Stortingets irrelevante Europautvalg

For en uke siden var det igjen tid for møte i Stortingets Europautvalg - konsultasjonsorganet for EU/EØS-saker. Dette var det første møte i Europautvalget siden offentliggjøringen av Europautredningens rapport "NOU 2012: 2. Utenfor og Innenfor. Norges avtaler med EU". For de som er over middels interesserte var det derfor knyttet spenning til møtet i Europautvalget. Dessverre er utvalget som en kommode - skuff på skuff på skuff.

I tillegg til de faste medlemmene hadde arbeids- og sosialkomiteen stilt til dette møtet. Men disse var tydeligvis kun kommet for å høre på arbeidsminister Hanne Bjurstrøm. Medlemmene fra arbeids- og sosialkomiteen forsvant altså før utenriksminister Jonas Gahr Støre fikk ordet. I denne sammenheng uttalte utenriksministeren:

"Vi erfarer igjen at vi ikke klarer å holde på utgående komité når jeg kommer. Jeg tar det ikke personlig, det er en ren politisk sak."

Det er synd at ikke arbeids- og sosialkomiteen fatter større interesse rundt utenriksministerens redegjørelse om Europautredningens rapport. Sannsynligvis har det noe å gjøre med at utenriksministeren i starten av sin redegjørelse varslet at han ikke skulle "bruke mye tid på utredningen". Det vil si, han brukte kanskje 30 sekunder. MEN utenriksministeren viste til at regjeringen, på basis av rapporten, vil komme med en melding til høsten. DA skal det, med utenriksministerens egne ord, forhåpentligvis "bli grunnlag for en god debatt her i huset". Ja vel. Da får vi få som faktisk leser referatene fra Stortingets Europautvalg glede oss til november kanskje?

Til slutt: Stortingets Europautvalg har til sammen holdt på ca. 100 timer siden 1994 (se Utredningen s. 251). Dermed har det kanskje ikke blitt tid til så mange meningsfulle debatter i dette organet. Hvorfor det er slik vet man ikke, men mon tro om ikke utenriksministerens betraktninger rundt arbeids- og sosialkomiteens tilbaketrekning forteller mye - det er nok ikke personlig, men en "ren politisk sak".

Essay om boken "Frihet & Fruktan"

På Minervas hjemmesider kan man lese mine tanker rundt boken Frihet & Fruktan av den svenske forfatteren Isobel Hadley-Kamptz.

Kvotering i styrer

Det er problematisk at Staten skal legge seg i hvem private selskaper velger å ha i sine styrer. Og at kvinner skal kvoteres inn er i mine øyne totalt uforståelig. Det nærmeste man kommer til rettferdig kvotering er positiv diskriminering av mennesker fra ressurssvake og lavt utdannede familier. Denne gruppen er den som sliter mest med å ta del i samfunnets mobilitet.

"Nå skal styrene bli flerkulturelle" kunne man lese i dagens Aftenposten. Regjeringen vil ha langt flere flerkulturelle inn i norske styrer. Hovedfokus i artikkelen var Silvija Seres (41). Hun ble i avisen presentert slik:

Hun har topputdanning i teknologi og business fra prestisjetunge universiteter som Oxford og INSEAD, og har jobbet i forskningsprosjekter i Kina, Saudi-Arabia og Silicon Valley. Likevel sto ikke jobbene i kø. Men nå har Silvija Seres (41), som har ungarsk/serbisk bakgrunn, ti års styreerfaring.

Og regjeringen vil ha flere slike. Det er vanskelig å være uenig. Silvija Seres har allerede en imponerende CV, men hun har ikke opparbeidet seg CVen gjennom å bli kvotert inn i de institusjonene og styrene hun har tatt del i. Det viktigste for Silvija Seres har sannynligvis vært støtte hjemmefra. I Hegnar Online i 2011 uttalte hun at "Foreldrene mine har satt strenge krav til mine akademiske resultater, men de og min søster har alltid støttet meg." Og støtte hjemmefra er det aller viktigste et ungt menneske kan ta med seg.

