Mine opplevelser og noen tanker om de siste dager

Det er vanskelig å sette ord på de siste dager. For meg så startet det hele opp Alp d’Huez i Frankrike som er den mest feststemte etappen i Tour de France. Jeg fikk vite at en bombe hadde gått av i Oslo. Regjeringslokalet sto i brann. Fra det sekundet har jeg ikke klart å glede meg stort. Etter en lavmælt heiing i første bakke opp Alp d’Huez så vendte reisefølget mitt og jeg nesen mot Frankfurt og hjemreise til Norge. Vi fikk ringt kjente og kjære. Dette forsikret oss om at i alle fall våre aller nærmeste var uskadet. Vi fikk rapporter hjemmefra om fler bomber i Oslo. “Hva faen er det som skjer?” var nok den mest fremtredende tanken i hodene til oss gutta. Ingen kunne forestille seg de fryktelige hendelsene som holdt på å utspille seg.

Etter en stund ble det klart fra rapporter hjemme at det foregikk skyting på Utøya. Vi regnet kanskje med at det ikke hadde noen sammenheng med terroren i Oslo. Etterhvert da det ble klart at flere personer var omkommet på Utøya så gikk det opp for oss at det var linket til terroreksplosjonen i Oslo. “Fy faen...fy faen”. Jeg tror alle satt med følelsen av at alt var forandret i Norge. Ettersom i alle fall jeg først trodde det var islamister så jeg for meg et giftig debattklima der fremmedfrykten ville være fremtredende. Jeg fryktet en sterk fremmedgjøring av minoriteter med røtter i Midtøsten og Afrika. Jeg ble helt skjelven av disse tankene om fremtiden.

Det var nok litt overraskende når det kom inn rapporter om at terroristen hadde et nordisk utseende. Bitene begynte likevel å falle på plass. En totalt syk person som skylder på Arbeiderpartiet for å ødelegge en fiktiv homogen norsk drømmeverden. Spørsmålet er om man i det hele tatt kan rasjonalisere så irrasjonale tanker. Det var ikke mye søvn å få fredag natt.

Da vi la oss var de seneste rapportene på ti omkomne på Utøya. “Sinnsyke jævel” tenkte jeg. Da vi sto opp ble det rapportert om 80 omkomne på Utøya. Stillhet. Jeg klarte ikke først å ta innover meg dette tallet – personene, vennene, familiene – alle de berørte skjebnene. Tristhet. Dyp tristhet. Ikke sånn akutt grining, men skikkelig dyp, dyp tristhet. Og tomhet. Bunnløs tomhet. Det var en meningsløshet i det hele som gjorde det hele totalt ufattelig. Så var det tristheten igjen.

Tristheten er nok den følelsen jeg kjenner mest på. Klumpen i halsen når jeg, hvor enn i byen, ser en enkel rose eller et hav av roser. Klumpen i halsen når jeg går gjennom Slottsparken – ned fra Slottet og følger den flotte raden av blomster – inn til arbeidsplassen min på juridisk fakultet. I Karl Johansgate. Spikersuppa. Forbi Stortinget. Utenfor Domkirken. Innenfor Domkirken. Regjeringsbyggene. Utbrudd av tristhet som stort sett er uforutsigbar, men bare dukker opp av og til. Og sorgen. Den vonde sorgen når jeg tenker på de berørte. De som har mistet noen de er glad i. De som var på Utøya når det grusomme skjedde. Det er dette det kanskje er vanskeligst å sette ord på ettersom mine ord ikke strekker til. Rundt på nettet og i taler som er holdt har enkelt klart å sette ord på...ja...det. Jeg klarer ikke. Jeg føler nok at mine ord blir for trivielle akkurat for dette.

