Om feil kart og fattigdom

“Om man har gått seg bort lønner det seg å ha et feil kart fremfor intet kart”. Svært få vil si seg enig i denne påstanden. Likevel aksepterer vi slike situasjoner i mange politiske diskusjoner.

Flesteparten av forskere og politikere vil si at fattigdomsdefinisjonen som blir benyttet i det offentlige ordskiftet og som et parameter for å bedømme suksessen til regjeringen, er feil eller misvisende. Denne definisjonen er EUs fattigdomsdefinisjon. Enkelt sagt sier denne at man er fattig om man tjener 50 prosent, eller mindre, av medianinntekten i landet en kommer fra. Denne definisjonen viser blant annet at Bulgaria og Slovakia har mindre fattigdomsproblemer enn Norge. Til tross for slike håpløse resultater så er denne definisjonen den viktigste premissleverandøren i fattigdomsdiskusjonene i dette landet.

Om det i det hele tatt er vitenskapelig mulig å komme frem til en god definisjon av fattigdom (altså riktig kart) er tvilsomt. Men man benytter åpenbart feil kart til fattigdomslandskapet. Til tross for at man vet kartet er feil, og at det derfor er absurd å benytte seg av det, aksepteres denne tilstanden. I politikken foretrekker man mange ganger å ha feil kart enn intet kart. Dette har kanskje noe med at resultater ikke alltid er så viktig i politikk?

Værmeldinger og sikkerhet pt. 2

På torsdag forrige uke skrev jeg:

"Det er på Yr meldt 22mm med regn på søndag. Denne varselen er grønn - altså slår den til mer enn 70 prosent av tilfellene. La oss se - det blir spennende! :)"

Jeg skrev at en oppdatering ville komme med tanke på det reelle søndagsværet. Det var altså meldt 22 mm regn i Oslo med grønn farge (stor sannsynlighet). Det falt 1 mm. Dette sier ikke nødvendigvis så mye - og en meterolog ville kanskje vært fornøyd. Jeg vet ikke. Men stole på langtidsvarsler bør en være forsiktig med - grønne varsler eller ei.

Værmeldinger og sikkerhet

Har du lurt på hvorfor Storm, Pent eller Yr kan ta så grundig feil som de noen ganger gjør? Jeg har opplevd Yr påstå det er sol utenfor vinduet når jeg tydelig kan se at det er striregn. Det er med grunn at jeg akker meg litt når jeg hører folk som belager seg på at værmeldingen har meldt fint vær kommende helg, og på grunnlag av dette planlegger en solfylt ukeslutt på hytta. Er det noe vitenskapelig grunn til å være skeptisk til værmeldingenes nøyaktighet?

Etter å ha sett litt rundt er det helt tydelig at det er på sommeren det er problematisk å melde. Yr, som visstnok var den beste i fjor, hadde under fjorårets sommer en treffprosent på 93 når de meldte opphold. Når nedbør var meldt så hadde man rett i 63 prosent av tilfellene (kilde). Kriteriene er jeg ikke sikker på. I 2004 uttalte regionleder Ole Nielsen i værvarslingsavdelingen ved Meteorologisk institutt på Blindern i Oslo at

"vi pleier å si at været ikke er noen eksakt vitenskap det er godt med rom for tolkninger og det vil alltid være en grad av usikkerhet forbundet med værmelding"

Han kunne videre fortelle at Meteorologisk Institutt vanligvis har en treffprosent på 80 prosent med tanke på varsler for neste dag. Man fører ikke noe statistikk innen langtidsvarsling, men tallet ligger "noe lavere" (kilde).

Nå er det slik at man har begynt med sannsynlighetsberegning på Yrs langtidsvarsler.
Grønne varsler slår til oftere enn i 70 prosent av tilfellene.
Gule varsler slår til mellom 50 og 70 prosent av tilfellene.
Røde varsler slår til sjeldnere enn 50 prosent av tilfellene (kilde).

