Tips til dere som driver med europapolitikk (og helse, energi og teknologi)

Meld dere på Politico Europe sine daglige nyhetsbrev.

Jeg skumleser samtlige av Politicos nyhetsbrev til morgenkaffen, men så kan vel jeg kalles spesielt interessert. Jeg er likevel overbevist om at flere der ute kan dra nytte av nyhetsbrevene. De er unike kilder til informasjon.

Det generelle nyhetsbrevet heter Brussels Playbook. Dette nyhetsbrevet er gratis og vil fortsette slik.

I tillegg kommer det daglig ut nyhetsbrev om hva som foregår i Europa innen henholdsvis helse, energi og teknologi. De sistnevnte nyhetsbrevene er foreløpig gratis, men vil koste etterhvert.

Det sendes også ut et ukentlig nyhetsbrev som heter Brussels Influence om EU-lobbying. Også dette nyhetsbrevet planlegger Politico å ta betalt for etterhvert.

Foreløpig er alt gratis - så sjekk det ut! Påmelding kan gjøres her.

Gründere og Staten

Det var en fullsatt sal som i dag hadde tatt turen til gründergrotten MESH for å diskutere hvordan man skal få mer privat risikokapital i Norge.

Det er allerede store private investeringer i Norge. Disse investeringene har i veldig stor grad vært rettet mot olje og eiendom. Investeringer i oljesektoren har vært naturlig med tanke på behovet for aktivitet i sektoren. Investeringene i eiendom er unormalt store, sammenlignet med resten av OECD. En viktig grunn er de gunstige insentivene skattesystemet skaper for investeringer i eiendom. Dette har vært svært innbringende for Ola og Kari Nordmann, men er også med på å "crowde ut" private investeringer i andre sektorer. Som risikokapital.

Så til løsningen. Hvordan skal man få mer privat risikokapital i Norge? Vel, fjerning av formueskatten er visst en start. Ellers var de fleste svært opptatt av såkalt matching. For hver private krone som investeres så matcher staten ved selv å investere en krone i det gitte prospektet. Alle var enige om at dette var en god idé. I tillegg til skattereduksjoner da.

Så her har vi gründermiljøet i Norge, og det de ber om er lavere skatter og mer overføringer. Høres ut som den gjengse Frp-velger. Jeg mistenker at diskusjonen hadde vært annerledes om ingen politikere hadde vært tilstede. Heldigvis.

Den norske ølrevolusjonen er ikke over

Du kan ikke ha unngått å få med deg framveksten av mikrobryggtrenden. Til tross for dette har mikrobryggeriene kun tre prosent av det norske ølmarkedet. Det ventes fortsatt stor utvikling for mikrobryggeriene.

Stor vekst i mikrobrygg – over hele landet

De seneste tiårene har bryggeribransjen gått gjennom en konsolideringsprosess som resulterte i at regionale norske bryggeriaktører ble kjøpt opp av Ringnes, som igjen ble kjøpt opp av Carlsberg Group. Som en motreaksjon på dette, kombinert med at hjemmebrygging ble tillatt i Norge i 1999, har et mylder av mikrobryggerier vokst frem.

I følge Bryggeriforeningens oversikt er det i dag 66 mikrobryggerier. De finnes i hele landet, fra Lofoten i nord til Lindesnes i sør. Blant de mest kjente merkene er Haandbryggeriet, Lervig, Nøgne Ø og Ægir. Små tettsteder har også tatt del i utviklingen. Dette har ført til at gamle bryggeritradisjoner har fått en ny vår. I Voss og Stjørdal har man børstet støvet av stolte bryggeritradisjoner og lansert øl brygget på lokale råvarer.

Fortsatt rom for vekst i Norge

Det er fortsatt mer enn nok plass til alle de nye mikrobryggeriene. Mikrobrygg har kun tre prosent av markedsandelene innen det norske ølmarkedet på 235 millioner liter i året. Om vi ser til Danmark er tilsvarende tall fem prosent. Det er få grunner til å tro at vi ikke vil se samme tall i Norge. 

En framtidig norsk eksportsuksess?