Håp. Det er vanskelig å få øye på nå, men om de berørte kan finne noe håp i all denne elendigheten så burde jeg óg. I all min tomhet så har jeg i det minste bestemt meg for å ta mer aktiv del i demokratiet. En realisering etter denne tragedien er at man ikke kan ta et velfungerende demokrati som en selvfølge. Man må dyrke og hegne om demokratiet. Jeg tror at de forsvinnende medlemsmassene i politiske partier, og den store andelen sofavelgere, i stor grad er en konsekvens av at folk tar et stabilt demokratisk styre av landet for gitt. Ikke at en stor del av befolkningen føler maktesløshet i møtet med den kulturmarxistiske politiske elite. Det tror jeg vi alle som er glad i demokrati har et medansvar for å vise. Og det er kanskje et lite bidrag fra en som ikke helt vet hva han kan bidra med?

Betatesting - "Nedenfra og opp"-signaler og ikke-økonomiske insentiver

Jeg hadde ikke regnet med at jeg skulle skrive det, men betatesting av pc-spill er fascinerende. Forhåpentligvis hadde noen skrevet mye om det fra før. Men nei. Et enkelt søk på google etter ”the economics of beta testing” gav som jeg nok ventet ikke noe resultat. Hva er min enkle forståelse av betatesting og fenomener rundt det?

1) Spilldesignerene konstruerer spillet. Spillutviklerne og kanskje de lønnede spilltesterne har begrenset kapasitet til å teste spillet. Dermed delegerer de dette til andre. Betatesting skaper en umiddelbar feedback som gjør at spillmakerne er i stand til å forbedre spillet nesten umiddelbart. Dette skjer i tiden før spillet offisielt gis ut.

2) I det hele tatt er feedback-loopen så tett at man nesten kan si at produsenten og mange (?) (de som vil) konsumenter samarbeider om det endelige produktet.

2) Etter at spillet er gitt ut gis det likevel ut såkalte ”patcher” som retter opp de ”bugsene” som ikke har blitt oppdaget i betatestingrunden. Dette gjør det mindre kostbart å tabbe seg ut litt innen spilleverden. Man kan ikke bare komme med en patch for en bil eller sofa. For mange patcher skaper likevel frustrasjon blant spillere. I det lange løp kan dette være svært skadelig for spillprodusenten.

Naturligvis har man produkttesting innen andre markeder, men neppe så sofistikerte? I betatesting handler det ikke om hvorvidt man dikotomt liker produktet eller ikke. Snarere handler det om det kapasistetskrevende stadiet som innebærer å teste ut programmeringen i massevis av spillsituasjoner.

Man kan undre seg over hvorfor denne jobben tas opp av frivillige betatestere, men det er i hvert fall ikke et spørsmål om penger.

Alain de Botton - Status Anxiety

Etter å ha lest "Pleasures and Sorrows of Work", "Consolations of Philosophy" og halve "Art of Travel" så er jeg allerede begeistret for Alain de Botton. Denne begeistringen ble ikke akkurat mindre ved å lese "Status Anxiety".

Dette er en bok som handler om status. Dette ordet virker umiddelbart litt kjølig og fjernt - litt jappete liksom. Egentlig går det til kjernen av det å være et menneske. De Botton skriver at status kan forstås som søken etter kjærlighet, men en annen type en den man søker i en partner. Det er en viktig grunn til at følelser knyttet til status er så sterke. Status gir kjærlighet - fra omgivelsene. Boken handler blant annet om implikasjonene av dette. Jeg kan vel røpe så mye som at De Botton beskriver status som noe ofte avsondret fra personlige egenskaper. Han beskriver og det relativistiske ved status. Forskjellige samfunn og forskjellige tider gir status til ulike karakteristikker og posisjoner. Det er mange sider av ens personlige egenskaper som ikke verdsettes av meritokratiet. Det er klokt å huske på dette om man er trist på grunn av følelsen av egen utilstrekkelighet. Man trenger ikke å være god for å være høyt ansett - lav status betyr ikke nødvendigvis at man er en dårlig person.

