I dagens Aftenposten kunne man lese at Professor Mari Rege tror nivådeling i skolen kanskje er svaret. Dette mistenker hun etter å ha lest artikkelen "Peer effects, teacher incentives and the impact of tracking: evidence from a randomized evaluation in Kenya" av blant annet den hypede unge økonomen Esther Duflo.
Professor Mari Rege leser nok artikkelen riktig, men hun tar feil når hun sier vi ikke før har hatt gode studier om effekten av nivådeling på elevprestasjoner. Tror jeg. I alle fall kunne John Hattie allerede i 1999 vise til 3385(!) undersøkelser (side 6) om nivådelings effekt på elevprestasjoner. I gjennomsnitt viste dette tiltaket seg ikke å ha noen større effekt enn standardavviket. Altså null effekt.
Jeg sier ikke at Professor Mari Rege tar feil i sin artikkel. Jeg er heller ikke uenig i hennes konklusjon om at vi må åpne for mer kontrollert eksperimentering i den norske skolen for å finne de gode tiltakene. Men det finnes mye forskning på nivådelings effekt på elevprestasjoner i skolen. Denne forskningen viser i stor grad at nivådeling er et blindspor.
Jeg er stor tilhenger av Professor Mari Reges oppfordring til en kunnskapsbasert skolereform. Likevel bør vi riste oss løs fra tanken om at det finnes en sølvkule for å heve elevprestasjoner i skolen. Jeg tror ikke nivådeling er en av løsningene - og i alle fall ikke Svaret med stor S.
fredag 4. november 2011
søndag 30. oktober 2011
Å forutsi kriser
Kan man forutsi kriser? Ja og nei. Jeg tror man kan forutsi at det kommer til å skje en krise. Man kan bare ikke forutsi når, hvor eller hvordan. Ingen kriser er helt identiske. Man må altså ha to tanker i hodet samtidig for å svare på det innledende spørsmålet.
Jeg tror at grunnen til at man kan forutsi at det vil skje en krise skyldes fundamentale sider av menneskenaturen. Om jeg husker riktig har blant annet Dan Ariely gjennom eksperimenter vist at mennesker spekulerer i kjøp og salg selv om de vet at de befinner seg i en boble. Det er vanskelig å ikke tenke på Tulipan-boblen i 1600-tallet Nederland. Dette var en boble uteukkende skapt av menneskenaturen.
Grådighet er altså ikke en ny (eller nødvendigvis negativ) side ved menneskeheten. Det er når man bygger opp systemer som gjør at denne iboende siden av menneskeheten kan gå utover fellesskapet at man har et problem. Eksempelvis er den krisen vi er inne i delvis forårsaket av menneskenaturens grådighet på den ene siden og et system med utvannede ansvarsforhold på en annen side.
Vi må akseptere økonomiske kriser. For å unngå bobler, og påfølgende kriser, bør vi vedkjenne oss det faktum at mennesker er sterkt drevet av grådighet. Det er atså ikke så mye vi kan gjøre for å unngå kriser, men vi bør i alle fall ikke legge opp til de. For at krisene skal bli minst mulig skadelige og urettferdige bør vi sørge for at tapene i minst mulig grad går utover uskyldige. Varsellysene bør blinke når man har et system der man legger opp til at individer kun har en økonomisk oppside ved sin opptreden i markedet. En ekstremt dårlig kombinasjon er et system der man privatiserer profitt og sosialiserer tapene. Men nesten ingen forutså krisen. De ytterst få som advarte mot krisen var ingen Nostradamus-figurer, men identifiserte generelle fallgruver med systemet. Det var ikke noe nytt med menneskenaturen. Den har alltid vært som den er.
Jeg tror at grunnen til at man kan forutsi at det vil skje en krise skyldes fundamentale sider av menneskenaturen. Om jeg husker riktig har blant annet Dan Ariely gjennom eksperimenter vist at mennesker spekulerer i kjøp og salg selv om de vet at de befinner seg i en boble. Det er vanskelig å ikke tenke på Tulipan-boblen i 1600-tallet Nederland. Dette var en boble uteukkende skapt av menneskenaturen.
Grådighet er altså ikke en ny (eller nødvendigvis negativ) side ved menneskeheten. Det er når man bygger opp systemer som gjør at denne iboende siden av menneskeheten kan gå utover fellesskapet at man har et problem. Eksempelvis er den krisen vi er inne i delvis forårsaket av menneskenaturens grådighet på den ene siden og et system med utvannede ansvarsforhold på en annen side.
