Hvorfor boktittelen «Innfødte skrik»?
Vel, det siste ordet er lett å forklare. I svartmetallen er det en sangstil som
er preget av mye skriking. Når det gjelder «innfødt» mener forfatteren at begrepet
er helt sentralt for svartmetall. Dette innebar en selvforståelse der man ikke
lenger var overgriper (Den Hvite Mann), men innfødt. Denne følelsen av å være
innfødt stammer fra svartmetallens insistering på at Norge var et fint og
fredfullt samfunn helt til «hvitekrist» for 900 år siden kom til landet og
tvangskristnet oss med blod. Nordmenn er ofre.
Dette bringer meg til en av de mest interessante momentene i boken. For svartmetallens «innfødthet» og fremelsking av egen opprinnelige kultur, appellerer stort blant musikkstilens mange fans i Kina og Indonesia. Dette trekket ved svartmetallen går også rett hjem hos mange nasjonalistiske fans i Russland og Øst-Europa. De gjenkjenner seg i norsk svartmetalls higen etter det urnorske og at de er truet av fremmed kultur. De overfører dette direkte til deres egen situasjon.
Håvard Rem påpeker at det er en dobbeltmoral i hvordan samfunnet reagerer på svartmetallernes "norsk og stolt"-holdning. På en side forherliger samfunnet land og stammer i Afrika som stolt ønsker å finne tilbake og feire sine egne historiske kulturer før den hvite mann kom og la alt i grus. På den annen side føler man et misbehag når norske grupperinger ønsker det samme.
Jeg synes ikke det er helt urimelig å påstå at Håvard Rem i boken ønsker å føye svartmetallerne inn i norsk (mot)kulturhistorie, der Hans Nielsen Hauge, nasjonalromantikk, norrønifisering og Burzum/Emperor/Dimmu Borgir/Satyricon er ulike deler av samme tradisjon. Samtidig er det vanskelig å se for seg at boken kunne blitt gitt ut etter 22. juli 2011 uten en behandling av paralleller med ABB og mer ubehagelige sider av norsk nasjonalisme. Til opplysning støttet Varg Vikernes (sentral skikkelse for norsk svartmetall) den grusomme dåden til ABB, men han var samtidig forbannet: "Breivik har drept flere nordmenn enn muslimene har gjort i Norge på flere år". Jeg klarer ikke la være å trekke paralleller til at Al Qaida visstnok skal ha uttalt at ISIS er for ekstreme.
De opprinnelige svartmetallerne var en rekke veldig unge mennesker, som fant sammen med hverandre, i fravær av et storsamfunn de kunne føle seg hjemme i. De ble tiltrukket nasjonalisme og nihilisme. De skyldte på myndighetene for at bølger med innvandrere hadde fått lov til å komme til landet og endre det totalt. Men forfatterens graving i svartmetallernes ideologi synes å stoppe der. For nå som artistene har blitt eldre står de ikke inne for de samme holdninger de hadde for 10-15 år siden. De ønsket bare å sjokkere. Håvard Rem siterer deres mange drøye uttalelser, men samtidig synes det som om han relativiserer det hele. Budskapet for meg som leser er at: «Det var bare teater - dessuten har de gått tilbake på sine uttalelser». Dette kan minne om hvordan samfunnet forholder seg til tidligere maoister og stalinister.
Dette bringer meg til en av de mest interessante momentene i boken. For svartmetallens «innfødthet» og fremelsking av egen opprinnelige kultur, appellerer stort blant musikkstilens mange fans i Kina og Indonesia. Dette trekket ved svartmetallen går også rett hjem hos mange nasjonalistiske fans i Russland og Øst-Europa. De gjenkjenner seg i norsk svartmetalls higen etter det urnorske og at de er truet av fremmed kultur. De overfører dette direkte til deres egen situasjon.
Håvard Rem påpeker at det er en dobbeltmoral i hvordan samfunnet reagerer på svartmetallernes "norsk og stolt"-holdning. På en side forherliger samfunnet land og stammer i Afrika som stolt ønsker å finne tilbake og feire sine egne historiske kulturer før den hvite mann kom og la alt i grus. På den annen side føler man et misbehag når norske grupperinger ønsker det samme.
Jeg synes ikke det er helt urimelig å påstå at Håvard Rem i boken ønsker å føye svartmetallerne inn i norsk (mot)kulturhistorie, der Hans Nielsen Hauge, nasjonalromantikk, norrønifisering og Burzum/Emperor/Dimmu Borgir/Satyricon er ulike deler av samme tradisjon. Samtidig er det vanskelig å se for seg at boken kunne blitt gitt ut etter 22. juli 2011 uten en behandling av paralleller med ABB og mer ubehagelige sider av norsk nasjonalisme. Til opplysning støttet Varg Vikernes (sentral skikkelse for norsk svartmetall) den grusomme dåden til ABB, men han var samtidig forbannet: "Breivik har drept flere nordmenn enn muslimene har gjort i Norge på flere år". Jeg klarer ikke la være å trekke paralleller til at Al Qaida visstnok skal ha uttalt at ISIS er for ekstreme.
De opprinnelige svartmetallerne var en rekke veldig unge mennesker, som fant sammen med hverandre, i fravær av et storsamfunn de kunne føle seg hjemme i. De ble tiltrukket nasjonalisme og nihilisme. De skyldte på myndighetene for at bølger med innvandrere hadde fått lov til å komme til landet og endre det totalt. Men forfatterens graving i svartmetallernes ideologi synes å stoppe der. For nå som artistene har blitt eldre står de ikke inne for de samme holdninger de hadde for 10-15 år siden. De ønsket bare å sjokkere. Håvard Rem siterer deres mange drøye uttalelser, men samtidig synes det som om han relativiserer det hele. Budskapet for meg som leser er at: «Det var bare teater - dessuten har de gått tilbake på sine uttalelser». Dette kan minne om hvordan samfunnet forholder seg til tidligere maoister og stalinister.
Til
tross for at svartmetallen er tatt inn i det gode selskap i Norge, med egen
Wongraven-vin på Polet og Keep of Kalessin i Melodi Grand Prix, er det en
ubehagelig side ved dens historie. Håvard Rem viser oss hvor rasistisk og
ekstrem svartmetallen har vært, og tankene går tilbake til ABBs verdensbilde.
Samtidig graver ikke forfatteren dypt nok i denne siden av historien, og har en
tendens til å relativisere det. Jeg tror «Innfødte skrik» hadde blitt en annerledes
bok i dag, noe som er interessant i seg selv.
