Tips til dere som driver med europapolitikk (og helse, energi og teknologi)

Meld dere på Politico Europe sine daglige nyhetsbrev.

Jeg skumleser samtlige av Politicos nyhetsbrev til morgenkaffen, men så kan vel jeg kalles spesielt interessert. Jeg er likevel overbevist om at flere der ute kan dra nytte av nyhetsbrevene. De er unike kilder til informasjon.

Det generelle nyhetsbrevet heter Brussels Playbook. Dette nyhetsbrevet er gratis og vil fortsette slik.

I tillegg kommer det daglig ut nyhetsbrev om hva som foregår i Europa innen henholdsvis helse, energi og teknologi. De sistnevnte nyhetsbrevene er foreløpig gratis, men vil koste etterhvert.

Det sendes også ut et ukentlig nyhetsbrev som heter Brussels Influence om EU-lobbying. Også dette nyhetsbrevet planlegger Politico å ta betalt for etterhvert.

Foreløpig er alt gratis - så sjekk det ut! Påmelding kan gjøres her.

Gründere og Staten

Det var en fullsatt sal som i dag hadde tatt turen til gründergrotten MESH for å diskutere hvordan man skal få mer privat risikokapital i Norge.

Det er allerede store private investeringer i Norge. Disse investeringene har i veldig stor grad vært rettet mot olje og eiendom. Investeringer i oljesektoren har vært naturlig med tanke på behovet for aktivitet i sektoren. Investeringene i eiendom er unormalt store, sammenlignet med resten av OECD. En viktig grunn er de gunstige insentivene skattesystemet skaper for investeringer i eiendom. Dette har vært svært innbringende for Ola og Kari Nordmann, men er også med på å "crowde ut" private investeringer i andre sektorer. Som risikokapital.

Så til løsningen. Hvordan skal man få mer privat risikokapital i Norge? Vel, fjerning av formueskatten er visst en start. Ellers var de fleste svært opptatt av såkalt matching. For hver private krone som investeres så matcher staten ved selv å investere en krone i det gitte prospektet. Alle var enige om at dette var en god idé. I tillegg til skattereduksjoner da.

Så her har vi gründermiljøet i Norge, og det de ber om er lavere skatter og mer overføringer. Høres ut som den gjengse Frp-velger. Jeg mistenker at diskusjonen hadde vært annerledes om ingen politikere hadde vært tilstede. Heldigvis.

Den norske ølrevolusjonen er ikke over

Du kan ikke ha unngått å få med deg framveksten av mikrobryggtrenden. Til tross for dette har mikrobryggeriene kun tre prosent av det norske ølmarkedet. Det ventes fortsatt stor utvikling for mikrobryggeriene.

Stor vekst i mikrobrygg – over hele landet

De seneste tiårene har bryggeribransjen gått gjennom en konsolideringsprosess som resulterte i at regionale norske bryggeriaktører ble kjøpt opp av Ringnes, som igjen ble kjøpt opp av Carlsberg Group. Som en motreaksjon på dette, kombinert med at hjemmebrygging ble tillatt i Norge i 1999, har et mylder av mikrobryggerier vokst frem.

I følge Bryggeriforeningens oversikt er det i dag 66 mikrobryggerier. De finnes i hele landet, fra Lofoten i nord til Lindesnes i sør. Blant de mest kjente merkene er Haandbryggeriet, Lervig, Nøgne Ø og Ægir. Små tettsteder har også tatt del i utviklingen. Dette har ført til at gamle bryggeritradisjoner har fått en ny vår. I Voss og Stjørdal har man børstet støvet av stolte bryggeritradisjoner og lansert øl brygget på lokale råvarer.

Fortsatt rom for vekst i Norge

Det er fortsatt mer enn nok plass til alle de nye mikrobryggeriene. Mikrobrygg har kun tre prosent av markedsandelene innen det norske ølmarkedet på 235 millioner liter i året. Om vi ser til Danmark er tilsvarende tall fem prosent. Det er få grunner til å tro at vi ikke vil se samme tall i Norge. 

En framtidig norsk eksportsuksess?

Nøgne Ø solgte i fjor over 50 prosent av deres aksjer til Hansa Borg. Etterspørselen var for stor for mikrobryggeriet å håndtere. Mye av etterspørselen kommer fra utlandet, der det ikke er uvanlig å se den karakteristiske Ø-logoen hengende utenfor barene.

Få norske mikrobrygg har tatt følge med Nøgne Ø utenfor landets grenser. Det er likevel en økende internasjonal interesse for norske mikrobrygg. I en kåring fra det innflytelsesrike nettstedet Ratebeer ble 7 Fjell fra Bergen og Lindheim fra Telemark utropt som blant de mest lovende nye mikrobryggeriene i 2014.

Ølrevolusjonen er ikke over

Vi har ikke sett enden på visen for den norske ølrevolusjonen, men konkurransen hardner til. De store tradisjonelle bryggeriene forsøker å gjenerobre markedsandeler ved å utvikle et bredere ølsortiment. I et marked der skala er en avgjørende faktor, er det utfordrende å være liten. Nøgne Ø viser at samarbeid med større bryggerier kan være nettopp det norske mikrobryggerier trenger for å kunne gi både drikkeglede og framtidige inntekter.  

Finansdepartementet bekymret for systemisk risiko

Det er ikke kun den svake globale økonomiske situasjonen og lave oljepriser som bekymrer Finansdepartementet. På sikt frykter myndighetene at norske husholdningers økte gjeldsgrad vil utgjøre en systemisk risiko. De har nå bedt Finanstilsynet om å foreslå risikodempende tiltak.

Gjelden vokser fortere enn inntektene.

Nordmenn har en høy og voksende gjeldsrate. Norges Bank påpeker at gjelden for yngre aldersgrupper tilsvarer tre ganger deres nettoinntekter. Disse lånene er knyttet opp til et eiendomsmarked i prisvekst. I brevet fra Finansdepartementet til Finanstilsynet vises det til at «flere år med sterk vekst i boligpriser og husholdningers gjeld» har økt norsk økonomisk sårbarhet for «finansiell ustabilitet».