Vi må akseptere økonomiske kriser. For å unngå bobler, og påfølgende kriser, bør vi vedkjenne oss det faktum at mennesker er sterkt drevet av grådighet. Det er atså ikke så mye vi kan gjøre for å unngå kriser, men vi bør i alle fall ikke legge opp til de. For at krisene skal bli minst mulig skadelige og urettferdige bør vi sørge for at tapene i minst mulig grad går utover uskyldige. Varsellysene bør blinke når man har et system der man legger opp til at individer kun har en økonomisk oppside ved sin opptreden i markedet. En ekstremt dårlig kombinasjon er et system der man privatiserer profitt og sosialiserer tapene. Men nesten ingen forutså krisen. De ytterst få som advarte mot krisen var ingen Nostradamus-figurer, men identifiserte generelle fallgruver med systemet. Det var ikke noe nytt med menneskenaturen. Den har alltid vært som den er.
torsdag 27. oktober 2011
Eric Voegelin, gnostisme og konservatisme
Av og til tar jeg en titt i den utsøkte konservatisme-antologien til Røe Isaksen og Syse. I går var turen kommet til en, for meg, ny skikkelse ved navn Eric Voegelin (1901-1985). Han er mest kjent for det noe mystiske begrepet "gnostisisme". Denne ismen fornekter på en side at det eksisterer en guddommelig verden løskoplet fra mennesket. På den annen side fornekter man også at det eksisterer noe overnaturlig i den eksisterende verden. Gnostisisme er troen på at den rette viten kan frelse mennesker fra den onde verden. Frelse kan altså oppnås i den eksisterende verden og i dette liv.
Ikke la deg lure av de mange svart/hvitt-bildene av Voegelin. Han var egentlig en skikkelig hurra-gutt som dere ser her.
Voegelin mente at gnostisisme var en slags sekularisering av religion. I Syses behandling av Voegelin har han en megetsigende setning om hvordan Voegelin så på gnostisismen: "I stedet for å innrømme at mennesker alltid lever i en verden det aldri fullt og helt kan begripe, søker de moderne ideologiene å avskaffe Gud og sette sine egne mål som det høyeste i stedet". Voegelin brukte opprinnelig begrepet "politisk religion" for å beskrive moderne ideologier, som i følge ham var en fortsettelse av antikkens gnostisisme. Et veldig illustrativt eksempel er marxisme som fremsetter en slags katarsis (proletariatets revolusjon) og en utopi eller et paradis (det klasseløse samfunn). Et annet illustrerende eksempel er blind tro på positivisme som innebærer at man tror at alt i utgangspunktet er kjennbart.
En åpenbar implikasjon av et gnostisistisk verdensbilde er at en vei til verdslig frelse eksisterer. Dette betyr at de som vet veien er sin fulle rett til å eliminere det som står i deres vei. Målet helliger middelet. Og historien er full av eksempler på at dette kan være en grusom tankemåte. En annen implikasjon er forbundet med politisk styring. Et eksempel er planøkonomien som er et resultat av en absurd tillit til positivismen.
Det er mye dyp visdom i det lille jeg har lest av Eric Voegelin. Og det at jeg ikke helt har klart å slippe taket er et kvalitetstegn. Voegelin nektet selv for at han var konservativ ettersom han ikke ville bli satt i bås (og i alle fall ikke i en ideologi). Men konservatisme er noe så uvanlig som en ikke-ideologisk ideologi, så han får ha meg (eller egentlig Røe Isaksen og Syse) unnskyldt.
Ikke la deg lure av de mange svart/hvitt-bildene av Voegelin. Han var egentlig en skikkelig hurra-gutt som dere ser her.Voegelin mente at gnostisisme var en slags sekularisering av religion. I Syses behandling av Voegelin har han en megetsigende setning om hvordan Voegelin så på gnostisismen: "I stedet for å innrømme at mennesker alltid lever i en verden det aldri fullt og helt kan begripe, søker de moderne ideologiene å avskaffe Gud og sette sine egne mål som det høyeste i stedet". Voegelin brukte opprinnelig begrepet "politisk religion" for å beskrive moderne ideologier, som i følge ham var en fortsettelse av antikkens gnostisisme. Et veldig illustrativt eksempel er marxisme som fremsetter en slags katarsis (proletariatets revolusjon) og en utopi eller et paradis (det klasseløse samfunn). Et annet illustrerende eksempel er blind tro på positivisme som innebærer at man tror at alt i utgangspunktet er kjennbart.
