Å forutsi kriser

Kan man forutsi kriser? Ja og nei. Jeg tror man kan forutsi at det kommer til å skje en krise. Man kan bare ikke forutsi når, hvor eller hvordan. Ingen kriser er helt identiske. Man må altså ha to tanker i hodet samtidig for å svare på det innledende spørsmålet.

Jeg tror at grunnen til at man kan forutsi at det vil skje en krise skyldes fundamentale sider av menneskenaturen. Om jeg husker riktig har blant annet Dan Ariely gjennom eksperimenter vist at mennesker spekulerer i kjøp og salg selv om de vet at de befinner seg i en boble. Det er vanskelig å ikke tenke på Tulipan-boblen i 1600-tallet Nederland. Dette var en boble uteukkende skapt av menneskenaturen.



Grådighet er altså ikke en ny (eller nødvendigvis negativ) side ved menneskeheten. Det er når man bygger opp systemer som gjør at denne iboende siden av menneskeheten kan gå utover fellesskapet at man har et problem. Eksempelvis er den krisen vi er inne i delvis forårsaket av menneskenaturens grådighet på den ene siden og et system med utvannede ansvarsforhold på en annen side.

Vi må akseptere økonomiske kriser. For å unngå bobler, og påfølgende kriser, bør vi vedkjenne oss det faktum at mennesker er sterkt drevet av grådighet. Det er atså ikke så mye vi kan gjøre for å unngå kriser, men vi bør i alle fall ikke legge opp til de. For at krisene skal bli minst mulig skadelige og urettferdige bør vi sørge for at tapene i minst mulig grad går utover uskyldige. Varsellysene bør blinke når man har et system der man legger opp til at individer kun har en økonomisk oppside ved sin opptreden i markedet. En ekstremt dårlig kombinasjon er et system der man privatiserer profitt og sosialiserer tapene. Men nesten ingen forutså krisen. De ytterst få som advarte mot krisen var ingen Nostradamus-figurer, men identifiserte generelle fallgruver med systemet. Det var ikke noe nytt med menneskenaturen. Den har alltid vært som den er.

Eric Voegelin, gnostisme og konservatisme

Av og til tar jeg en titt i den utsøkte konservatisme-antologien til Røe Isaksen og Syse. I går var turen kommet til en, for meg, ny skikkelse ved navn Eric Voegelin (1901-1985). Han er mest kjent for det noe mystiske begrepet "gnostisisme". Denne ismen fornekter på en side at det eksisterer en guddommelig verden løskoplet fra mennesket. På den annen side fornekter man også at det eksisterer noe overnaturlig i den eksisterende verden. Gnostisisme er troen på at den rette viten kan frelse mennesker fra den onde verden. Frelse kan altså oppnås i den eksisterende verden og i dette liv.

Ikke la deg lure av de mange svart/hvitt-bildene av Voegelin. Han var egentlig en skikkelig hurra-gutt som dere ser her.

Voegelin mente at gnostisisme var en slags sekularisering av religion. I Syses behandling av Voegelin har han en megetsigende setning om hvordan Voegelin så på gnostisismen: "I stedet for å innrømme at mennesker alltid lever i en verden det aldri fullt og helt kan begripe, søker de moderne ideologiene å avskaffe Gud og sette sine egne mål som det høyeste i stedet". Voegelin brukte opprinnelig begrepet "politisk religion" for å beskrive moderne ideologier, som i følge ham var en fortsettelse av antikkens gnostisisme. Et veldig illustrativt eksempel er marxisme som fremsetter en slags katarsis (proletariatets revolusjon) og en utopi eller et paradis (det klasseløse samfunn). Et annet illustrerende eksempel er blind tro på positivisme som innebærer at man tror at alt i utgangspunktet er kjennbart.

En åpenbar implikasjon av et gnostisistisk verdensbilde er at en vei til verdslig frelse eksisterer. Dette betyr at de som vet veien er sin fulle rett til å eliminere det som står i deres vei. Målet helliger middelet. Og historien er full av eksempler på at dette kan være en grusom tankemåte. En annen implikasjon er forbundet med politisk styring. Et eksempel er planøkonomien som er et resultat av en absurd tillit til positivismen.

Det er mye dyp visdom i det lille jeg har lest av Eric Voegelin. Og det at jeg ikke helt har klart å slippe taket er et kvalitetstegn. Voegelin nektet selv for at han var konservativ ettersom han ikke ville bli satt i bås (og i alle fall ikke i en ideologi). Men konservatisme er noe så uvanlig som en ikke-ideologisk ideologi, så han får ha meg (eller egentlig Røe Isaksen og Syse) unnskyldt.