Nøgne Ø solgte i fjor over 50 prosent av deres aksjer til Hansa Borg. Etterspørselen var for stor for mikrobryggeriet å håndtere. Mye av etterspørselen kommer fra utlandet, der det ikke er uvanlig å se den karakteristiske Ø-logoen hengende utenfor barene.

Få norske mikrobrygg har tatt følge med Nøgne Ø utenfor landets grenser. Det er likevel en økende internasjonal interesse for norske mikrobrygg. I en kåring fra det innflytelsesrike nettstedet Ratebeer ble 7 Fjell fra Bergen og Lindheim fra Telemark utropt som blant de mest lovende nye mikrobryggeriene i 2014.

Ølrevolusjonen er ikke over

Vi har ikke sett enden på visen for den norske ølrevolusjonen, men konkurransen hardner til. De store tradisjonelle bryggeriene forsøker å gjenerobre markedsandeler ved å utvikle et bredere ølsortiment. I et marked der skala er en avgjørende faktor, er det utfordrende å være liten. Nøgne Ø viser at samarbeid med større bryggerier kan være nettopp det norske mikrobryggerier trenger for å kunne gi både drikkeglede og framtidige inntekter.  

Finansdepartementet bekymret for systemisk risiko

Det er ikke kun den svake globale økonomiske situasjonen og lave oljepriser som bekymrer Finansdepartementet. På sikt frykter myndighetene at norske husholdningers økte gjeldsgrad vil utgjøre en systemisk risiko. De har nå bedt Finanstilsynet om å foreslå risikodempende tiltak.

Gjelden vokser fortere enn inntektene.

Nordmenn har en høy og voksende gjeldsrate. Norges Bank påpeker at gjelden for yngre aldersgrupper tilsvarer tre ganger deres nettoinntekter. Disse lånene er knyttet opp til et eiendomsmarked i prisvekst. I brevet fra Finansdepartementet til Finanstilsynet vises det til at «flere år med sterk vekst i boligpriser og husholdningers gjeld» har økt norsk økonomisk sårbarhet for «finansiell ustabilitet».

Samtidig har nordmenns inntekter ikke holdt tritt med gjeldsutviklingen. Det blir altså trangere for folk flest. Dette gjør eksisterende lån vanskeligere å betjene.

Norges Banks rapport om finansiell stabilitet i 2014 påpekte at «til tross for at gjelden har økt raskere enn inntekten, har husholdningene de siste 20 årene styrket evnen til å betjene sine banklån». Frykten er likevel at dette ikke er bærekraftig.

Mørke skyer i horisonten

Den varslede nedgangstiden for norsk økonomi, med lavere lønninger og økt arbeidsledighet, vil føre til at nordmenn vil få større problemer med å betjene gjeld.

Det hjelper at staten er rik og kan føre motkonjunkturpolitikk for å motvirke den verste effekten av nedgangstidene. Samtidig er rentene svært lave, og man forventer ytterligere kutt i sentralbankens dagens styringsrente på 1.25 prosent.

Frykten er at lave renter kan føre til nordmenn tar opp mer lån og dermed øker sin allerede høye gjeldsgrad. Dette kan føre til et overopphetet boligmarked. På sikt vil en slik utvikling gjøre norsk økonomi sårbar for renteøkninger og fall i boligprisen. Hva Finanstilsynet mener bør gjøres for å motvirke dette, får vi svar på 16. mars – tre dager før sentralbankens neste rentemøte.

Den Rette Pris

Mandag 2. mars overvar jeg et debattmøte på Litteraturhuset i regi av Skaperkraft om hvorvidt markedet er moralsk eller ikke. I den forbindelse hadde den tsjekkiske økonomen Tomas Sedlacek tatt turen til Litteraturhuset. I sitt innlegg, som var underholdende (blant annet med sammenligning av gjeld og alkohol), var det en seanse der følgende scenario ble fremstilt:

I et fattig land er det en lutfattig bonde. Han er villig til å selge en vare for 1 dollar. 

I et rikt land er det et multinasjonalt selskap. Det er villig til å kjøpe bondens vare for 50 dollar. 

"Hva blir utfallet?" spurte den tsjekkiske økonomen. "Jo, varen går for 1 dollar, på grunn av det multinasjonale selskapets overlegne forhandlingssituasjon". 