En åpenbar implikasjon av et gnostisistisk verdensbilde er at en vei til verdslig frelse eksisterer. Dette betyr at de som vet veien er sin fulle rett til å eliminere det som står i deres vei. Målet helliger middelet. Og historien er full av eksempler på at dette kan være en grusom tankemåte. En annen implikasjon er forbundet med politisk styring. Et eksempel er planøkonomien som er et resultat av en absurd tillit til positivismen.
Det er mye dyp visdom i det lille jeg har lest av Eric Voegelin. Og det at jeg ikke helt har klart å slippe taket er et kvalitetstegn. Voegelin nektet selv for at han var konservativ ettersom han ikke ville bli satt i bås (og i alle fall ikke i en ideologi). Men konservatisme er noe så uvanlig som en ikke-ideologisk ideologi, så han får ha meg (eller egentlig Røe Isaksen og Syse) unnskyldt.
tirsdag 20. september 2011
Om feil kart og fattigdom
“Om man har gått seg bort lønner det seg å ha et feil kart fremfor intet kart”. Svært få vil si seg enig i denne påstanden. Likevel aksepterer vi slike situasjoner i mange politiske diskusjoner.
Flesteparten av forskere og politikere vil si at fattigdomsdefinisjonen som blir benyttet i det offentlige ordskiftet og som et parameter for å bedømme suksessen til regjeringen, er feil eller misvisende. Denne definisjonen er EUs fattigdomsdefinisjon. Enkelt sagt sier denne at man er fattig om man tjener 50 prosent, eller mindre, av medianinntekten i landet en kommer fra. Denne definisjonen viser blant annet at Bulgaria og Slovakia har mindre fattigdomsproblemer enn Norge. Til tross for slike håpløse resultater så er denne definisjonen den viktigste premissleverandøren i fattigdomsdiskusjonene i dette landet.
Om det i det hele tatt er vitenskapelig mulig å komme frem til en god definisjon av fattigdom (altså riktig kart) er tvilsomt. Men man benytter åpenbart feil kart til fattigdomslandskapet. Til tross for at man vet kartet er feil, og at det derfor er absurd å benytte seg av det, aksepteres denne tilstanden. I politikken foretrekker man mange ganger å ha feil kart enn intet kart. Dette har kanskje noe med at resultater ikke alltid er så viktig i politikk?
Flesteparten av forskere og politikere vil si at fattigdomsdefinisjonen som blir benyttet i det offentlige ordskiftet og som et parameter for å bedømme suksessen til regjeringen, er feil eller misvisende. Denne definisjonen er EUs fattigdomsdefinisjon. Enkelt sagt sier denne at man er fattig om man tjener 50 prosent, eller mindre, av medianinntekten i landet en kommer fra. Denne definisjonen viser blant annet at Bulgaria og Slovakia har mindre fattigdomsproblemer enn Norge. Til tross for slike håpløse resultater så er denne definisjonen den viktigste premissleverandøren i fattigdomsdiskusjonene i dette landet.
Om det i det hele tatt er vitenskapelig mulig å komme frem til en god definisjon av fattigdom (altså riktig kart) er tvilsomt. Men man benytter åpenbart feil kart til fattigdomslandskapet. Til tross for at man vet kartet er feil, og at det derfor er absurd å benytte seg av det, aksepteres denne tilstanden. I politikken foretrekker man mange ganger å ha feil kart enn intet kart. Dette har kanskje noe med at resultater ikke alltid er så viktig i politikk?
mandag 19. september 2011
Værmeldinger og sikkerhet pt. 2
På torsdag forrige uke skrev jeg:
Jeg skrev at en oppdatering ville komme med tanke på det reelle søndagsværet. Det var altså meldt 22 mm regn i Oslo med grønn farge (stor sannsynlighet). Det falt 1 mm. Dette sier ikke nødvendigvis så mye - og en meterolog ville kanskje vært fornøyd. Jeg vet ikke. Men stole på langtidsvarsler bør en være forsiktig med - grønne varsler eller ei.