Det føles som om De Botton skriver på "mitt språk". Jeg setter stor pris på hans refleksjoner og paralleller til andre tenkeres arbeider - selv om jeg ikke nødvendigvis har lest mye av de. De Botton trekker ofte inn Adam Smith. Men han trekker gjerne inn mer obskure tenkere - jeg liker dette. De Botton har en god dose malerier og illustrasjoner i sin bok. Disse kommenterer og bruker han for å understreke poenger eller bare for å vise til hvordan i all verden det han snakker om ser ut. Jeg er også glad i dette. Til sist må det nevnes at De Botton skriver magisk bra. Det er ikke ofte jeg føler for å lese setninger igjen og igjen. Da jeg leste denne boken så gjorde jeg det.

Utdrag fra et avsnitt på side 13-14:

"Every adult life could be said to be defined by two great love stories- The first - the story of our quest for sexual love - is well known and well charted[...]it is socially accepted and celebrated. The second - the story of our quest for love from the world - is a more secret and shameful tale. If mentioned, it tends to be in caustic, mocking terms, as something of interest chiefly to envious or deficient souls, or else the drive for status is interpreted in an economic sense alone. And yet this second love story is no less intense than the first, it is no less complicated, important or universal, and its setbacks are no less painful. There is heartbreak here too, suggested by the distant, resigned eyes of many whom the world has elected to dismiss as nobodies".

Vakkert og rørende.

Jeg anbefaler naturligvis boken på det sterkeste. "Status Anxiety" har fått meg til å le, bli trist, stoisk rolig og glad. Det er en viktig bok som er litt tung. Den berører store tema på en relativt konsentrert måte. Den er rett og slett fantastisk bra. Samtidig kan jeg forstå om forfatteren og boken kanskje ikke tiltaler alle. Likevel er jeg vel av den oppfatning at man er litt grunn om man ikke setter pris på boken - men det er min subjektive mening. Favorittkapitellet mitt var, ettersom jeg er ateist, helt uventet det som het "Christianity".

Det er ingen skam å legge fra seg en god bok

Forfatteren Umberto Eco har et personlig bibliotek med over 30.000 bøker. Han blir oppgitt når han blir spurt om han har lest alle bøkene. Det er ikke det som er meningen, er argumentet hans, men at bøkene viser hva som har falt en inn en gang. Det viser hvilke tanker, ideer og interesser man har hatt.

Denne historien kom jeg over i en bok som har vært viktig for meg på utrolig mange måter. Boken heter "The Black Swan" og forfatteren heter Nassim Taleb. Det jeg fortalte om kalles i boken for Umberto Ecos "anti-library". Et lite sitat fra Taleb er på sin plass:

"the more you know, the larger the rows of unread books".

Historien om Eco gjør at jeg ikke lenger blir stresset av å legge fra meg halvleste bøker. Og om jeg aldri skulle bli ferdig med boken står den fortsatt for noe. Det er ikke slik at den ikke "teller" eller at den nødvendigvis er dårlig. Samtidig bør en heller ikke bruke det som en beleilig unnskyldning for aldri å lese ferdig en bok.

Om "Loven" og lovverket

Det er forskjell mellom "Loven" og lovverket. Dette høres kanskje umiddelbart noe rart ut, men to eksempler er klargjørende.

Om man kjører i 35 kilometer i timen i en 30-sone så føler man ikke nødvendig seg som en lovbryter. Om man skulle bli stoppet av politiet og bøtelagt så ville mange følt seg urettferdig behandlet. Samtidig er det slik at man bare ikke setter seg på en stol i kantinen som helt tydelig er reservert. Om man gjorde dette og ble konfrontert ville en følt skam. Det første eksempelet er brudd på norsk lovverk. Det står svart på hvitt (med en rød ring rundt) at man ikke skal kjøre fortere enn 30 kilometer i timen. Det andre eksemplet innebærer ikke at man bryter noen skrevne lover - hvor ofte har du vært i kaffeer eller kantiner der det står at man ikke skal sette seg på tydelig opptatte plasser? Likevel er det å overse dette et brudd på "Loven".

Det første er altså et brudd på lovverket, men ikke på "Loven". Det andre er et brudd på "Loven", men (antakelig) ikke på lovverket. Om ikke lovverket er i overenstemmelse med "Loven" så skades dets legitimitet. Derfor bør man bestrebe seg etter at lovverket er mest mulig lik som "Loven". Samtidig kommer man nok ikke unna at noe lovverk kan endre, eller bli til, "Loven" etter en stund. Likevel vil jeg tro at troen på dette er langt større enn den reele effekten.