Sedlacek mente, til bifall fra flere i forsamlingen (no pun intended), at det rettferdige resultatet ville være at varen gikk for 50 dollar - eller et sted midt i mellom 1 og 50. 

Så gikk han videre i sitt (interessante) innlegg.

Men hvorfor ville det vært rettferdig om varen gikk for, si, 25 dollar? Det fikk vi ingen forklaring på, men det vitner om en idé om Den Rette Pris. 

Vel...

Jeg fikk noen tanker rundt dette resultatet:

1) Om bonden var villig til å selge for 1 dollar, var det en kalkulert pris basert på produksjonskostnadene og markedsvurderinger. Dette er gitt at bonden var rasjonell, noe som vi bør anta at lutfattige bønder er. Noe annet ville være svært arrogant.

2) Når prisen går opp, går etterspørselen ned. Det vil si at markedet ikke ville etterspurt i nærheten av like mange varer til en pris på 25 dollar sammenlignet med en pris på 1 dollar. Det vil altså si at langt færre fattige bønder ville hatt et marked å selge til.

3) Bonden som får 25 ganger mer for varen enn det han hadde regnet med er nå langt bedre stilt, men hva med de andre bøndene som ikke lenger har et marked? Hva skal de nå leve av? 

4) Og hvorfor skal man møtes på halvveien? Eksempelvis er jeg villig til å betale 10 000 for en iPhone, men betyr det at Den Rette Pris er 5000? Bare så det er sagt mener jeg ikke at Apple og en bonde er sidestilt, men den overfladiske logikken er den samme.

---

Jeg tror ikke på Den Rette Pris, akkurat som Sedlacek advarer oss mot å tro på et reellt ekvilibrium, men markedsprisene gir oss en langt bedre pekepinn enn vår individuelle subjektive rettferdighetssans.

EØS-midlene - en kilde til norsk myk makt?

Nylig har Journal of European Integration lagt ut en artikkel skrevet av seniorforsker Pernille Rieker og undertegnede. Vi ser på EØS-midlene og hvorvidt man kan si at EØS-midlene har gitt Norge myk makt. 

Veldig kort fortalt sier artikkelen at EØS-midlene har gitt Norge det vi kaller "soft power resources" som møteplasser med mottakerstatene (årsmøter, MoU-forhandlinger osv), goodwill og mulighet til å integrere våre prioriteringer i midlene.

Det vi derimot synes er vanskelig å se, er at Norge har klart å omgjøre dette til såkalte "soft power outcomes" som mer tilgang (til beslutningstakere, EU-samarbeid, osv), mer bevissthet (rundt EØS-avtalen og norsk EU-tilknytning) og det man kan kalle normativt entreprenørskap (Norge gikk i 2004 høyt på banen med f. eks inkludering karbonfangst- og lagring (CCS) i EØS-midlene, men det strandet). 

Det kan være at Norge har oppnådd noe i denne retning - man kan fint resonnere seg til at så er skjedd. Vanskeligheten med å påvise kausalitet er ikke et ukjent fenomen i samfunnsstudier. Samtidig er det umulig å finne noen konkrete eksempler på at EØS-midlene har vært et viktig "verktøy" i norsk europapolitikk. Det er heller ikke gjort noe forsøk på å sannsynliggjøre en slik sammenheng fra norske myndigheter side. 

Dette kan være flere grunner til at EØS-midlene ikke har gitt Norge myk makt. Eksempelvis er EØS-midlene svært små i europeisk målestokk, til tross for at nordmenn er blant de største bidragsyterne til europeisk redistribusjon. Det kan også være at "money can't buy me love" - penger kan ikke kjøpe internasjonal innflytelse. I alle fall hvis du er liten. Dette er ting Norge ikke kan gjøre noe med. 

Det vi derimot kan gjøre noe med er hvordan vi selv benytter oss av de mulighetene (eller "soft power resources") som EØS-midlene gir oss. En start vil være å delta på politisk nivå i et langt større grad enn i dag. Eksempelvis er Norge bare representert på byråkratisk nivå på de såkalte årsmøtene, med hver av mottakerstatene.