Samtidig har nordmenns inntekter ikke holdt tritt med gjeldsutviklingen. Det blir altså trangere for folk flest. Dette gjør eksisterende lån vanskeligere å betjene.

Norges Banks rapport om finansiell stabilitet i 2014 påpekte at «til tross for at gjelden har økt raskere enn inntekten, har husholdningene de siste 20 årene styrket evnen til å betjene sine banklån». Frykten er likevel at dette ikke er bærekraftig.

Mørke skyer i horisonten

Den varslede nedgangstiden for norsk økonomi, med lavere lønninger og økt arbeidsledighet, vil føre til at nordmenn vil få større problemer med å betjene gjeld.

Det hjelper at staten er rik og kan føre motkonjunkturpolitikk for å motvirke den verste effekten av nedgangstidene. Samtidig er rentene svært lave, og man forventer ytterligere kutt i sentralbankens dagens styringsrente på 1.25 prosent.

Frykten er at lave renter kan føre til nordmenn tar opp mer lån og dermed øker sin allerede høye gjeldsgrad. Dette kan føre til et overopphetet boligmarked. På sikt vil en slik utvikling gjøre norsk økonomi sårbar for renteøkninger og fall i boligprisen. Hva Finanstilsynet mener bør gjøres for å motvirke dette, får vi svar på 16. mars – tre dager før sentralbankens neste rentemøte.

Den Rette Pris

Mandag 2. mars overvar jeg et debattmøte på Litteraturhuset i regi av Skaperkraft om hvorvidt markedet er moralsk eller ikke. I den forbindelse hadde den tsjekkiske økonomen Tomas Sedlacek tatt turen til Litteraturhuset. I sitt innlegg, som var underholdende (blant annet med sammenligning av gjeld og alkohol), var det en seanse der følgende scenario ble fremstilt:

I et fattig land er det en lutfattig bonde. Han er villig til å selge en vare for 1 dollar. 

I et rikt land er det et multinasjonalt selskap. Det er villig til å kjøpe bondens vare for 50 dollar. 

"Hva blir utfallet?" spurte den tsjekkiske økonomen. "Jo, varen går for 1 dollar, på grunn av det multinasjonale selskapets overlegne forhandlingssituasjon". 

Sedlacek mente, til bifall fra flere i forsamlingen (no pun intended), at det rettferdige resultatet ville være at varen gikk for 50 dollar - eller et sted midt i mellom 1 og 50. 

Så gikk han videre i sitt (interessante) innlegg.

Men hvorfor ville det vært rettferdig om varen gikk for, si, 25 dollar? Det fikk vi ingen forklaring på, men det vitner om en idé om Den Rette Pris. 

Vel...

Jeg fikk noen tanker rundt dette resultatet:

1) Om bonden var villig til å selge for 1 dollar, var det en kalkulert pris basert på produksjonskostnadene og markedsvurderinger. Dette er gitt at bonden var rasjonell, noe som vi bør anta at lutfattige bønder er. Noe annet ville være svært arrogant.

2) Når prisen går opp, går etterspørselen ned. Det vil si at markedet ikke ville etterspurt i nærheten av like mange varer til en pris på 25 dollar sammenlignet med en pris på 1 dollar. Det vil altså si at langt færre fattige bønder ville hatt et marked å selge til.

3) Bonden som får 25 ganger mer for varen enn det han hadde regnet med er nå langt bedre stilt, men hva med de andre bøndene som ikke lenger har et marked? Hva skal de nå leve av? 

4) Og hvorfor skal man møtes på halvveien? Eksempelvis er jeg villig til å betale 10 000 for en iPhone, men betyr det at Den Rette Pris er 5000? Bare så det er sagt mener jeg ikke at Apple og en bonde er sidestilt, men den overfladiske logikken er den samme.

---

Jeg tror ikke på Den Rette Pris, akkurat som Sedlacek advarer oss mot å tro på et reellt ekvilibrium, men markedsprisene gir oss en langt bedre pekepinn enn vår individuelle subjektive rettferdighetssans.

EØS-midlene - en kilde til norsk myk makt?

Nylig har Journal of European Integration lagt ut en artikkel skrevet av seniorforsker Pernille Rieker og undertegnede. Vi ser på EØS-midlene og hvorvidt man kan si at EØS-midlene har gitt Norge myk makt. 

Veldig kort fortalt sier artikkelen at EØS-midlene har gitt Norge det vi kaller "soft power resources" som møteplasser med mottakerstatene (årsmøter, MoU-forhandlinger osv), goodwill og mulighet til å integrere våre prioriteringer i midlene.

Det vi derimot synes er vanskelig å se, er at Norge har klart å omgjøre dette til såkalte "soft power outcomes" som mer tilgang (til beslutningstakere, EU-samarbeid, osv), mer bevissthet (rundt EØS-avtalen og norsk EU-tilknytning) og det man kan kalle normativt entreprenørskap (Norge gikk i 2004 høyt på banen med f. eks inkludering karbonfangst- og lagring (CCS) i EØS-midlene, men det strandet). 

Det kan være at Norge har oppnådd noe i denne retning - man kan fint resonnere seg til at så er skjedd. Vanskeligheten med å påvise kausalitet er ikke et ukjent fenomen i samfunnsstudier. Samtidig er det umulig å finne noen konkrete eksempler på at EØS-midlene har vært et viktig "verktøy" i norsk europapolitikk. Det er heller ikke gjort noe forsøk på å sannsynliggjøre en slik sammenheng fra norske myndigheter side. 

Dette kan være flere grunner til at EØS-midlene ikke har gitt Norge myk makt. Eksempelvis er EØS-midlene svært små i europeisk målestokk, til tross for at nordmenn er blant de største bidragsyterne til europeisk redistribusjon. Det kan også være at "money can't buy me love" - penger kan ikke kjøpe internasjonal innflytelse. I alle fall hvis du er liten. Dette er ting Norge ikke kan gjøre noe med. 

