Kommune-Idol

Kommunesammenslåing, om nødvendig med tvang, høres voldsomt ut. Jeg har en idé: la oss heller gjøre sammenslåingen til en happening! La oss arrangere et Kommune-idol!

Før de aller første innvendingene kommer må jeg si at programmet naturligvis vil gå på Nrk. Ikke bare det, men Dan Børge Akerø vil være programleder. Så er det ute av verden.

Formatet er slik at vi følger tre kommuner i en uke. Det vil være daglige sendinger fra mandag til fredag der man blir tatt med til hverdagen i hver kommune og bedre lærer å kjenne et par personer fra nærmiljøet. I tillegg vil det være mulig å følge kommunestyret døgnet rundt ved hjelp av et kamera plassert i kommunestyrelokalet. På lørdagene er selve avstemningsdagen. Da er det opp til det norske folk, det vil si Nrk-seerne, å avgjøre hvilken av de tre kommunene som vil bestå.

Til sammen vil de 120 minst folkerike kommunene delta. Når man deler opp i tre vil man ta hensyn til geografisk nærhet. Vadsø kommune vil derfor ikke ende opp i samme gruppe som Utsira kommune. La oss si at sendingene vil foregå i 40 uker. Hvis vi da legger til grunn at to kommuner ryker hver uke så vil Norge bestå av 80 færre kommuner ved utgangen av 2014 - altså 348 kommuner i alt. Sannsynligvis blir det ikke store protester slik at det trolig vil bli sendt en sesong 2 av Kommune-Idol. Flere detaljer vil klargjøres etterhvert – man skal ikke avsløre alt med en gang.

En fin ting med Kommune-Idol er at vi nordmenn vil bli bedre kjent med landet vårt. Dette er særlig nyttig for de 2/3 av unge menn og 99 prosent av unge kvinner som ikke drar i militæret. Det kan også øke forståelsen mellom kommunene slik at det vil presse seg frem frivillige sammenslåinger. Everyone’s a winner! 

Gamlisungdommer!

Winston Churchill skal en gang ha sagt at om man ikke er liberal når man er ung, har man ikke ikke hjerte. Om man ikke er konservativ når man blir eldre, har man ingen hjerne. Hvis Churchill hadde rett så lover det norske skolevalget svært dårlig for rikets fremtidige tilstand.

Noe av det flotte med ungdommen er at man stiller spørsmålstegn ved det bestående - at man er anti-autoritær nærmest til det komiske der man sier "fuck gæppet" når t-baneføreren sier "pass på avstanden til plattformen".

Det er ubehagelig at de systemtro partiene er så populære blant kidsa. De store systembærende partiene, H og Ap, fikk mer enn 50 prosent av stemmene i skolevalget. Høyre var partiet med størst oppslutning.

Lite er så døllt som en Unge Høyre-fjortis som taktfast roper "Erna! Erna! Erna!" mens han veiver med et Høyre-flagg. Du kan ikke være for nulltoleranse for alle narkotiske stoffer, strengere straffer, større kunnskapsfokus i skolen, ansvarlige offentlige finanser og personovervåking når du er 16 år. Du kan ikke være konservativ når du er 16 år. Du kan ikke det.

Det er lov å håpe at den store oppslutningen rundt Høyre er på grunn av ungdommens støtte til klassiske liberale ideer. Men ettersom Høyre har beveget seg inn mot sentrum med årene, så tviler jeg sterkt. Resultatet fra skolevalget tyder på at vi er omgitt av konservative hjerteløse gamlisungdommer.

Syria på Twitter

De siste ukene har det vært diskusjon på Twitter rundt Syria. Rundt én femtedel av de jeg følger er hva jeg veldig løst vil kalle finansinteresserte. Rundt én tredjedel er det jeg vil kalle politisk interesserte. Dette er en veldig upresis inndeling ettersom det ene ikke utelukker det andre, eller at det ene - finans - kanskje er vel så mye politikk som partipolitikken. Og så videre. Likevel.

De jeg har valgt å kalle "de politisk interesserte" diskuterer nesten utelukkende hvorvidt man bør ha et FN-mandat for å intervenere i Syria, eller ei. "Finansfolkene" skriver om alt fra hva et amerikansk angrep på Syria vil gjøre med råvareprisene, til konkrete tips om hvilke aksjer som bør shortes i forbindelse med en slik hendelse. Kort sagt - hvordan situasjonen i Syria vil påvirke markedene.

Det er helt legitimt å se på økonomiske følger av hvordan verden utvikler seg. Det er likevel noe moralsk fordervet ved å se på de finansielle følgene av den humanitære tragedien i Syria. Samtidig plager det meg at de jeg kaller for "finansinteresserte" synes å gi langt større oppmerksomhet til Syria enn "de politisk interesserte", som er travelt opptatt med å diskutere ubetydelige ting i den norske valgkampen. Og jeg ender dessverre selv opp i den sistnevnte kategorien.