Det er på Yr meldt 22mm med regn på søndag. Denne varselen er grønn - altså slår den til mer enn 70 prosent av tilfellene. La oss se - det blir spennende! :)

Kortidsvarslene er egentlig ganske bra - unntatt på sommeren. Men langtidsvarslene fremstår som synsing foretatt ved hjelp av vitenskapelige metoder. Nå har man så smått begynt med sikkerhetsmarginer. Det er godt med tanke på folks tillit til værmeldinger.

En tanke: Været burde kanskje være enklere å forutsi enn økonomien? I alle fall et par dager frem i tid? Med dette i bakhodet er det kanskje noe spesielt å belage seg på presise økonomiske fremskrivinger flere år frem i tid?

Om Darwin og økonomi

I mandagens episode av Econtalk var Professor Robert Frank gjest. Han har skrevet boken The Darwin Economy. Hovedlinjen i argumentet hans er bygget på at økonomer om 100 år ikke vil si at Adam Smith var viktigst for deres forståelse av økonomi. I stedet vil de trekke frem Charles Darwin.

Robert Frank er en stor beundrer av Adam Smith og hans ideer. Smith mente at det (reelle) frie marked alltid førte med seg det beste for gruppen som gjennom verket til en usynlig hånd. Et slikt syn kan eksemplifiseres gjennom darwinististiske briller ved å se på antiloper. Antilopene som gjennom tiden har overlevd rovdyr var de raskeste. Dette brakte med seg gener blant antilopene som favoriserte hurtighet. Dette var og er til beste for gruppen. Dette er Darwin i tråd med Smith.

Poenget til Frank er at evolusjonen også kan være uheldig for gruppen, men bra for individet. Dette ble i samtalen med Robert Frank eksemplifisert med elefantselen.

Tjukkas aka elefantsel:


Hannene som får parret seg er de feiteste som dermed er best til å slåss om revir. Dermed bringes gener videre som favoriserer, om man sier det pent: størrelse. Alle gutta blant elefantselene hadde tjent på å være halve vekten, men evolusjonen fører med seg et tilsynelatende irrasjonelt våpenkappløp i størrelse.

Robert Frank har altså skrevet om en darwinistisk økonomi som kjennetegnes av at Smiths ide om den usynlige hånd var for optimistisk. Frank viser at man ofte opplever det totalt motsatte av hva Smith beskriver. For Frank er dette en god grunn for staten å intervenere. I hvor stor grad kom ikke frem under samtalen. Men det oppstår konstruktive diskusjoner i episoden.

Robert Franks darwinistiske økonomi er for meg et annerledes perspektiv på begrepet markedsvikt. Darwin og økonomisk tenkning er derimot ikke nytt - tenk feks Schumpeters Creative Destruction. Franks argument fremstår som legitim med tanke på å nyansere markedstroen noe. Likevel skal man ikke glemme at et eventuelt tiltak kan føre med seg såkalt government failure (hva er det norske ordet for dette?). Og som man vet så er det ikke slik at "two wrongs make a right". Jeg synes Franks perspektiv er interessant, men det er ikke revolusjonerende for de av oss som er av den oppfatning at både marked og stat kan ha sine feil. Verden er som regel ikke svart-hvitt.

Last Train Home - en historie om muligheter og kostnader av økonomisk vekst

Det er umulig å ikke skrive ned noen betraktninger etter å ha sett filmen Last Train Home. Dette er en dokumentar som tar utgangspunkt i en enorm årlig menneskelig migrasjon: når 150 millioner kinesere, som har utvandret for å jobbe, skal hjem for å feire det kinesiske nyåret. Mer spesifikt så følger man skjebnen til én slik familie. Mor og far er utvandrede tekstilarbeidere, mens de to barnene bor sammen med bestemor hjemme i landsbyen. Dette er en historie om de som har sydd klærne du går i. Dokumentaren anbefales på det sterkeste.

