Alain de Botton - Status Anxiety

Etter å ha lest "Pleasures and Sorrows of Work", "Consolations of Philosophy" og halve "Art of Travel" så er jeg allerede begeistret for Alain de Botton. Denne begeistringen ble ikke akkurat mindre ved å lese "Status Anxiety".

Dette er en bok som handler om status. Dette ordet virker umiddelbart litt kjølig og fjernt - litt jappete liksom. Egentlig går det til kjernen av det å være et menneske. De Botton skriver at status kan forstås som søken etter kjærlighet, men en annen type en den man søker i en partner. Det er en viktig grunn til at følelser knyttet til status er så sterke. Status gir kjærlighet - fra omgivelsene. Boken handler blant annet om implikasjonene av dette. Jeg kan vel røpe så mye som at De Botton beskriver status som noe ofte avsondret fra personlige egenskaper. Han beskriver og det relativistiske ved status. Forskjellige samfunn og forskjellige tider gir status til ulike karakteristikker og posisjoner. Det er mange sider av ens personlige egenskaper som ikke verdsettes av meritokratiet. Det er klokt å huske på dette om man er trist på grunn av følelsen av egen utilstrekkelighet. Man trenger ikke å være god for å være høyt ansett - lav status betyr ikke nødvendigvis at man er en dårlig person.

Det føles som om De Botton skriver på "mitt språk". Jeg setter stor pris på hans refleksjoner og paralleller til andre tenkeres arbeider - selv om jeg ikke nødvendigvis har lest mye av de. De Botton trekker ofte inn Adam Smith. Men han trekker gjerne inn mer obskure tenkere - jeg liker dette. De Botton har en god dose malerier og illustrasjoner i sin bok. Disse kommenterer og bruker han for å understreke poenger eller bare for å vise til hvordan i all verden det han snakker om ser ut. Jeg er også glad i dette. Til sist må det nevnes at De Botton skriver magisk bra. Det er ikke ofte jeg føler for å lese setninger igjen og igjen. Da jeg leste denne boken så gjorde jeg det.

Utdrag fra et avsnitt på side 13-14:

"Every adult life could be said to be defined by two great love stories- The first - the story of our quest for sexual love - is well known and well charted[...]it is socially accepted and celebrated. The second - the story of our quest for love from the world - is a more secret and shameful tale. If mentioned, it tends to be in caustic, mocking terms, as something of interest chiefly to envious or deficient souls, or else the drive for status is interpreted in an economic sense alone. And yet this second love story is no less intense than the first, it is no less complicated, important or universal, and its setbacks are no less painful. There is heartbreak here too, suggested by the distant, resigned eyes of many whom the world has elected to dismiss as nobodies".

Vakkert og rørende.

Jeg anbefaler naturligvis boken på det sterkeste. "Status Anxiety" har fått meg til å le, bli trist, stoisk rolig og glad. Det er en viktig bok som er litt tung. Den berører store tema på en relativt konsentrert måte. Den er rett og slett fantastisk bra. Samtidig kan jeg forstå om forfatteren og boken kanskje ikke tiltaler alle. Likevel er jeg vel av den oppfatning at man er litt grunn om man ikke setter pris på boken - men det er min subjektive mening. Favorittkapitellet mitt var, ettersom jeg er ateist, helt uventet det som het "Christianity".

Det er ingen skam å legge fra seg en god bok

Forfatteren Umberto Eco har et personlig bibliotek med over 30.000 bøker. Han blir oppgitt når han blir spurt om han har lest alle bøkene. Det er ikke det som er meningen, er argumentet hans, men at bøkene viser hva som har falt en inn en gang. Det viser hvilke tanker, ideer og interesser man har hatt.

Denne historien kom jeg over i en bok som har vært viktig for meg på utrolig mange måter. Boken heter "The Black Swan" og forfatteren heter Nassim Taleb. Det jeg fortalte om kalles i boken for Umberto Ecos "anti-library". Et lite sitat fra Taleb er på sin plass:

"the more you know, the larger the rows of unread books".

Historien om Eco gjør at jeg ikke lenger blir stresset av å legge fra meg halvleste bøker. Og om jeg aldri skulle bli ferdig med boken står den fortsatt for noe. Det er ikke slik at den ikke "teller" eller at den nødvendigvis er dårlig. Samtidig bør en heller ikke bruke det som en beleilig unnskyldning for aldri å lese ferdig en bok.