"Det er på Yr meldt 22mm med regn på søndag. Denne varselen er grønn - altså slår den til mer enn 70 prosent av tilfellene. La oss se - det blir spennende! :)"
Jeg skrev at en oppdatering ville komme med tanke på det reelle søndagsværet. Det var altså meldt 22 mm regn i Oslo med grønn farge (stor sannsynlighet). Det falt 1 mm. Dette sier ikke nødvendigvis så mye - og en meterolog ville kanskje vært fornøyd. Jeg vet ikke. Men stole på langtidsvarsler bør en være forsiktig med - grønne varsler eller ei.
torsdag 15. september 2011
Værmeldinger og sikkerhet
Har du lurt på hvorfor Storm, Pent eller Yr kan ta så grundig feil som de noen ganger gjør? Jeg har opplevd Yr påstå det er sol utenfor vinduet når jeg tydelig kan se at det er striregn. Det er med grunn at jeg akker meg litt når jeg hører folk som belager seg på at værmeldingen har meldt fint vær kommende helg, og på grunnlag av dette planlegger en solfylt ukeslutt på hytta. Er det noe vitenskapelig grunn til å være skeptisk til værmeldingenes nøyaktighet?
Etter å ha sett litt rundt er det helt tydelig at det er på sommeren det er problematisk å melde. Yr, som visstnok var den beste i fjor, hadde under fjorårets sommer en treffprosent på 93 når de meldte opphold. Når nedbør var meldt så hadde man rett i 63 prosent av tilfellene (kilde). Kriteriene er jeg ikke sikker på. I 2004 uttalte regionleder Ole Nielsen i værvarslingsavdelingen ved Meteorologisk institutt på Blindern i Oslo at
Han kunne videre fortelle at Meteorologisk Institutt vanligvis har en treffprosent på 80 prosent med tanke på varsler for neste dag. Man fører ikke noe statistikk innen langtidsvarsling, men tallet ligger "noe lavere" (kilde).
Nå er det slik at man har begynt med sannsynlighetsberegning på Yrs langtidsvarsler.
Grønne varsler slår til oftere enn i 70 prosent av tilfellene.
Gule varsler slår til mellom 50 og 70 prosent av tilfellene.
Røde varsler slår til sjeldnere enn 50 prosent av tilfellene (kilde).
Det er på Yr meldt 22mm med regn på søndag. Denne varselen er grønn - altså slår den til mer enn 70 prosent av tilfellene. La oss se - det blir spennende! :)
Kortidsvarslene er egentlig ganske bra - unntatt på sommeren. Men langtidsvarslene fremstår som synsing foretatt ved hjelp av vitenskapelige metoder. Nå har man så smått begynt med sikkerhetsmarginer. Det er godt med tanke på folks tillit til værmeldinger.
En tanke: Været burde kanskje være enklere å forutsi enn økonomien? I alle fall et par dager frem i tid? Med dette i bakhodet er det kanskje noe spesielt å belage seg på presise økonomiske fremskrivinger flere år frem i tid?
Etter å ha sett litt rundt er det helt tydelig at det er på sommeren det er problematisk å melde. Yr, som visstnok var den beste i fjor, hadde under fjorårets sommer en treffprosent på 93 når de meldte opphold. Når nedbør var meldt så hadde man rett i 63 prosent av tilfellene (kilde). Kriteriene er jeg ikke sikker på. I 2004 uttalte regionleder Ole Nielsen i værvarslingsavdelingen ved Meteorologisk institutt på Blindern i Oslo at
"vi pleier å si at været ikke er noen eksakt vitenskap det er godt med rom for tolkninger og det vil alltid være en grad av usikkerhet forbundet med værmelding"
Han kunne videre fortelle at Meteorologisk Institutt vanligvis har en treffprosent på 80 prosent med tanke på varsler for neste dag. Man fører ikke noe statistikk innen langtidsvarsling, men tallet ligger "noe lavere" (kilde).
Nå er det slik at man har begynt med sannsynlighetsberegning på Yrs langtidsvarsler.
Grønne varsler slår til oftere enn i 70 prosent av tilfellene.
Gule varsler slår til mellom 50 og 70 prosent av tilfellene.
Røde varsler slår til sjeldnere enn 50 prosent av tilfellene (kilde).
Det er på Yr meldt 22mm med regn på søndag. Denne varselen er grønn - altså slår den til mer enn 70 prosent av tilfellene. La oss se - det blir spennende! :)
Kortidsvarslene er egentlig ganske bra - unntatt på sommeren. Men langtidsvarslene fremstår som synsing foretatt ved hjelp av vitenskapelige metoder. Nå har man så smått begynt med sikkerhetsmarginer. Det er godt med tanke på folks tillit til værmeldinger.
En tanke: Været burde kanskje være enklere å forutsi enn økonomien? I alle fall et par dager frem i tid? Med dette i bakhodet er det kanskje noe spesielt å belage seg på presise økonomiske fremskrivinger flere år frem i tid?
tirsdag 13. september 2011
Om Darwin og økonomi
I mandagens episode av Econtalk var Professor Robert Frank gjest. Han har skrevet boken The Darwin Economy. Hovedlinjen i argumentet hans er bygget på at økonomer om 100 år ikke vil si at Adam Smith var viktigst for deres forståelse av økonomi. I stedet vil de trekke frem Charles Darwin.