Støtten hjemmefra varierer ikke signifikant basert på kjønn, hvorvidt man er gutt eller jente. Samtidig er det helt åpenbart at støtten hjemmefra varierer stort etter hvor ressurssterkt (i vid forstand) hjemmet er. Jeg er i mot kvotering i styrer, men om man først skal kvotere er det tydelig at man bør forholde seg til sosioøkonomiske variabler snarere enn kjønn. Og noen ganger er enkelte innvandrergrupper overrepresentert på statistikken over ressursvake og lavt utdannede familier.

Det bør kanskje iverksettes tiltak for å hjelpe frem de unge menneskene med slik bakgrunn. Men disse tiltakene bør ikke søke å hjelpe frem grupper av flerkulturelle fordi de er flerkulturelle, men at de objektivt kan trenge det på grunn av deres sosio-økonomiske status. Jeg er prinispielt uenig i positiv diskriminering, men tenker pragmatisk rundt dette (kanskje ikke pragmatisk nok ettersom jeg er usikker på hvordan man kunne gjennomføre et slikt system). Og vi skal huske at unge mennesker med minoritetsbakgrunn tar høyere utdanning i større grad enn sine jevnaldrende med majoritetsbakgrunn.

Målet bør altså ikke være å få flere flerkulturelle i styrer simpelthen for å få flere flerkuturelle i styrer. Det kan resultere i noe så absurd som at Aisha fra den iranske legefamilien blir kvotert inn i styrer, men at Aleksander fra hjemmet med den alkoholiserte enslige moren ikke får noen hjelp. Målet bør heller være å hjelpe individer som har reelle behov.

"'Høyresiden' har også følelser"

Det er noen på venstresiden som setter likhetstegn mellom det å være konservativ og liberalist/libertarianer med å være en del av ”den gale siden”. For mange på venstresiden er det antakelig slik at de ikke kan forstå hvorfor en som tilsynelatende er på den ”gode siden” (han har skjegg, snakker fornuft og virker genuint opptatt av mennesker), Torbjørn Røe Isaksen, er på høyresiden. Uten sammenligning for øvrig så har jeg også fått insinuasjoner fra enkelte venner om at jeg er forvirret, at jeg ikke helt mener det jeg sier.

For det første man tenker på når man sier ”kapitalisme” er ofte aksjemeglere og finansfolk. Det er sikkert mange av disse som er litt tvilsomme rent sjelelig og etisk, men hva vet jeg, jeg er ikke psykiater (mange mener at heller ikke disse har peiling). Og det er ikke fordi folk på høyresiden ønsker at disse skal tjene seg steinrike at man ikke omfavner det offentlig. Samtidig er man ikke mot at finansbransjen skal tjene seg steinrike heller. Poenget mitt er at høyrelente ikke er for tette bånd mellom næringsliv og stat.

En innskrenket stat er en innskrenket stat for alle. Det er ikke dermed sagt at man er for samfunnsmessig laissez faire. Som Adam Smith sier er det noe mer enn grådighet som motiverer oss mennesker, noe som gjør at vi er avhengige av å se folk rundt oss har det ålreit. Det er ikke likhetstegn mellom å være høyrelent på den ene siden, og foretrekke mennesker med flosshatt på den andre. For mange på høyresiden er det mer sympati for ”den lille mann” enn kapitalisten som er kompis med halve regjeringen.

(NB! Fare for generaliseringer i hele innlegget!)

70 år med norsk dobbelmoral innen verdenshandelen

Landbruksattaché i Paris, Hans Holager, skrev i 1954:

«Mine oppgaver har sant å si artet seg ganske besynderlig: Jeg har måttet støtte alle fornuftige forslag som går ut på å frigjøre handelen med fisk, mens jeg på den annen side i neste øyeblikk har måttet innta det stikk motsatte standpunkt til alle forslag om frigjøring av jordbruksprodukter, fra løk og tomater til egg og smør. Det sier seg selv at det ikke alltid har vært lett å redde sakene i land når en skal være talsmann for så antagonistiske synspunkter.»

Høres det kjent ut? Det er på høy tid å endre kurs!

(HT til VG (faktisk) På Sidelinjen (anbefales)).

Filosofering: ønsker jeg å være smartere eller dummere enn i dag?

Da jeg satt og spiste frokost i dag dukket det opp en tanke i hodet mitt: Skulle du ønske du var smartere eller dummere enn i dag?