Om "Loven" og lovverket

Det er forskjell mellom "Loven" og lovverket. Dette høres kanskje umiddelbart noe rart ut, men to eksempler er klargjørende.

Om man kjører i 35 kilometer i timen i en 30-sone så føler man ikke nødvendig seg som en lovbryter. Om man skulle bli stoppet av politiet og bøtelagt så ville mange følt seg urettferdig behandlet. Samtidig er det slik at man bare ikke setter seg på en stol i kantinen som helt tydelig er reservert. Om man gjorde dette og ble konfrontert ville en følt skam. Det første eksempelet er brudd på norsk lovverk. Det står svart på hvitt (med en rød ring rundt) at man ikke skal kjøre fortere enn 30 kilometer i timen. Det andre eksemplet innebærer ikke at man bryter noen skrevne lover - hvor ofte har du vært i kaffeer eller kantiner der det står at man ikke skal sette seg på tydelig opptatte plasser? Likevel er det å overse dette et brudd på "Loven".

Det første er altså et brudd på lovverket, men ikke på "Loven". Det andre er et brudd på "Loven", men (antakelig) ikke på lovverket. Om ikke lovverket er i overenstemmelse med "Loven" så skades dets legitimitet. Derfor bør man bestrebe seg etter at lovverket er mest mulig lik som "Loven". Samtidig kommer man nok ikke unna at noe lovverk kan endre, eller bli til, "Loven" etter en stund. Likevel vil jeg tro at troen på dette er langt større enn den reele effekten.

En annen implikasjon er at politikere lager lovverk, men ikke "Lov".

For en fascinerende samtale som var grunnlag for dette blogginnlegg sjekk ut Econtalk-episoden "Bourdreax on Law and Legislation".

Ressursknapphet

Det er en merkelig greie i grunn at det egentlig opererer to logikker innenfor ressursknapphet. Den ene rett frem og sier at dess mer vi bruker av en ikke-fornybar ressurs, dess mindre har vi igjen av den ressursen. Dette er litt det malthusianske synet. Samtidig er det en annen logikk som sier at dess mer vi bruker av et produkt dess mer effektivt klarer vi å utnytte den. Jeg vet at dette ikke er lineært - det er ingen automatikk i dette heller. Det blir selvfølgelig mindre av den ikke-fornybare ressursen ved forbruk. Likevel stemmer ikke dette ikke helt. Fiffig igrunn. Jeg sliter litt med å gi eksempel på ressurser vi har brukt opp? Det hele minner meg om "Simon-Erlich-veddemålet" som indikerer at forholdet mellom forbruk og forekomst heller ikke er lineært og automatisk den andre veien. Et annet eksempel er at reservene av olje (i følge BP) var nok til å forsyne oss i 25 år i 1980. 30 år senere, altså 2010, var dette tallet 45 år.

Jeg skrev litt rundt dette i et blogginnlegg i 2009. Jeg har kanskje forandret noen meninger siden da, men ikke mye.

Oppdatering - "Troen på markedet"

Jeg var på Litteraturhuset i forbindelse med lanseringen av boken "Troen på markedet". "Dette gav meg ikke så mye som jeg kanskje hadde håpet på", tenkte jeg umiddelbar. Nå som det har sunket litt inn er jeg ikke så sikker. Jeg sitter igjen med noen bemerkninger/inntrykk etter dette møtet.

For det første så manglet en god definisjon, eller definisjon i det hele tatt, på "nyliberalisme". Dette er sikkert i boken, men var ikke oppe i møtet.

For det andre var argumentene i innledningen, og grunnlaget for boken, litt for konspiratoriske for å bli tatt helt seriøst av meg. Det at Trygve Hoff møtte Mises og Hayek var visst et tegn på at det nyliberalistiske prosjektet også tok plass i Norge. Nå er jeg nok veldig lite informert - jeg vet ikke engang hvem denne Hoff var. Dette er kanskje et motstykke til empirien rundt hvem som sluttet seg til marxisme og kommunisme i Norge før i tiden. Dette er folk som sitter i ulike maktposisjoner i dag. Dette burde være grunnlag for konspirasjonsteorier, men den slutningen drar ikke jeg. Nok om det.

Merkelig nok utviklet møte seg til etterhvert å bli en diskusjon rundt hvordan "vi" kan få boligpolitikken på rett kjøl og starte en sosialistis motrevolusjon.

