"'Høyresiden' har også følelser"

Det er noen på venstresiden som setter likhetstegn mellom det å være konservativ og liberalist/libertarianer med å være en del av ”den gale siden”. For mange på venstresiden er det antakelig slik at de ikke kan forstå hvorfor en som tilsynelatende er på den ”gode siden” (han har skjegg, snakker fornuft og virker genuint opptatt av mennesker), Torbjørn Røe Isaksen, er på høyresiden. Uten sammenligning for øvrig så har jeg også fått insinuasjoner fra enkelte venner om at jeg er forvirret, at jeg ikke helt mener det jeg sier.

For det første man tenker på når man sier ”kapitalisme” er ofte aksjemeglere og finansfolk. Det er sikkert mange av disse som er litt tvilsomme rent sjelelig og etisk, men hva vet jeg, jeg er ikke psykiater (mange mener at heller ikke disse har peiling). Og det er ikke fordi folk på høyresiden ønsker at disse skal tjene seg steinrike at man ikke omfavner det offentlig. Samtidig er man ikke mot at finansbransjen skal tjene seg steinrike heller. Poenget mitt er at høyrelente ikke er for tette bånd mellom næringsliv og stat.

En innskrenket stat er en innskrenket stat for alle. Det er ikke dermed sagt at man er for samfunnsmessig laissez faire. Som Adam Smith sier er det noe mer enn grådighet som motiverer oss mennesker, noe som gjør at vi er avhengige av å se folk rundt oss har det ålreit. Det er ikke likhetstegn mellom å være høyrelent på den ene siden, og foretrekke mennesker med flosshatt på den andre. For mange på høyresiden er det mer sympati for ”den lille mann” enn kapitalisten som er kompis med halve regjeringen.

(NB! Fare for generaliseringer i hele innlegget!)

70 år med norsk dobbelmoral innen verdenshandelen

Landbruksattaché i Paris, Hans Holager, skrev i 1954:

«Mine oppgaver har sant å si artet seg ganske besynderlig: Jeg har måttet støtte alle fornuftige forslag som går ut på å frigjøre handelen med fisk, mens jeg på den annen side i neste øyeblikk har måttet innta det stikk motsatte standpunkt til alle forslag om frigjøring av jordbruksprodukter, fra løk og tomater til egg og smør. Det sier seg selv at det ikke alltid har vært lett å redde sakene i land når en skal være talsmann for så antagonistiske synspunkter.»

Høres det kjent ut? Det er på høy tid å endre kurs!

(HT til VG (faktisk) På Sidelinjen (anbefales)).

Filosofering: ønsker jeg å være smartere eller dummere enn i dag?

Da jeg satt og spiste frokost i dag dukket det opp en tanke i hodet mitt: Skulle du ønske du var smartere eller dummere enn i dag?

Akkurat nå føles det som om man befinner seg i en ubehagelig (spagatlignende?) situasjon der man er smart nok til å lese bøker, tenke litt selvstendig, og ha en idé a priori om hva som ville vært de beste lover i deler av samfunnet. Samtidig er man såpass dum at man ofte ikke husker fra bøkene. Jeg har for eksempel lest hele Anthony Beevors bok om den spanske borgerkrigen, men da jeg fikk spørsmål på quiz, husket ikke hvilken periode den foregikk i (1936-39). Ofte når jeg leser en persons idé om noe så kan jeg umiddelbart føle om jeg er enig eller uenig, men det er ikke enkelt å si hvorfor. Og utover noen enkle prinsippper vet jeg egentlig ikke hva som er de beste lovene for et samfunn. Jeg har et sterkt engasjement for fotballklubbene jeg holder med, Tromsø IL og Sheffield Wednesday, og jeg liker å sette av tid til å se eller høre på kampene. Men jeg kan få dårlig samvittighet fordi jeg for eksempel legger opp en lørdag etter kampene. Wednesday spiller alltid lørdag kl. 1600.

Om jeg var smartere ville jeg huske mer av det jeg hadde lest, bedre vært i stand til å argumentere hvorfor jeg er uenig med noen og dra litt lengre argumenter basert på mine egne tanker om hvordan lover og samfunnet henger sammen. Men om jeg var smartere hadde det fristet mer å bli mer akademiker og kanskje tilbringe tiden i et elfenbenstårn (kan man direkte oversette ”Ivory Tower”?), lese bøker, sjeldent dra på en alkoholholdig vift (og oppleve smerten dagen-derpå), miste kontakt med venner ettersom de ville bli lei av de intellektuelle samtalene jeg ville invitere til, ikke bry meg noe særlig med fotballklubbene i mitt hjerte, om jeg var smartere ville jeg skjønt mer.

Om jeg var dummere ville jeg ikke misbrukt tiden på å lese bøker, ikke kjenne tristheten som følger av dårlig hukommelse, ikke føle trang til å kunne gi presise svar på hvorfor jeg var uenig med en tekst (jeg hadde sikkert aldri lest den), ikke bli frustrert fordi jeg ikke kan servere lange argumenter for hvordan deler av samfunnet være en god kompis som er med på alt, få meg en 9-16-jobb, uten dårlig samvittighet sette av tid til min interesse for fotball, aldri kjede damer på byen med snakk om EU eller lignende forkortelser, ikke være så fordømt opptatt av å skjønne alt.

Skulle jeg ønske jeg var smartere eller dummere enn i dag? Ja takk, begge deler.