En annen implikasjon er at politikere lager lovverk, men ikke "Lov".

For en fascinerende samtale som var grunnlag for dette blogginnlegg sjekk ut Econtalk-episoden "Bourdreax on Law and Legislation".

Ressursknapphet

Det er en merkelig greie i grunn at det egentlig opererer to logikker innenfor ressursknapphet. Den ene rett frem og sier at dess mer vi bruker av en ikke-fornybar ressurs, dess mindre har vi igjen av den ressursen. Dette er litt det malthusianske synet. Samtidig er det en annen logikk som sier at dess mer vi bruker av et produkt dess mer effektivt klarer vi å utnytte den. Jeg vet at dette ikke er lineært - det er ingen automatikk i dette heller. Det blir selvfølgelig mindre av den ikke-fornybare ressursen ved forbruk. Likevel stemmer ikke dette ikke helt. Fiffig igrunn. Jeg sliter litt med å gi eksempel på ressurser vi har brukt opp? Det hele minner meg om "Simon-Erlich-veddemålet" som indikerer at forholdet mellom forbruk og forekomst heller ikke er lineært og automatisk den andre veien. Et annet eksempel er at reservene av olje (i følge BP) var nok til å forsyne oss i 25 år i 1980. 30 år senere, altså 2010, var dette tallet 45 år.

Jeg skrev litt rundt dette i et blogginnlegg i 2009. Jeg har kanskje forandret noen meninger siden da, men ikke mye.

Oppdatering - "Troen på markedet"

Jeg var på Litteraturhuset i forbindelse med lanseringen av boken "Troen på markedet". "Dette gav meg ikke så mye som jeg kanskje hadde håpet på", tenkte jeg umiddelbar. Nå som det har sunket litt inn er jeg ikke så sikker. Jeg sitter igjen med noen bemerkninger/inntrykk etter dette møtet.

For det første så manglet en god definisjon, eller definisjon i det hele tatt, på "nyliberalisme". Dette er sikkert i boken, men var ikke oppe i møtet.

For det andre var argumentene i innledningen, og grunnlaget for boken, litt for konspiratoriske for å bli tatt helt seriøst av meg. Det at Trygve Hoff møtte Mises og Hayek var visst et tegn på at det nyliberalistiske prosjektet også tok plass i Norge. Nå er jeg nok veldig lite informert - jeg vet ikke engang hvem denne Hoff var. Dette er kanskje et motstykke til empirien rundt hvem som sluttet seg til marxisme og kommunisme i Norge før i tiden. Dette er folk som sitter i ulike maktposisjoner i dag. Dette burde være grunnlag for konspirasjonsteorier, men den slutningen drar ikke jeg. Nok om det.

Merkelig nok utviklet møte seg til etterhvert å bli en diskusjon rundt hvordan "vi" kan få boligpolitikken på rett kjøl og starte en sosialistis motrevolusjon.

Det var interessant ideer i sving, men de sto Kalle Moene for. Noen av de var selvfølgelig basert på boken. Han var av formening at boken var god og velskrevet, om enn litt for dannet. Blant annet snakket han om at folk på venstresiden har godt av å lese liberalistisk litteratur. For det første er det faktisk mye å lære der - bla Hayek og informasjon i markedet. For det andre får man ofte mer klarhet i sine egne ideer ved å "utsettes" for andres (veldig JS Mill der). For det tredje gjør det deg mine énsporet. Det Moene snakket om der var mye av grunnen til at jeg var der, og få Civita-møter har inspirert meg til å skrive et lang blogginnlegg. Noe slikt skal jeg gjøre igjen.

Avslutningsvis vil jeg oppfordre til droppe svartmalingen av samfunnsutviklingen etter andre verdenskrig eller 80-tallet. Det har skjedd VELDIG mye positivt. Det er viktig å huske i retorikken om "økt ufrihet og økte forskjeller".