Det vi derimot kan gjøre noe med er hvordan vi selv benytter oss av de mulighetene (eller "soft power resources") som EØS-midlene gir oss. En start vil være å delta på politisk nivå i et langt større grad enn i dag. Eksempelvis er Norge bare representert på byråkratisk nivå på de såkalte årsmøtene, med hver av mottakerstatene.

I dag kan det virke som om det politiske Norge i stor grad fokuserer på forhandlingene og påfølgende åpningsseremoni for EØS-midlene, i utvalgte land. Kanskje det ville vært lurt for norske politikere (og embetsverk) å se på EØS-midlene som en mer permanent tilstand vi selv ikke har full kontroll over, men samtidig gir oss mange muligheter?

Denne teksten gir kun uttrykk for egne meninger og perspektiver.

Skrik i mørket

Svartmetallen har, enten man liker det eller ikke, blitt Norges kanskje viktigste kultureksport. Faktisk så viktig at UD-aspirantene har egen opplæring i norsk svartmetall. I boken "Innføde skrik" fra 2010 viser Håvard Rem oss at sjangerens historie er fylt av nasjonalromantikk og voldsforherligelse. Han argumenterer for at svartmetallen er en del av norsk kulturhistorie. Det er jeg enig i, men det er også grunn til å hevde at miljøet som gav oss «Norwegian black metal» er en historie om norsk rasisme og ekstremisme. Dette er en side av historien som Håvard Rem for lett trivialiserer.

Hvorfor boktittelen «Innfødte skrik»? Vel, det siste ordet er lett å forklare. I svartmetallen er det en sangstil som er preget av mye skriking. Når det gjelder «innfødt» mener forfatteren at begrepet er helt sentralt for svartmetall. Dette innebar en selvforståelse der man ikke lenger var overgriper (Den Hvite Mann), men innfødt. Denne følelsen av å være innfødt stammer fra svartmetallens insistering på at Norge var et fint og fredfullt samfunn helt til «hvitekrist» for 900 år siden kom til landet og tvangskristnet oss med blod. Nordmenn er ofre.

Dette bringer meg til en av de mest interessante momentene i boken. For svartmetallens «innfødthet» og fremelsking av egen opprinnelige kultur, appellerer stort blant musikkstilens mange fans i Kina og Indonesia. Dette trekket ved svartmetallen går også rett hjem hos mange nasjonalistiske fans i Russland og Øst-Europa. De gjenkjenner seg i norsk svartmetalls higen etter det urnorske og at de er truet av fremmed kultur. De overfører dette direkte til deres egen situasjon.

Håvard Rem påpeker at det er en dobbeltmoral i hvordan samfunnet reagerer på svartmetallernes "norsk og stolt"-holdning. På en side forherliger samfunnet land og stammer i Afrika som stolt ønsker å finne tilbake og feire sine egne historiske kulturer før den hvite mann kom og la alt i grus. På den annen side føler man et misbehag når norske grupperinger ønsker det samme.

Jeg synes ikke det er helt urimelig å påstå at Håvard Rem i boken ønsker å føye svartmetallerne inn i norsk (mot)kulturhistorie, der Hans Nielsen Hauge, nasjonalromantikk, norrønifisering og Burzum/Emperor/Dimmu Borgir/Satyricon er ulike deler av samme tradisjon. Samtidig er det vanskelig å se for seg at boken kunne blitt gitt ut etter 22. juli 2011 uten en behandling av paralleller med ABB og mer ubehagelige sider av norsk nasjonalisme. Til opplysning støttet Varg Vikernes (sentral skikkelse for norsk svartmetall) den grusomme dåden til ABB, men han var samtidig forbannet: "Breivik har drept flere nordmenn enn muslimene har gjort i Norge på flere år". Jeg klarer ikke la være å trekke paralleller til at Al Qaida visstnok skal ha uttalt at ISIS er for ekstreme.

De opprinnelige svartmetallerne var en rekke veldig unge mennesker, som fant sammen med hverandre, i fravær av et storsamfunn de kunne føle seg hjemme i. De ble tiltrukket nasjonalisme og nihilisme. De skyldte på myndighetene for at bølger med innvandrere hadde fått lov til å komme til landet og endre det totalt. Men forfatterens graving i svartmetallernes ideologi synes å stoppe der. For nå som artistene har blitt eldre står de ikke inne for de samme holdninger de hadde for 10-15 år siden. De ønsket bare å sjokkere. Håvard Rem siterer deres mange drøye uttalelser, men samtidig synes det som om han relativiserer det hele. Budskapet for meg som leser er at: «Det var bare teater - dessuten har de gått tilbake på sine uttalelser». Dette kan minne om hvordan samfunnet forholder seg til tidligere maoister og stalinister.

Til tross for at svartmetallen er tatt inn i det gode selskap i Norge, med egen Wongraven-vin på Polet og Keep of Kalessin i Melodi Grand Prix, er det en ubehagelig side ved dens historie. Håvard Rem viser oss hvor rasistisk og ekstrem svartmetallen har vært, og tankene går tilbake til ABBs verdensbilde. Samtidig graver ikke forfatteren dypt nok i denne siden av historien, og har en tendens til å relativisere det. Jeg tror «Innfødte skrik» hadde blitt en annerledes bok i dag, noe som er interessant i seg selv.

Fotball er ikke helt ulikt religion

12. september 2009. Det gikk mindre enn to minutter før Nottingham Forest tok ledelsen mot Sheffield Wednesday. Dette var et øyeblikk som endret mitt liv. Jeg innså at klisjeen har noe ved seg: fotball er ikke helt ulikt religion.