Dokumentaren setter i gang en fler tankeprosesser enn jeg orker å skrive om. Hovedbetraktningen er knyttet til økonomiske muligheter og sosiale kostnader. Jeg vet det høres litt ut som ideologisk oppgulp, men det er lett å se at de økonomiske mulighetene som verdenshandelen åpner for er enormt store. 150 millioner kinesere strekker seg veldig langt for å benytte seg av denne muligheten. Det er også lett å se at hovedpersonenes familie har forsaket mye på grunn av nettopp denne muligheten. Foreldrene kommer kun hjem én gang i året. Og dette har foregått i 16 år. Det er sterkt når datteren i familien gir uttrykk for at besteforeldrene fostret opp henne. Enda sterkere er det når hun forteller at hun ikke har lyst til å møte foreldrene sine. Man kan si mye om hennes foreldre, men deres hovedmotivasjon er å jobbe nok til å betale for barnas skolegang slik at de slipper å gjøre manuelt tekstilarbeid som sine foreldre. Foreldrene vil gjerne gi barnene sine en mulighet til å leve et bedre liv enn seg selv. Dette er et grunnleggende ønske blant mange foreldre.

Oppsummert kan en si at man får et objektivt bilde av begge sider av veien mot økonomisk utvikling. Samtidig er det verdt å huske på hva alternativet hadde vært til det vanskelige livet familien lever. Før foreldrene begynte å jobbe i tekstilindustrien var de desperate og fattige bønder. Så deres nåværende liv er tøft, men alternativet er på veldig mange måter mye verre.

Filmen gjør også at man gjerne blir påminnet om at vi i Vest-Europa bør sette pris på alt våre forfedre har gått gjennom for å forbedre livet for neste generasjon.

Mine opplevelser og noen tanker om de siste dager

Det er vanskelig å sette ord på de siste dager. For meg så startet det hele opp Alp d’Huez i Frankrike som er den mest feststemte etappen i Tour de France. Jeg fikk vite at en bombe hadde gått av i Oslo. Regjeringslokalet sto i brann. Fra det sekundet har jeg ikke klart å glede meg stort. Etter en lavmælt heiing i første bakke opp Alp d’Huez så vendte reisefølget mitt og jeg nesen mot Frankfurt og hjemreise til Norge. Vi fikk ringt kjente og kjære. Dette forsikret oss om at i alle fall våre aller nærmeste var uskadet. Vi fikk rapporter hjemmefra om fler bomber i Oslo. “Hva faen er det som skjer?” var nok den mest fremtredende tanken i hodene til oss gutta. Ingen kunne forestille seg de fryktelige hendelsene som holdt på å utspille seg.

Etter en stund ble det klart fra rapporter hjemme at det foregikk skyting på Utøya. Vi regnet kanskje med at det ikke hadde noen sammenheng med terroren i Oslo. Etterhvert da det ble klart at flere personer var omkommet på Utøya så gikk det opp for oss at det var linket til terroreksplosjonen i Oslo. “Fy faen...fy faen”. Jeg tror alle satt med følelsen av at alt var forandret i Norge. Ettersom i alle fall jeg først trodde det var islamister så jeg for meg et giftig debattklima der fremmedfrykten ville være fremtredende. Jeg fryktet en sterk fremmedgjøring av minoriteter med røtter i Midtøsten og Afrika. Jeg ble helt skjelven av disse tankene om fremtiden.

Det var nok litt overraskende når det kom inn rapporter om at terroristen hadde et nordisk utseende. Bitene begynte likevel å falle på plass. En totalt syk person som skylder på Arbeiderpartiet for å ødelegge en fiktiv homogen norsk drømmeverden. Spørsmålet er om man i det hele tatt kan rasjonalisere så irrasjonale tanker. Det var ikke mye søvn å få fredag natt.

Da vi la oss var de seneste rapportene på ti omkomne på Utøya. “Sinnsyke jævel” tenkte jeg. Da vi sto opp ble det rapportert om 80 omkomne på Utøya. Stillhet. Jeg klarte ikke først å ta innover meg dette tallet – personene, vennene, familiene – alle de berørte skjebnene. Tristhet. Dyp tristhet. Ikke sånn akutt grining, men skikkelig dyp, dyp tristhet. Og tomhet. Bunnløs tomhet. Det var en meningsløshet i det hele som gjorde det hele totalt ufattelig. Så var det tristheten igjen.