Robert Frank er en stor beundrer av Adam Smith og hans ideer. Smith mente at det (reelle) frie marked alltid førte med seg det beste for gruppen som gjennom verket til en usynlig hånd. Et slikt syn kan eksemplifiseres gjennom darwinististiske briller ved å se på antiloper. Antilopene som gjennom tiden har overlevd rovdyr var de raskeste. Dette brakte med seg gener blant antilopene som favoriserte hurtighet. Dette var og er til beste for gruppen. Dette er Darwin i tråd med Smith.
Poenget til Frank er at evolusjonen også kan være uheldig for gruppen, men bra for individet. Dette ble i samtalen med Robert Frank eksemplifisert med elefantselen.
Tjukkas aka elefantsel:
Hannene som får parret seg er de feiteste som dermed er best til å slåss om revir. Dermed bringes gener videre som favoriserer, om man sier det pent: størrelse. Alle gutta blant elefantselene hadde tjent på å være halve vekten, men evolusjonen fører med seg et tilsynelatende irrasjonelt våpenkappløp i størrelse.
Robert Frank har altså skrevet om en darwinistisk økonomi som kjennetegnes av at Smiths ide om den usynlige hånd var for optimistisk. Frank viser at man ofte opplever det totalt motsatte av hva Smith beskriver. For Frank er dette en god grunn for staten å intervenere. I hvor stor grad kom ikke frem under samtalen. Men det oppstår konstruktive diskusjoner i episoden.
Robert Franks darwinistiske økonomi er for meg et annerledes perspektiv på begrepet markedsvikt. Darwin og økonomisk tenkning er derimot ikke nytt - tenk feks Schumpeters Creative Destruction. Franks argument fremstår som legitim med tanke på å nyansere markedstroen noe. Likevel skal man ikke glemme at et eventuelt tiltak kan føre med seg såkalt government failure (hva er det norske ordet for dette?). Og som man vet så er det ikke slik at "two wrongs make a right". Jeg synes Franks perspektiv er interessant, men det er ikke revolusjonerende for de av oss som er av den oppfatning at både marked og stat kan ha sine feil. Verden er som regel ikke svart-hvitt.
Robert Frank er en stor beundrer av Adam Smith og hans ideer. Smith mente at det (reelle) frie marked alltid førte med seg det beste for gruppen som gjennom verket til en usynlig hånd. Et slikt syn kan eksemplifiseres gjennom darwinististiske briller ved å se på antiloper. Antilopene som gjennom tiden har overlevd rovdyr var de raskeste. Dette brakte med seg gener blant antilopene som favoriserte hurtighet. Dette var og er til beste for gruppen. Dette er Darwin i tråd med Smith.
Poenget til Frank er at evolusjonen også kan være uheldig for gruppen, men bra for individet. Dette ble i samtalen med Robert Frank eksemplifisert med elefantselen.
Tjukkas aka elefantsel:
Hannene som får parret seg er de feiteste som dermed er best til å slåss om revir. Dermed bringes gener videre som favoriserer, om man sier det pent: størrelse. Alle gutta blant elefantselene hadde tjent på å være halve vekten, men evolusjonen fører med seg et tilsynelatende irrasjonelt våpenkappløp i størrelse.
Robert Frank har altså skrevet om en darwinistisk økonomi som kjennetegnes av at Smiths ide om den usynlige hånd var for optimistisk. Frank viser at man ofte opplever det totalt motsatte av hva Smith beskriver. For Frank er dette en god grunn for staten å intervenere. I hvor stor grad kom ikke frem under samtalen. Men det oppstår konstruktive diskusjoner i episoden.
Robert Franks darwinistiske økonomi er for meg et annerledes perspektiv på begrepet markedsvikt. Darwin og økonomisk tenkning er derimot ikke nytt - tenk feks Schumpeters Creative Destruction. Franks argument fremstår som legitim med tanke på å nyansere markedstroen noe. Likevel skal man ikke glemme at et eventuelt tiltak kan føre med seg såkalt government failure (hva er det norske ordet for dette?). Og som man vet så er det ikke slik at "two wrongs make a right". Jeg synes Franks perspektiv er interessant, men det er ikke revolusjonerende for de av oss som er av den oppfatning at både marked og stat kan ha sine feil. Verden er som regel ikke svart-hvitt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)