Litt om meg selv og min supporterhistorie. Da jeg var ti år fikk jeg presentert en helside med logoen til alle klubbene i det som het First Division. "Hvem heier du på?" ble jeg spurt. Jeg gløttet fort over alle logoen. Jeg pekte på en ugle. Fra det øyeblikket har jeg vært tilhenger av Sheffield Wednesday. Det vil si, jeg begynte ikke ordentlig å følge med før rundt 15 år senere. Det var likevel ikke tvil: jeg var Sheffield Wednesday-fan fra den dagen.

Angsten
Siden jeg begynte å følge med klubben har jeg hatt en eksistensiell frykt for Wednesday. Når vi går gjennom dårlige perioder, og det har vært lange mørke tider, så frykter jeg for klubbens eksistens. "Tenk om vi rykker ned? Kanskje det er dråpen som gjør at våre økonomiske problemer velter klubben? Kanskje fansen sakte, men sikkert, ikke lenger gidder å bry seg om laget?". Denne linken mellom prestasjoner og verdi, samt redsel for at det jeg er glad i skal forsvinne, har nok grobunn i personlige bekymringer. Likefremt er de reelle, og har vært definerende for mitt forhold til Wednesday.

(Pilegrims)ferden som endret alt
Det var i 2009 at jeg bestemte meg for å vende snuten til Sheffield og Hillsborough for å se mitt kjære Wednesday. Denne turen endret mitt perspektiv på mitt eget forhold til fotball og klubben. At fotball er en religion, er en klisjé. Likevel er det mye sannhet i denne påstanden, i alle fall for meg. Jeg skal fortelle hvorfor.

Min tur til Sheffield føltes som en pilegrimsferd. Det er vanskelig ikke å beskrive det slik. Jeg kan huske at da jeg nærmet meg byen vokste entusiasmen i meg, og jeg fikk antydninger til gåsehud. "Nå er jeg snart her" tenkte jeg. Etter at jeg hadde gått ut av togstasjonen og sjekket inn på hotellet, tok jeg en tur ut. Jeg satt meg på en over middels brun pub. Der kom jeg fort i snakk med folk. Det de gjerne ville vite var hvorfor i all verden jeg var i Sheffield. Da jeg fortalte hvorfor, varierte reaksjonen etter hvilket lag de øvrige pubgjengerne holdt med.

Pubgjengere som var Wednesday-fans ønsket meg varmt velkommen, og de var stolte av at klubben har internasjonale tilhengere. Jeg endte opp med å diskutere sesongen til nå, for eksempel det oppsiktsvekkende i at vi hadde vært veldig gode på hjørnespark denne sesongen, noe som var uvanlig for Wednesday.

Jeg legger merke til at jeg skriver "vi", og her er kimen til mitt budskap. Det var umulig ikke å få følelsen av at man møtte folk som hadde noe dypt til felles med deg. Folk som hadde gått gjennom de samme skuffelsene og de samme euforiske gledene som en selv. Samtidig som meg. Forårsaket av de samme hendelsene.

Øyeblikket
Øyeblikket som var den utløsende årsaken for endringen av mitt forhold til klubben i mitt hjerte, kom kort tid inn i kampen mot Nottingham Forest. Skogvokterne gikk opp i ledelsen etter mindre enn to minutter. Min umiddelbare reaksjon var fortvilelse og frustrasjon. "Typisk Wednesday", tenkte jeg. Dette varte kun et sekund, for Wednesday-fansen sang enda høyere som respons på den tidlige kalddusjen. Det endret meg som supporter og mitt forhold til klubben. Det var en oppvåkning. Det var opplevelsen som overbeviste meg at fotball faktisk ikke er så ulikt religion.

Min nye supporterhverdag
Jeg føler fortsatt smerte når vi taper eller mister poeng helt på tampen.  Det likner likevel ikke på de små depresjonene jeg gikk inn i før den lørdagsformiddagen i september 2009. Det betyr ikke noe i det store og det hele om vi vinner eller taper - det viktige er at klubben er til. Nå opplever jeg følelsen av at det er noe større enn hverdagslige trivialitet. Noe som eksisterer uansett. Uavhengig av resultater. Klubben er ikke en gitt fysisk enhet, men menneskene som samler seg rundt den. Lyder kjent?

Nærmest hver lørdag, og mange tirsdager, sitter jeg foran datamaskinen og hører på kamp på BBC Radio Sheffield. Det har blitt en tradisjon. Det kan også ses på som et offer - noe som gjør min tilknytning til Wednesday enda sterkere. Det lever jeg godt med.

Vi rykket forresten ned den sesongen jeg var i Sheffield, men det spiller ikke så stor rolle.

Status quo - koste hva det koste vil

En av de mange ting jeg ikke skjønner er hvorfor bondeorganisasjoner fremstår forkjempere av status quo. I dag blir seks - 6! - gårdsbruk lagt ned hver eneste dag.

Det bestående blir forsvart av bøndene med nebb og klør. Et av argumentene er at vi må bevare norsk matproduksjon. Produksjon av norsk trygg kvalitetsmat. Med gårsdagens og dagens landbrukspolitikk blir seks - 6! - gårdsbruk lagt ned hver eneste dag.

Man kan lure på hvorfor det ikke kommer radikale reformforslag fra bøndene selv.

Farvel til nok en stråmann

Flere ganger har jeg hørt, og sikkert benyttet meg av, eksemplet om at "en eller annen høytstående fyr tidlig på 1900-tallet sa at alt som kunne bli funnet opp allerede var funnet opp".

Vel, den som visstnok sa noe i denne duren var den amerikanske patentkommissæren (hva enn det var) Charles Holland Duell på slutten av 1800-tallet. Men det han egentlig sa var så og si det totalt motsatte:

"In my opinion, all previous advances in the various lines of invention will appear today--will appear--totally insignificant when compared with those which the present century will witness. I almost wish that I might live my life over again to see the wonders which are at the threshold."

Farvel, kjære stråmann!

Farvel, stråmann Malthus!

