Det er umulig å ikke skrive ned noen betraktninger etter å ha sett filmen Last Train Home. Dette er en dokumentar som tar utgangspunkt i en enorm årlig menneskelig migrasjon: når 150 millioner kinesere, som har utvandret for å jobbe, skal hjem for å feire det kinesiske nyåret. Mer spesifikt så følger man skjebnen til én slik familie. Mor og far er utvandrede tekstilarbeidere, mens de to barnene bor sammen med bestemor hjemme i landsbyen. Dette er en historie om de som har sydd klærne du går i. Dokumentaren anbefales på det sterkeste.
Dokumentaren setter i gang en fler tankeprosesser enn jeg orker å skrive om. Hovedbetraktningen er knyttet til økonomiske muligheter og sosiale kostnader. Jeg vet det høres litt ut som ideologisk oppgulp, men det er lett å se at de økonomiske mulighetene som verdenshandelen åpner for er enormt store. 150 millioner kinesere strekker seg veldig langt for å benytte seg av denne muligheten. Det er også lett å se at hovedpersonenes familie har forsaket mye på grunn av nettopp denne muligheten. Foreldrene kommer kun hjem én gang i året. Og dette har foregått i 16 år. Det er sterkt når datteren i familien gir uttrykk for at besteforeldrene fostret opp henne. Enda sterkere er det når hun forteller at hun ikke har lyst til å møte foreldrene sine. Man kan si mye om hennes foreldre, men deres hovedmotivasjon er å jobbe nok til å betale for barnas skolegang slik at de slipper å gjøre manuelt tekstilarbeid som sine foreldre. Foreldrene vil gjerne gi barnene sine en mulighet til å leve et bedre liv enn seg selv. Dette er et grunnleggende ønske blant mange foreldre.
Oppsummert kan en si at man får et objektivt bilde av begge sider av veien mot økonomisk utvikling. Samtidig er det verdt å huske på hva alternativet hadde vært til det vanskelige livet familien lever. Før foreldrene begynte å jobbe i tekstilindustrien var de desperate og fattige bønder. Så deres nåværende liv er tøft, men alternativet er på veldig mange måter mye verre.
Filmen gjør også at man gjerne blir påminnet om at vi i Vest-Europa bør sette pris på alt våre forfedre har gått gjennom for å forbedre livet for neste generasjon.
