Oppdatering - "Troen på markedet"

Jeg var på Litteraturhuset i forbindelse med lanseringen av boken "Troen på markedet". "Dette gav meg ikke så mye som jeg kanskje hadde håpet på", tenkte jeg umiddelbar. Nå som det har sunket litt inn er jeg ikke så sikker. Jeg sitter igjen med noen bemerkninger/inntrykk etter dette møtet.

For det første så manglet en god definisjon, eller definisjon i det hele tatt, på "nyliberalisme". Dette er sikkert i boken, men var ikke oppe i møtet.

For det andre var argumentene i innledningen, og grunnlaget for boken, litt for konspiratoriske for å bli tatt helt seriøst av meg. Det at Trygve Hoff møtte Mises og Hayek var visst et tegn på at det nyliberalistiske prosjektet også tok plass i Norge. Nå er jeg nok veldig lite informert - jeg vet ikke engang hvem denne Hoff var. Dette er kanskje et motstykke til empirien rundt hvem som sluttet seg til marxisme og kommunisme i Norge før i tiden. Dette er folk som sitter i ulike maktposisjoner i dag. Dette burde være grunnlag for konspirasjonsteorier, men den slutningen drar ikke jeg. Nok om det.

Merkelig nok utviklet møte seg til etterhvert å bli en diskusjon rundt hvordan "vi" kan få boligpolitikken på rett kjøl og starte en sosialistis motrevolusjon.

Det var interessant ideer i sving, men de sto Kalle Moene for. Noen av de var selvfølgelig basert på boken. Han var av formening at boken var god og velskrevet, om enn litt for dannet. Blant annet snakket han om at folk på venstresiden har godt av å lese liberalistisk litteratur. For det første er det faktisk mye å lære der - bla Hayek og informasjon i markedet. For det andre får man ofte mer klarhet i sine egne ideer ved å "utsettes" for andres (veldig JS Mill der). For det tredje gjør det deg mine énsporet. Det Moene snakket om der var mye av grunnen til at jeg var der, og få Civita-møter har inspirert meg til å skrive et lang blogginnlegg. Noe slikt skal jeg gjøre igjen.

Avslutningsvis vil jeg oppfordre til droppe svartmalingen av samfunnsutviklingen etter andre verdenskrig eller 80-tallet. Det har skjedd VELDIG mye positivt. Det er viktig å huske i retorikken om "økt ufrihet og økte forskjeller".

Troen på markedet? Har ikke alle tro på det frie marked?

I morgen tidlig på Litteraturhuset skal jeg på et boklanseringsmøte for boken "Troen på markedet" i regi av den venstrelente tenketanken Res Publica. Samtidig leser jeg boken "The Bourgeois Virtues" av Deidre McCloskey om dagen. Den sistnevnte boken innleder med "apology" i religiøs forstand, altså mer et forsvar enn en beklagelse, av kapitalisme og middelklassen (forhåpentligvis kommer det mer om denne her). Jeg forventer, kanskje litt fordomsfullt, det motsatte i morgendagens seanse.

Noe som fascinerer meg er at folk kan tenke så forskjellig. Selv om jeg helt klart vil kalle meg liberalkonservativ så drar jeg i morgen med det, for meg i alle fall, klare formål at jeg skal ha en åpen innstilling. En viktig ting for meg er å se om jeg klarer å forstå hvordan de som ikke mener det det samme som meg kommer opp med forklaringene sine. Jeg har altså et håp om å være såpass smart at jeg klarer å skjønne hvorfor folk tenker som de gjør. Mest sannsynlig drar jeg fra møtet i morgen like dum som før, men jeg håper å være lur nok til å oppfatte poeng på tvers av mine syn samt disse poengenes logikk. Jeg får se. Det er i alle fall et forsøk på å utvide horisonten. Dette er mer inspirert av genuin nysgjerrighet enn av en zoologisk opplevelsestrang.

Alain de Botton - The Consolations of Philosophy

Denne boken hadde ligget i hyllen min en stund. For rundt halvannen uke tok jeg den opp, og den ble egentlig bedre og bedre etterhvert. Den siste halvparten leste jeg på to dager.

Boken handler om seks filosofer fra antikkens Hellas til 1800-tallets Tyskland. Disse er Sokrates, Seneca, Epikur, Montaigne, Schopenhauer og Nietzsche. Sokrates står for trøsten når det gjelder å være upopulær, Epikur- ikke ha nok penger, Seneca - frustrasjon, Montaigne - å komme til kort, Schopenhauer - et knust hjerte, og Nietzsche - vanskeligheter.Av disse var nok Montaignes filosofi og historie det som traff meg aller mest. Jeg tror Nietzsche er de Bottons favoritt.

Unntatt Sokrates var dette filosofer jeg hadde veldig begrenset kunnskap om. Derfor var denne boken lærerik rent kunnskapsmessig for meg. Samtidig er det en del trøst å hente fra denne boken. Det er filosofier om hvordan man skal møte livet. Et sitat fra Epikur i de Botton er på sin plass:

"There is nothing dreadful in life for the man who has truly comprehended that there is nothing terrible in not living".

Dette er fantastisk i seg selv. De Bottons kontekstualisering av filosofenes tenkning, og hans samtidige aktualisering av deres ideer, er det som gjør denne boken. Den kan leses som en presentasjon av filosofenes tenkning og applikasjon av deres ideer. Det kan også være en introduksjon til å lære mer. Jeg skal lese Montaigne. Samtidig føler jeg ingen umiddelbar trang til å lese noen av de - og det er kanskje en styrke ved boken at man ikke blir stående igjen med noen store spørsmål?

På grunn av denne, og den glimrende boken av Alain de Botton som heter "The Pleasures and Sorrows of Work", har jeg bestilt fem(!) bøker av ham. Jeg trenger vel ikke å avsløre at jeg har sansen for forfatteren.

Sitat fra filmen Raising Arizona

Parole Board chairman: You're not just telling us what we want to hear?
H.I.: No, sir, no way.
Parole Board member: 'Cause we just want to hear the truth.
H.I.: Well, then I guess I am telling you what you want to hear.
Parole Board chairman: Boy, didn't we just tell you not to do that?
H.I.: Yes, sir.
Parole Board chairman: Okay, then.

Genialt!

Who will guard the guardians?

Dette spørsmålet lurte Platon på for lenge siden. Det kan synes som om Homer Simpson har svaret

Lisa: Dad, don't you see you're abusing your power like all vigilantes? I mean, if you're the police, who will police the police?

Homer: I dunno. Coast Guard?

The Simpsons 1994: episode 92

India og Kina - Demokrati og Diktatur

Man berømmer Kina for landets effektive system for å få store prosjekter gjennomført. Samtidig kritiserer man Kina for at det er så lite demokratisk samt alvorlige brudd på menneskerettighetene. Man berømmer India for å være verdens største demokrati til tross for stor etnisk og religiøs heterogenitet. Samtidig er man skuffet over at det ikke er like lett å få gjennomført prosjekter der som i Kina. Jeg vet hvilket land jeg hadde foretrukket å leve i.

Taleb-sitat (for langt for Twitter)

Taleb (2010: xxv):

“I disagree with the followers of Marx and those of Adam Smith: the reason free markets work is because they allow people to be lucky, thanks to aggressive trial and error, not by giving rewards or “incentives” for skill.”

Jeg tror (dessverre?) jeg er ganske enig. Man må likevel ikke misoppfatte "hell". Det krever (som oftest) innsats og teft for å oppnå dette hellet. Som Pasteur en gang sa: "Luck favours the prepared".