Det er vanskelig å sette ord på de siste dager. For meg så startet det hele opp Alp d’Huez i Frankrike som er den mest feststemte etappen i Tour de France. Jeg fikk vite at en bombe hadde gått av i Oslo. Regjeringslokalet sto i brann. Fra det sekundet har jeg ikke klart å glede meg stort. Etter en lavmælt heiing i første bakke opp Alp d’Huez så vendte reisefølget mitt og jeg nesen mot Frankfurt og hjemreise til Norge. Vi fikk ringt kjente og kjære. Dette forsikret oss om at i alle fall våre aller nærmeste var uskadet. Vi fikk rapporter hjemmefra om fler bomber i Oslo. “Hva faen er det som skjer?” var nok den mest fremtredende tanken i hodene til oss gutta. Ingen kunne forestille seg de fryktelige hendelsene som holdt på å utspille seg.
Etter en stund ble det klart fra rapporter hjemme at det foregikk skyting på Utøya. Vi regnet kanskje med at det ikke hadde noen sammenheng med terroren i Oslo. Etterhvert da det ble klart at flere personer var omkommet på Utøya så gikk det opp for oss at det var linket til terroreksplosjonen i Oslo. “Fy faen...fy faen”. Jeg tror alle satt med følelsen av at alt var forandret i Norge. Ettersom i alle fall jeg først trodde det var islamister så jeg for meg et giftig debattklima der fremmedfrykten ville være fremtredende. Jeg fryktet en sterk fremmedgjøring av minoriteter med røtter i Midtøsten og Afrika. Jeg ble helt skjelven av disse tankene om fremtiden.
Det var nok litt overraskende når det kom inn rapporter om at terroristen hadde et nordisk utseende. Bitene begynte likevel å falle på plass. En totalt syk person som skylder på Arbeiderpartiet for å ødelegge en fiktiv homogen norsk drømmeverden. Spørsmålet er om man i det hele tatt kan rasjonalisere så irrasjonale tanker. Det var ikke mye søvn å få fredag natt.
Da vi la oss var de seneste rapportene på ti omkomne på Utøya. “Sinnsyke jævel” tenkte jeg. Da vi sto opp ble det rapportert om 80 omkomne på Utøya. Stillhet. Jeg klarte ikke først å ta innover meg dette tallet – personene, vennene, familiene – alle de berørte skjebnene. Tristhet. Dyp tristhet. Ikke sånn akutt grining, men skikkelig dyp, dyp tristhet. Og tomhet. Bunnløs tomhet. Det var en meningsløshet i det hele som gjorde det hele totalt ufattelig. Så var det tristheten igjen.
Tristheten er nok den følelsen jeg kjenner mest på. Klumpen i halsen når jeg, hvor enn i byen, ser en enkel rose eller et hav av roser. Klumpen i halsen når jeg går gjennom Slottsparken – ned fra Slottet og følger den flotte raden av blomster – inn til arbeidsplassen min på juridisk fakultet. I Karl Johansgate. Spikersuppa. Forbi Stortinget. Utenfor Domkirken. Innenfor Domkirken. Regjeringsbyggene. Utbrudd av tristhet som stort sett er uforutsigbar, men bare dukker opp av og til. Og sorgen. Den vonde sorgen når jeg tenker på de berørte. De som har mistet noen de er glad i. De som var på Utøya når det grusomme skjedde. Det er dette det kanskje er vanskeligst å sette ord på ettersom mine ord ikke strekker til. Rundt på nettet og i taler som er holdt har enkelt klart å sette ord på...ja...det. Jeg klarer ikke. Jeg føler nok at mine ord blir for trivielle akkurat for dette.
Håp. Det er vanskelig å få øye på nå, men om de berørte kan finne noe håp i all denne elendigheten så burde jeg óg. I all min tomhet så har jeg i det minste bestemt meg for å ta mer aktiv del i demokratiet. En realisering etter denne tragedien er at man ikke kan ta et velfungerende demokrati som en selvfølge. Man må dyrke og hegne om demokratiet. Jeg tror at de forsvinnende medlemsmassene i politiske partier, og den store andelen sofavelgere, i stor grad er en konsekvens av at folk tar et stabilt demokratisk styre av landet for gitt. Ikke at en stor del av befolkningen føler maktesløshet i møtet med den kulturmarxistiske politiske elite. Det tror jeg vi alle som er glad i demokrati har et medansvar for å vise. Og det er kanskje et lite bidrag fra en som ikke helt vet hva han kan bidra med?