Jeg tok feil av Thomas Malthus.*

Min overflatiske forståelse av Thomas Malthus (1766-1834) var at han mente det eksisterte en slags harmonisk likevekt for antallet mennesker som til enhver tid kunne eksistere. Når det blir for mange mennesker ser man et fall i lønningene og økning av arbeidsledigheten og elendigheten. Den økte nøden sørger for at antallet mennesker reduseres. For å si det på en annen måte – de overflødige menneskene dør på grunn av sult og sykdom. Akkurat som når det er lemenår. Følgelig fører befolkningsnedgangen til at lønningene og mulighetene øker. Grunnen til utviklingen er at de gjenværende, relativt sett, er mer etterspurte og dermed kan kreve høyere lønn. Resultatet er at nøden avtar, og dermed øker befolkningstallet nok en gang. Dette gjør at nøden igjen gjør seg gjeldende, med massedød som resultat. Og sånn går nu dagan. Klassisk null-sum.

Hva sa Thomas Malthus egentlig?
Det Malthus egentlig sa var at det fantes to mekanismer som sammen begrenser befolkningsstørrelsen. Den ene mekanismen er nød i form av sult, barnedødelighet og annen elendighet. Det andre er en preventiv mekanisme. Den fungerer ved at mennesker tar bevisste valg om antall barn de ønsker. Deres vurdering er basert på en hel rekke variabler – personlige preferanser, fremtidsutsikter, barnedødelighet m.m. Det er ikke slik at mennesker bare føder i vei uten et begrep om virkeligheten. Individer er kalkulerende vesener som foretar veloverveide valg. De vet selv sitt eget beste. Det er dette som er Malthus’ viktige innsikt. Denne myndiggjøringen av enkle mennesker er et veldig sympatisk trekk ved Malthus.

Samlet vil Malthus’ to mekanismer sørge for at man ikke vil oppleve overbefolkning. Når nøden vokser, eksempelvis i form av matmangel, vil individer bestemme seg for å sette færre barn til verden. Når fremtidsutsiktene er lyse vil individene beslutte at tiden er inne for en familieforøkelse. Malthus’ to mekanismer jobber altså sammen slik at man ikke vil se stadige befolkningseksplosjoner på linje med lemenår. Feilaktig var det akkurat dette jeg trodde Malthus mente.

En annen misoppfatning jeg hadde om Malthus var at han trodde befolkningspotensialet for planeten (det vil si hvor mye mat som kunne produseres) var konstant. Også her tok jeg feil av Malthus. Her er et sitat fra hovedverket hans («An Essay on the Principle of Population»):

"I can easily conceive that this country, with a proper direction of the national industry, might, in the course of some centuries, contain two or three times its present population, and yet every man in the kingdom be much better fed and clothed than he is at present."

Som vi ser kan man ikke kalle Malthus veldig optimistisk. Men han åpner her for muligheten at man i løpet av noen hundreår(!) kan se et England brødfø en befolkning to-tre ganger større enn på hans egen tid. 

Utviklingen i Storbritannia siden Thomas Malthus’ tid
Da Malthus’s bok «An Essay on the Principle of Population» først ble publisert, i 1798, var verdens befolkning rundt 978 millioner. I dag – omtrent 200 år senere – er det over 7 milliarder mennesker på jordkloden. I England var det 7.7 millioner i 1801. I dag er det over 53 millioner mennesker der. Det representerer nesten sju ganger så mange mennesker. I 1820 var BNP per capita i Storbritannia 1706 dollar. I 2012 var det 39,161 dollar per innbygger på de britiske øyer. Disse tallene er ikke 100 prosent sammenlignbare ettersom de er beregnet ut fra ulike dollarverdier, men det er mer enn godt nok for å vise den tydelige trenden. Britene, som i dag er sju ganger flere enn i 1820, disponerer samtidig over 20 ganger så mye penger som da.

Utviklingen har naturligvis overgått enhver fantastisk spådom fra tidlig 1800-tallet. Malthus så det likevel ikke som utenkelig med en samtidig befolkning- og velferdsøkning. Til Malthus’ forsvar var det heller ingen andre økonomer på den tiden som forsto at Nordvest-Europa gjennomgikk en industriell revolusjon. Dette til tross for at revolusjonen bokstavelig talt fant sted rett foran nesen deres (McCloskey - Borgeouis Dignity).

Friskmelding av Malthus
Det er med tungt hjerte jeg må gi slipp på en av mine favorittstråmenn, Thomas Malthus. Istedenfor har jeg fått en ny Malthus – han litt pessimistiske karen som samtidig vektlegger at fattige mennesker er individer som tar veloverveide valg for å fremme sitt eget beste.

*Jeg har ikke selv lest Malthus, men teksten er basert på en artikkel om mannen på nettsidene til The Library of Economics and Liberty.

"Aktiv Europapolitikk" - denne gangen er det (kanskje) annerledes

Kynikeren i meg spør alltid hva en aktør har å tjene på sin handling. Dette gjelder særlig i politikken. Slik sett var det en overraskelse at regjeringen valgte å utnevne en statsråd for EU/EØS-saker og samtidig legge til en «pro» foran «aktiv europapolitikk», for det er ikke åpenbart hva Høyre vil tjene på det.

På den ene siden ser det ikke ut til at man tjener stemmer på europapolitikk. Meningsmålinger viser stabil stor motstand i folket mot norsk EU-deltakelse. Rundt 75 prosent sier at de er mot norsk EU-medlemskap. Denne stabile motstanden i folket burde ha vært godt nytt for de to norske partiene som liker å profilere seg som nei-partier. Likevel sliter Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti med historisk lav oppslutning om dagen.

På den andre siden ser man heller ikke ut til å tape stemmer på europapolitikk. For om de tradisjonelle nei-partiene gjør det historisk dårlig, til tross for meningsmålingene om EU-medlemskap, så gjør de tradisjonelle ja-partiene det godt. Et av de sitter til og med i regjeringskontorene.

