk jeg presentert en helside med logoen til alle klubbene i det som het First Division. "Hvem heier du på?" ble jeg spurt. Jeg gløttet fort over alle logoen. Jeg pekte på en ugle. Fra det øyeblikket har jeg vært tilhenger av Sheffield Wednesday. Det vil si, jeg begynte ikke ordentlig å følge med før rundt 15 år senere. Det var likevel ikke tvil: jeg var Sheffield Wednesday-fan fra den dagen.

Angsten
Siden jeg begynte å følge med klubben har jeg hatt en eksistensiell frykt for Wednesday. Når vi går gjennom dårlige perioder, og det har vært lange mørke tider, så frykter jeg for klubbens eksistens. "Tenk om vi rykker ned? Kanskje det er dråpen som gjør at våre økonomiske problemer velter klubben? Kanskje fansen sakte, men sikkert, ikke lenger gidder å bry seg om laget?". Denne linken mellom prestasjoner og verdi, samt redsel for at det jeg er glad i skal forsvinne, har nok grobunn i personlige bekymringer. Likefremt er de reelle, og har vært definerende for mitt forhold til Wednesday.

(Pilegrims)ferden som endret alt
Det var i 2009 at jeg bestemte meg for å vende snuten til Sheffield og Hillsborough for å se mitt kjære Wednesday. Denne turen endret mitt perspektiv på mitt eget forhold til fotball og klubben. At fotball er en religion, er en klisjé. Likevel er det mye sannhet i denne påstanden, i alle fall for meg. Jeg skal fortelle hvorfor.

Min tur til Sheffield føltes som en pilegrimsferd. Det er vanskelig ikke å beskrive det slik. Jeg kan huske at da jeg nærmet meg byen vokste entusiasmen i meg, og jeg fikk antydninger til gåsehud. "Nå er jeg snart her" tenkte jeg. Etter at jeg hadde gått ut av togstasjonen og sjekket inn på hotellet, tok jeg en tur ut. Jeg satt meg på en over middels brun pub. Der kom jeg fort i snakk med folk. Det de gjerne ville vite var hvorfor i all verden jeg var i Sheffield. Da jeg fortalte hvorfor, varierte reaksjonen etter hvilket lag de øvrige pubgjengerne holdt med.

Pubgjengere som var Wednesday-fans ønsket meg varmt velkommen, og de var stolte av at klubben har internasjonale tilhengere. Jeg endte opp med å diskutere sesongen til nå, for eksempel det oppsiktsvekkende i at vi hadde vært veldig gode på hjørnespark denne sesongen, noe som var uvanlig for Wednesday.

Jeg legger merke til at jeg skriver "vi", og her er kimen til mitt budskap. Det var umulig ikke å få følelsen av at man møtte folk som hadde noe dypt til felles med deg. Folk som hadde gått gjennom de samme skuffelsene og de samme euforiske gledene som en selv. Samtidig som meg. Forårsaket av de samme hendelsene.

Øyeblikket
Øyeblikket som var den utløsende årsaken for endringen av mitt forhold til klubben i mitt hjerte, kom kort tid inn i kampen mot Nottingham Forest. Skogvokterne gikk opp i ledelsen etter mindre enn to minutter. Min umiddelbare reaksjon var fortvilelse og frustrasjon. "Typisk Wednesday", tenkte jeg. Dette varte kun et sekund, for Wednesday-fansen sang enda høyere som respons på den tidlige kalddusjen. Det endret meg som supporter og mitt forhold til klubben. Det var en oppvåkning. Det var opplevelsen som overbeviste meg at fotball faktisk ikke er så ulikt religion.

Min nye supporterhverdag
Jeg føler fortsatt smerte når vi taper eller mister poeng helt på tampen.  Det likner likevel ikke på de små depresjonene jeg gikk inn i før den lørdagsformiddagen i september 2009. Det betyr ikke noe i det store og det hele om vi vinner eller taper - det viktige er at klubben er til. Nå opplever jeg følelsen av at det er noe større enn hverdagslige trivialitet. Noe som eksisterer uansett. Uavhengig av resultater. Klubben er ikke en gitt fysisk enhet, men menneskene som samler seg rundt den. Lyder kjent?

Nærmest hver lørdag, og mange tirsdager, sitter jeg foran datamaskinen og hører på kamp på BBC Radio Sheffield. Det har blitt en tradisjon. Det kan også ses på som et offer - noe som gjør min tilknytning til Wednesday enda sterkere. Det lever jeg godt med.

Vi rykket forresten ned den sesongen jeg var i Sheffield, men det spiller ikke så stor rolle.