Tristheten er nok den følelsen jeg kjenner mest på. Klumpen i halsen når jeg, hvor enn i byen, ser en enkel rose eller et hav av roser. Klumpen i halsen når jeg går gjennom Slottsparken – ned fra Slottet og følger den flotte raden av blomster – inn til arbeidsplassen min på juridisk fakultet. I Karl Johansgate. Spikersuppa. Forbi Stortinget. Utenfor Domkirken. Innenfor Domkirken. Regjeringsbyggene. Utbrudd av tristhet som stort sett er uforutsigbar, men bare dukker opp av og til. Og sorgen. Den vonde sorgen når jeg tenker på de berørte. De som har mistet noen de er glad i. De som var på Utøya når det grusomme skjedde. Det er dette det kanskje er vanskeligst å sette ord på ettersom mine ord ikke strekker til. Rundt på nettet og i taler som er holdt har enkelt klart å sette ord på...ja...det. Jeg klarer ikke. Jeg føler nok at mine ord blir for trivielle akkurat for dette.

Håp. Det er vanskelig å få øye på nå, men om de berørte kan finne noe håp i all denne elendigheten så burde jeg óg. I all min tomhet så har jeg i det minste bestemt meg for å ta mer aktiv del i demokratiet. En realisering etter denne tragedien er at man ikke kan ta et velfungerende demokrati som en selvfølge. Man må dyrke og hegne om demokratiet. Jeg tror at de forsvinnende medlemsmassene i politiske partier, og den store andelen sofavelgere, i stor grad er en konsekvens av at folk tar et stabilt demokratisk styre av landet for gitt. Ikke at en stor del av befolkningen føler maktesløshet i møtet med den kulturmarxistiske politiske elite. Det tror jeg vi alle som er glad i demokrati har et medansvar for å vise. Og det er kanskje et lite bidrag fra en som ikke helt vet hva han kan bidra med?

Betatesting - "Nedenfra og opp"-signaler og ikke-økonomiske insentiver

Jeg hadde ikke regnet med at jeg skulle skrive det, men betatesting av pc-spill er fascinerende. Forhåpentligvis hadde noen skrevet mye om det fra før. Men nei. Et enkelt søk på google etter ”the economics of beta testing” gav som jeg nok ventet ikke noe resultat. Hva er min enkle forståelse av betatesting og fenomener rundt det?

1) Spilldesignerene konstruerer spillet. Spillutviklerne og kanskje de lønnede spilltesterne har begrenset kapasitet til å teste spillet. Dermed delegerer de dette til andre. Betatesting skaper en umiddelbar feedback som gjør at spillmakerne er i stand til å forbedre spillet nesten umiddelbart. Dette skjer i tiden før spillet offisielt gis ut.

2) I det hele tatt er feedback-loopen så tett at man nesten kan si at produsenten og mange (?) (de som vil) konsumenter samarbeider om det endelige produktet.

2) Etter at spillet er gitt ut gis det likevel ut såkalte ”patcher” som retter opp de ”bugsene” som ikke har blitt oppdaget i betatestingrunden. Dette gjør det mindre kostbart å tabbe seg ut litt innen spilleverden. Man kan ikke bare komme med en patch for en bil eller sofa. For mange patcher skaper likevel frustrasjon blant spillere. I det lange løp kan dette være svært skadelig for spillprodusenten.

Naturligvis har man produkttesting innen andre markeder, men neppe så sofistikerte? I betatesting handler det ikke om hvorvidt man dikotomt liker produktet eller ikke. Snarere handler det om det kapasistetskrevende stadiet som innebærer å teste ut programmeringen i massevis av spillsituasjoner.

Man kan undre seg over hvorfor denne jobben tas opp av frivillige betatestere, men det er i hvert fall ikke et spørsmål om penger.