Alt i alt tyder dette på at man i Norge verken tjener eller taper stemmer på europapolitikk. Velgeroppslutning kan derfor ikke være Høyres motiv for den uttalte ambisjonen om en proaktiv europapolitikk. Kanskje syntes det å være relativt risikofritt for Høyre å gjøre deler av sitt eget parti lykkelig ved å utnevne en symbolsk «europaminister» og døpe europapolitikken proaktiv? Muligens finner man etter hvert ut at en god europapolitikk er dårlig ressursbruk når målet er å vinne nasjonale valg. Tiden vil vise.

Det er mer enn nok av gode grunner til at norske politikere bør sørge for at Norge er aktive i Europa og bidra til at europeiske debatter blir ført i sanntid her hjemme. Det mest åpenbare er at Norge er et demokrati, og det forutsetter at folket skal være med på å utforme de regler de selv er underlagt. Et av de mest tungtveiende argumentene for en aktiv norsk europapolitikk er derfor, for å bruke europaminister Helgesens egne ord, at «mer og mer av norsk innenrikspolitikk begynner i Europa». Og kanskje vi er inne på noe her? Kanskje Høyre i regjering vil prioritere europapolitikken fordi den er sentral for politikken som føres i Norge? En forklaring på prioritering av europapolitikken kan derfor rett og slett være at Høyre mener det de sier.

Kommune-Idol

Kommunesammenslåing, om nødvendig med tvang, høres voldsomt ut. Jeg har en idé: la oss heller gjøre sammenslåingen til en happening! La oss arrangere et Kommune-idol!

Før de aller første innvendingene kommer må jeg si at programmet naturligvis vil gå på Nrk. Ikke bare det, men Dan Børge Akerø vil være programleder. Så er det ute av verden.

Formatet er slik at vi følger tre kommuner i en uke. Det vil være daglige sendinger fra mandag til fredag der man blir tatt med til hverdagen i hver kommune og bedre lærer å kjenne et par personer fra nærmiljøet. I tillegg vil det være mulig å følge kommunestyret døgnet rundt ved hjelp av et kamera plassert i kommunestyrelokalet. På lørdagene er selve avstemningsdagen. Da er det opp til det norske folk, det vil si Nrk-seerne, å avgjøre hvilken av de tre kommunene som vil bestå.

Til sammen vil de 120 minst folkerike kommunene delta. Når man deler opp i tre vil man ta hensyn til geografisk nærhet. Vadsø kommune vil derfor ikke ende opp i samme gruppe som Utsira kommune. La oss si at sendingene vil foregå i 40 uker. Hvis vi da legger til grunn at to kommuner ryker hver uke så vil Norge bestå av 80 færre kommuner ved utgangen av 2014 - altså 348 kommuner i alt. Sannsynligvis blir det ikke store protester slik at det trolig vil bli sendt en sesong 2 av Kommune-Idol. Flere detaljer vil klargjøres etterhvert – man skal ikke avsløre alt med en gang.

En fin ting med Kommune-Idol er at vi nordmenn vil bli bedre kjent med landet vårt. Dette er særlig nyttig for de 2/3 av unge menn og 99 prosent av unge kvinner som ikke drar i militæret. Det kan også øke forståelsen mellom kommunene slik at det vil presse seg frem frivillige sammenslåinger. Everyone’s a winner! 

Gamlisungdommer!

Winston Churchill skal en gang ha sagt at om man ikke er liberal når man er ung, har man ikke ikke hjerte. Om man ikke er konservativ når man blir eldre, har man ingen hjerne. Hvis Churchill hadde rett så lover det norske skolevalget svært dårlig for rikets fremtidige tilstand.

Noe av det flotte med ungdommen er at man stiller spørsmålstegn ved det bestående - at man er anti-autoritær nærmest til det komiske der man sier "fuck gæppet" når t-baneføreren sier "pass på avstanden til plattformen".

Det er ubehagelig at de systemtro partiene er så populære blant kidsa. De store systembærende partiene, H og Ap, fikk mer enn 50 prosent av stemmene i skolevalget. Høyre var partiet med størst oppslutning.

Lite er så døllt som en Unge Høyre-fjortis som taktfast roper "Erna! Erna! Erna!" mens han veiver med et Høyre-flagg. Du kan ikke være for nulltoleranse for alle narkotiske stoffer, strengere straffer, større kunnskapsfokus i skolen, ansvarlige offentlige finanser og personovervåking når du er 16 år. Du kan ikke være konservativ når du er 16 år. Du kan ikke det.

Det er lov å håpe at den store oppslutningen rundt Høyre er på grunn av ungdommens støtte til klassiske liberale ideer. Men ettersom Høyre har beveget seg inn mot sentrum med årene, så tviler jeg sterkt. Resultatet fra skolevalget tyder på at vi er omgitt av konservative hjerteløse gamlisungdommer.

Syria på Twitter

De siste ukene har det vært diskusjon på Twitter rundt Syria. Rundt én femtedel av de jeg følger er hva jeg veldig løst vil kalle finansinteresserte. Rundt én tredjedel er det jeg vil kalle politisk interesserte. Dette er en veldig upresis inndeling ettersom det ene ikke utelukker det andre, eller at det ene - finans - kanskje er vel så mye politikk som partipolitikken. Og så videre. Likevel.

De jeg har valgt å kalle "de politisk interesserte" diskuterer nesten utelukkende hvorvidt man bør ha et FN-mandat for å intervenere i Syria, eller ei. "Finansfolkene" skriver om alt fra hva et amerikansk angrep på Syria vil gjøre med råvareprisene, til konkrete tips om hvilke aksjer som bør shortes i forbindelse med en slik hendelse. Kort sagt - hvordan situasjonen i Syria vil påvirke markedene.