Det var interessant ideer i sving, men de sto Kalle Moene for. Noen av de var selvfølgelig basert på boken. Han var av formening at boken var god og velskrevet, om enn litt for dannet. Blant annet snakket han om at folk på venstresiden har godt av å lese liberalistisk litteratur. For det første er det faktisk mye å lære der - bla Hayek og informasjon i markedet. For det andre får man ofte mer klarhet i sine egne ideer ved å "utsettes" for andres (veldig JS Mill der). For det tredje gjør det deg mine énsporet. Det Moene snakket om der var mye av grunnen til at jeg var der, og få Civita-møter har inspirert meg til å skrive et lang blogginnlegg. Noe slikt skal jeg gjøre igjen.

Avslutningsvis vil jeg oppfordre til droppe svartmalingen av samfunnsutviklingen etter andre verdenskrig eller 80-tallet. Det har skjedd VELDIG mye positivt. Det er viktig å huske i retorikken om "økt ufrihet og økte forskjeller".

Troen på markedet? Har ikke alle tro på det frie marked?

I morgen tidlig på Litteraturhuset skal jeg på et boklanseringsmøte for boken "Troen på markedet" i regi av den venstrelente tenketanken Res Publica. Samtidig leser jeg boken "The Bourgeois Virtues" av Deidre McCloskey om dagen. Den sistnevnte boken innleder med "apology" i religiøs forstand, altså mer et forsvar enn en beklagelse, av kapitalisme og middelklassen (forhåpentligvis kommer det mer om denne her). Jeg forventer, kanskje litt fordomsfullt, det motsatte i morgendagens seanse.

Noe som fascinerer meg er at folk kan tenke så forskjellig. Selv om jeg helt klart vil kalle meg liberalkonservativ så drar jeg i morgen med det, for meg i alle fall, klare formål at jeg skal ha en åpen innstilling. En viktig ting for meg er å se om jeg klarer å forstå hvordan de som ikke mener det det samme som meg kommer opp med forklaringene sine. Jeg har altså et håp om å være såpass smart at jeg klarer å skjønne hvorfor folk tenker som de gjør. Mest sannsynlig drar jeg fra møtet i morgen like dum som før, men jeg håper å være lur nok til å oppfatte poeng på tvers av mine syn samt disse poengenes logikk. Jeg får se. Det er i alle fall et forsøk på å utvide horisonten. Dette er mer inspirert av genuin nysgjerrighet enn av en zoologisk opplevelsestrang.

Alain de Botton - The Consolations of Philosophy

Denne boken hadde ligget i hyllen min en stund. For rundt halvannen uke tok jeg den opp, og den ble egentlig bedre og bedre etterhvert. Den siste halvparten leste jeg på to dager.

Boken handler om seks filosofer fra antikkens Hellas til 1800-tallets Tyskland. Disse er Sokrates, Seneca, Epikur, Montaigne, Schopenhauer og Nietzsche. Sokrates står for trøsten når det gjelder å være upopulær, Epikur- ikke ha nok penger, Seneca - frustrasjon, Montaigne - å komme til kort, Schopenhauer - et knust hjerte, og Nietzsche - vanskeligheter.Av disse var nok Montaignes filosofi og historie det som traff meg aller mest. Jeg tror Nietzsche er de Bottons favoritt.

Unntatt Sokrates var dette filosofer jeg hadde veldig begrenset kunnskap om. Derfor var denne boken lærerik rent kunnskapsmessig for meg. Samtidig er det en del trøst å hente fra denne boken. Det er filosofier om hvordan man skal møte livet. Et sitat fra Epikur i de Botton er på sin plass:

"There is nothing dreadful in life for the man who has truly comprehended that there is nothing terrible in not living".

Dette er fantastisk i seg selv. De Bottons kontekstualisering av filosofenes tenkning, og hans samtidige aktualisering av deres ideer, er det som gjør denne boken. Den kan leses som en presentasjon av filosofenes tenkning og applikasjon av deres ideer. Det kan også være en introduksjon til å lære mer. Jeg skal lese Montaigne. Samtidig føler jeg ingen umiddelbar trang til å lese noen av de - og det er kanskje en styrke ved boken at man ikke blir stående igjen med noen store spørsmål?

På grunn av denne, og den glimrende boken av Alain de Botton som heter "The Pleasures and Sorrows of Work", har jeg bestilt fem(!) bøker av ham. Jeg trenger vel ikke å avsløre at jeg har sansen for forfatteren.