Museum of Innocence av Orhan Pamuk

Jeg har akkurat blitt ferdig med boken Museum of Innocence skrevet av Orhan Pamuk. Her følger ikke en lang vurdering av boken, men noen tanker. For det første er det litt fint å lese om kjærlighet. Vanligvis blir det mye krig og fred og sånn. For det andre er det en utrolig trist historie egentlig. For det tredje er den kanskje litt for lang, men lengden hadde en slags effekt på meg. For det fjerde så skriver Orhan Pamuk mye bedre enn de forfatterene jeg er vant til. Alt Pamuk beskriver blir levende. For det femte er denne boken kanskje et minne om at ting forandrer seg hele tiden og til slutt er det i alle fall noen det ikke er noen spor igjen av...Jeg kjenner ingen som har lest boken og dermed er det nok ingen som forstår hva jeg mener. Uansett, denne boken var veldig fin.