Det er helt legitimt å se på økonomiske følger av hvordan verden utvikler seg. Det er likevel noe moralsk fordervet ved å se på de finansielle følgene av den humanitære tragedien i Syria. Samtidig plager det meg at de jeg kaller for "finansinteresserte" synes å gi langt større oppmerksomhet til Syria enn "de politisk interesserte", som er travelt opptatt med å diskutere ubetydelige ting i den norske valgkampen. Og jeg ender dessverre selv opp i den sistnevnte kategorien.

Svarte svaner og prøveboring (oljeboring)

Når politikerne bestemmer seg for å åpne Lofoten, Vesterålen og Senja (LoVeSe) for prøveboring gjør de samtidig landet mer sårbart for uante negative hendelser – eller svarte svaner.

Grunnen for påstanden er delt i to.

Den første grunnen er at prøveboring, til tross for ”minimal risiko”, uansett ikke er risikofritt. Risikomodellene kan ikke regne ut risikoen for, eller skadene av, en ukjent hendelse. Samtidig er LoVeSe et veldig sårbart område. Det vil si at om det skulle skje et uhell, grunnet en ”uforutsett” hendelse, vil skadene være omfattende og langvarige. Da har det ikke så mye å si om modellene viser at risikoen er minimal. La meg bare minne om at risikomodellene knyttet til Fukushima ikke hadde i seg muligheten for både et massivt jordskjelv og en enorm tsunami – samtidig.

Den andre grunnen er en åpning av LoVeSe for prøveboring bidrar til å gjøre norsk økonomi enda mer oljeavhengig (og dermed mindre robust (og enda mindre antiskjør)). Dette øker Norges sårbarhet for et brått fall i oljeprisen som følge av ”uforutsette” hendelser – for eksempel kan Kina plutselig bryte opp eller det kan skje et revolusjonerende gjennombrudd innen fornybar energi. Det er ikke sannsynlig, men det er heller ikke poenget. Eller, nettopp det er poenget.

Slike ”uforutsette” hendelser er det Nassim Taleb kaller svarte svaner. 

Det er de ”uforutsette” hendelsene som styrer verden. Sovjetunionens kollaps kom ut av det blå selv på de som skrev på doktoravhandlinger om regimet. Ingen ante hva som ville skje 11. september 2001. Det var veldig få som så den seneste finanskrisen komme. Den arabiske våren kom overraskende på verdenssamfunnet. Og så videre.

Empirien viser tydelig at det ”uforutsette” skjer. Når disse hendelsene samtidig har dramatisk konsekvenser bør vi ane uråd.

Et viktig kjennetegn ved svarte svaner er at mange i ettertid skriver reportasjer, artikler og bøker om hvorfor de "måtte" forekomme. Forhåpentlig vil det aldri bli skrevet bøker om den forutsigbare årsaken til oljekatastrofen i nord eller Norges plutselige økonomiske kollaps.   

PS: Man kan være uenig i om hvorvidt en oljekatastrofe i nord på grunn av prøveboring er en svart svane. Jeg har vært litt usikker selv, men har blitt overbevist etter alt for ofte å ha hørt at "forskningen/myndighetene/selskapene sier det er helt trygt" eller "det har jo aldri skjedd noe sånt i Nordsjøen". 

PPS (eller hva det heter): Jeg er såpass kynisk at jeg leser "prøveboring" som "oljeboring". 

EU og Hellas

Heming Olaussen gir EU skylden for alt fra økt selvmordsrate til skolebarn som besvimer i Hellas, kort sagt alt som er trist. Argumentasjonen er selvfølgelig basert på et ekstremistisk syn på EU, men med den i bakhodet var det en setning i Tony Judts "Postwar" som fremsto som veldig interessant:

For Athens, EC membership amounted to a second Marshall Plan: in the years 1985-1989 alone, Greece received $7.9 billion from the EC funds.

En av tidenes mest respekterte historikere, Tony Judt, mente at gresk EF-medlemskap var som Marshallhjelpen 2. Med tanke på hvor ondskapsfullt EU er så er dette rystende.

På den tiden var vel en dollar verdt cirka sju norske kroner, så vi kan si at Hellas mottok rundt 8 milliarder dollar ganger 7. Det vil si at Hellas mottok omtrent 56 milliarder kroner. Det var rundt 10 millioner innbyggere på den tiden - i teorien vil det si at hver greker mottok rundt 5600 kroner i disse årene. I 1987 tilsvarte 5600 kroner, 10.130 kroner i 2011 (for genialt verktøy). Det er harde fakta, men kun for perioden 1985-89. Tenk hvor store overføringer Hellas har fått siden. Husk det neste gang du leser noen ville påstander fra Nei-siden.  

PS: Disse prisomregningene er selvfølgelig meget upresise, men budskapet består. 

Pinkers engler og Talebs svarte svaner

I Steve Pinkers berømte bok "The Better of Our Angels" viser han at vi mennesker aldri før har levd i en mindre voldelig tid. Ikke nok med det - verden og vi blir bare fredeligere og fredeligere. Nassim Taleb (mannen bak den fantastiske "The Black Swan") er totalt uenig i Pinkers konklusjon. Med langt mer eleganse enn meg påpeker Taleb (blant annet) at menneskeheten aldri har vært i større stand til å utslette hverandre. Det ligger altså et potensial for voldeligheter menneskeheten enda ikke har vært vitne til. Taleb mener da at det blir fullstendig galt av Pinker å dra konklusjonen om at vår tidsalder er sikrere enn noensinne. Som Taleb skriver: "A mean person with a stick is categorically different from a mean person with a nuclear weapon". Det er vanskelig å være uenig.

PS: Nassim Taleb kommer senere i måneden med sin nye bok om Antifragility (antiskjørhet?). Jeg kan i blinde anbefale boken! Her er en podcast om temaet/ideen.

Hvor ble det av kroneksemplet på "aktiv europapolitikk"?

Norsk utrettelige innsats for retten til å gi norske banker unntak fra EUs innskuddsgarantidirektiv har lenge vært regjeringens poster-boy for aktiv europapolitikk. Men i Meld. St. 5 (2012-13) om Europautredningen var plutselig dette direktivet nesten umulig å få øye på.  Hva skjedde? 