Akkurat nå føles det som om man befinner seg i en ubehagelig (spagatlignende?) situasjon der man er smart nok til å lese bøker, tenke litt selvstendig, og ha en idé a priori om hva som ville vært de beste lover i deler av samfunnet. Samtidig er man såpass dum at man ofte ikke husker fra bøkene. Jeg har for eksempel lest hele Anthony Beevors bok om den spanske borgerkrigen, men da jeg fikk spørsmål på quiz, husket ikke hvilken periode den foregikk i (1936-39). Ofte når jeg leser en persons idé om noe så kan jeg umiddelbart føle om jeg er enig eller uenig, men det er ikke enkelt å si hvorfor. Og utover noen enkle prinsippper vet jeg egentlig ikke hva som er de beste lovene for et samfunn. Jeg har et sterkt engasjement for fotballklubbene jeg holder med, Tromsø IL og Sheffield Wednesday, og jeg liker å sette av tid til å se eller høre på kampene. Men jeg kan få dårlig samvittighet fordi jeg for eksempel legger opp en lørdag etter kampene. Wednesday spiller alltid lørdag kl. 1600.

Om jeg var smartere ville jeg huske mer av det jeg hadde lest, bedre vært i stand til å argumentere hvorfor jeg er uenig med noen og dra litt lengre argumenter basert på mine egne tanker om hvordan lover og samfunnet henger sammen. Men om jeg var smartere hadde det fristet mer å bli mer akademiker og kanskje tilbringe tiden i et elfenbenstårn (kan man direkte oversette ”Ivory Tower”?), lese bøker, sjeldent dra på en alkoholholdig vift (og oppleve smerten dagen-derpå), miste kontakt med venner ettersom de ville bli lei av de intellektuelle samtalene jeg ville invitere til, ikke bry meg noe særlig med fotballklubbene i mitt hjerte, om jeg var smartere ville jeg skjønt mer.

Om jeg var dummere ville jeg ikke misbrukt tiden på å lese bøker, ikke kjenne tristheten som følger av dårlig hukommelse, ikke føle trang til å kunne gi presise svar på hvorfor jeg var uenig med en tekst (jeg hadde sikkert aldri lest den), ikke bli frustrert fordi jeg ikke kan servere lange argumenter for hvordan deler av samfunnet være en god kompis som er med på alt, få meg en 9-16-jobb, uten dårlig samvittighet sette av tid til min interesse for fotball, aldri kjede damer på byen med snakk om EU eller lignende forkortelser, ikke være så fordømt opptatt av å skjønne alt.

Skulle jeg ønske jeg var smartere eller dummere enn i dag? Ja takk, begge deler.

Til Mari Rege: nivådeling er ikke svaret (tror jeg)

I dagens Aftenposten kunne man lese at Professor Mari Rege tror nivådeling i skolen kanskje er svaret. Dette mistenker hun etter å ha lest artikkelen "Peer effects, teacher incentives and the impact of tracking: evidence from a randomized evaluation in Kenya" av blant annet den hypede unge økonomen Esther Duflo.

Professor Mari Rege leser nok artikkelen riktig, men hun tar feil når hun sier vi ikke før har hatt gode studier om effekten av nivådeling på elevprestasjoner. Tror jeg. I alle fall kunne John Hattie allerede i 1999 vise til 3385(!) undersøkelser (side 6) om nivådelings effekt på elevprestasjoner. I gjennomsnitt viste dette tiltaket seg ikke å ha noen større effekt enn standardavviket. Altså null effekt.

Jeg sier ikke at Professor Mari Rege tar feil i sin artikkel. Jeg er heller ikke uenig i hennes konklusjon om at vi må åpne for mer kontrollert eksperimentering i den norske skolen for å finne de gode tiltakene. Men det finnes mye forskning på nivådelings effekt på elevprestasjoner i skolen. Denne forskningen viser i stor grad at nivådeling er et blindspor.

Jeg er stor tilhenger av Professor Mari Reges oppfordring til en kunnskapsbasert skolereform. Likevel bør vi riste oss løs fra tanken om at det finnes en sølvkule for å heve elevprestasjoner i skolen. Jeg tror ikke nivådeling er en av løsningene - og i alle fall ikke Svaret med stor S.