Innskuddsgarantisaken - hvor er du? 

I mars i fjor var Norges daværende EU-ambassadør Oda Sletnes på Litteraturhuset i Oslo i forbindelse med Europautredningens møteserie. Der fortalte hun om regjeringens aktive europapolitikk (som forøvrig er et uttrykk som stammer fra Trygve Bratteli i 1973).  Som et eksempel på aktiv europapolitikk, trakk Oda Sletnes frem Norges påvirkningsarbeid for unntak fra EUs innskuddsgarantidirektiv.  Dette direktivet vil medføre en svekkelse av den norske garantiordningen fra 2 millioner kroner per innskyter per bank til 100.000 Euro per innskyter per bank. Et av de viktigste utslagene av den rødgrønne regjeringens europapolitikk handlet altså om å beskytte de med mer enn 100.000 Euro på bok (i en og samme konto).

Det har over lang tid blitt lagt mye prestisje i arbeidet med å få en unntaksbestemmelse for Norge. Daværende Finansminister Kristin Halvorsen (SV) begynte å involvere seg i november 2008. Siden da har regjeringsmedlemmer og embetsverket forsøkt å påvirke de ulike institusjonene i EU og aktører i EU-medlemstatene. Kristin Halvorsen (SV) og nåværende finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap) har til sammen hatt omkring 25 politiske samtaler om saken i forskjellige sammenhenger. Videre hadde de to ministrene sendt tilsammen 30 brev til finansministre i EUs medlemsland, Europakommisjonen og medlemmer av Europaparlamentet. Norge hadde mottatt 18 brev (se oversikt). Selve oversikten er helt uvanlig og tyder på den prestisje den rødgrønne regjeringen har lagt i å få unntak fra EUs innskuddsgarantidirektiv.

Arbeidet med å få unntak fra EUs innskuddsgarantidirektiv er ikke nevnt i Meld. St. 5.  Stortingmeldingen handler om at Norge må bli flinkere til å benytte seg av handlingsrommet og føre en aktiv europapolitikk. Det er merkelig at man ikke benytter seg av plass for å profilere det norske påvirkningsarbeidet i en så profilert sak som kravet om unntak fra EUs innskuddsgarantidirektiv. I det minste kunne man vente seg refleksjoner rundt viktigheten av unntak fra EUs innskuddsgarantiordning. Er ikke dette påvirkningsarbeidet lenger noe man ønsker å forbindes med?  Har regjeringen gitt opp påvirkningsarbeidet? Norge har tilsynelatende fått med seg Europaparlamentet, men Europakommisjonen er avvisende til norske ønsker. Saken er nå oppe til behandling i Rådet. Lite tyder på at saken er avgjort. 

Forøvrig er det håpløst at Norge velger ut innskuddsgarantisaken som en viktig sak man vil kjempe for. Men så la regjeringen ned veto mot EUs tredje postdirektiv som uansett blir vedtatt med en gang en ny regjering er på plass. Interessant nok så synes det som om det eksisterer bred politisk enighet på Stortinget om at man ønsker et unntak for EUs innskuddsgarantidirektiv. Men det er en annen sak.

Offentlige anskaffelser - en nasjonal diskusjon

Flertallet av offentlige anskaffelser som gjøres i Norge er innenfor en særnorsk terskelverdi. Det medfører at man må følge et omfattende regelverk. Mange tror likevel anskaffelsesregelverket er noe Norge har blitt påtvunget fra Brussel. Men den særnorske terskelverdien er lavere enn den man er pålagt gjennom EØS-avtalen. Det vil i enkelhet si at lang flere innkjøp enn nødvendig, fra et EØS-perspektiv, må følge et omfattende regelverk. Dette var allerede kjent for mange innvidde, men var et av de mange funn fra Europautredningen.

Den særnorske terskelverdien har vært et diskusjonstema i norsk politikk i mange år. Den seneste Bondevik-regjeringen hevet terskelen til dagens nivå (generelt 500.000). I den første Soria Moria-erklæringen hevdet regjeringen at den ville sørge for at terskelverdien ble hevet opp til EØS-terskelnivået. Dette var borte i Soria Moria II. Noe av begrunnelsen var at utredninger på feltet allerede hadde vist at dagens nivå var fornuftig. Noe av begrunnelsen var at Bondevik-regjeringen nylig hadde hevet den nasjonale terskelverdien, og at man derfor ville se og vent litt.

Selv om terskelverdien har vært et diskusjonstema har det vært bred enighet om det generelle EØS-regelverket. For eksempel uttalte Aud Herbjørg Kvalvik (SV) under behandling av nye EU-regler på området i 2006 at «som saksordfører har det ikke vært mulig å avsløre noen form for uenighet i komiteen om saken».

Den rødgrønne regjering bestemte seg, samtidig med lanseringen av St. meld 5 ("tilsvaret" til Europautredningen), for å sette ned etoffentlig utvalg som skal gjennomgå det særnorske regelverket om offentlige anskaffelser. Dette utvalget skal gå gjennom hvordan dagens system fungerer med sikte på å forenkle og forbedre regelverket. En viktig komponent i dette arbeidet er vurderingen av den nasjonale terskelverdien.

Utvalgets konklusjoner vil bli spennende å følge. Dette er et felt der Norge har gått lenger enn EØS-avtalen krever, representert gjennom blant annet en statlig utlysningsside (Doffin) og en særnorsk terskelverdi. Det offentlige utvalget skal altså vurdere det særnorske regelverket. Det har vært diskusjoner rundt den norske terskelverdien før, men samtidig har det vært bred politisk støtte for EØS-reglene på området. Husk det om noen klager over strenge EØS-regler eller om dagens to EU/EØS-skeptisk regjeringsparti i en fremtidig opposisjon klager over tvangstrøye fra Brussel.