I dag kan det virke som om det politiske Norge i stor grad fokuserer på forhandlingene og påfølgende åpningsseremoni for EØS-midlene, i utvalgte land. Kanskje det ville vært lurt for norske politikere (og embetsverk) å se på EØS-midlene som en mer permanent tilstand vi selv ikke har full kontroll over, men samtidig gir oss mange muligheter?

Denne teksten gir kun uttrykk for egne meninger og perspektiver.

Skrik i mørket

Svartmetallen har, enten man liker det eller ikke, blitt Norges kanskje viktigste kultureksport. Faktisk så viktig at UD-aspirantene har egen opplæring i norsk svartmetall. I boken "Innføde skrik" fra 2010 viser Håvard Rem oss at sjangerens historie er fylt av nasjonalromantikk og voldsforherligelse. Han argumenterer for at svartmetallen er en del av norsk kulturhistorie. Det er jeg enig i, men det er også grunn til å hevde at miljøet som gav oss «Norwegian black metal» er en historie om norsk rasisme og ekstremisme. Dette er en side av historien som Håvard Rem for lett trivialiserer.

Hvorfor boktittelen «Innfødte skrik»? Vel, det siste ordet er lett å forklare. I svartmetallen er det en sangstil som er preget av mye skriking. Når det gjelder «innfødt» mener forfatteren at begrepet er helt sentralt for svartmetall. Dette innebar en selvforståelse der man ikke lenger var overgriper (Den Hvite Mann), men innfødt. Denne følelsen av å være innfødt stammer fra svartmetallens insistering på at Norge var et fint og fredfullt samfunn helt til «hvitekrist» for 900 år siden kom til landet og tvangskristnet oss med blod. Nordmenn er ofre.

Dette bringer meg til en av de mest interessante momentene i boken. For svartmetallens «innfødthet» og fremelsking av egen opprinnelige kultur, appellerer stort blant musikkstilens mange fans i Kina og Indonesia. Dette trekket ved svartmetallen går også rett hjem hos mange nasjonalistiske fans i Russland og Øst-Europa. De gjenkjenner seg i norsk svartmetalls higen etter det urnorske og at de er truet av fremmed kultur. De overfører dette direkte til deres egen situasjon.

Håvard Rem påpeker at det er en dobbeltmoral i hvordan samfunnet reagerer på svartmetallernes "norsk og stolt"-holdning. På en side forherliger samfunnet land og stammer i Afrika som stolt ønsker å finne tilbake og feire sine egne historiske kulturer før den hvite mann kom og la alt i grus. På den annen side føler man et misbehag når norske grupperinger ønsker det samme.

Jeg synes ikke det er helt urimelig å påstå at Håvard Rem i boken ønsker å føye svartmetallerne inn i norsk (mot)kulturhistorie, der Hans Nielsen Hauge, nasjonalromantikk, norrønifisering og Burzum/Emperor/Dimmu Borgir/Satyricon er ulike deler av samme tradisjon. Samtidig er det vanskelig å se for seg at boken kunne blitt gitt ut etter 22. juli 2011 uten en behandling av paralleller med ABB og mer ubehagelige sider av norsk nasjonalisme. Til opplysning støttet Varg Vikernes (sentral skikkelse for norsk svartmetall) den grusomme dåden til ABB, men han var samtidig forbannet: "Breivik har drept flere nordmenn enn muslimene har gjort i Norge på flere år". Jeg klarer ikke la være å trekke paralleller til at Al Qaida visstnok skal ha uttalt at ISIS er for ekstreme.

De opprinnelige svartmetallerne var en rekke veldig unge mennesker, som fant sammen med hverandre, i fravær av et storsamfunn de kunne føle seg hjemme i. De ble tiltrukket nasjonalisme og nihilisme. De skyldte på myndighetene for at bølger med innvandrere hadde fått lov til å komme til landet og endre det totalt. Men forfatterens graving i svartmetallernes ideologi synes å stoppe der. For nå som artistene har blitt eldre står de ikke inne for de samme holdninger de hadde for 10-15 år siden. De ønsket bare å sjokkere. Håvard Rem siterer deres mange drøye uttalelser, men samtidig synes det som om han relativiserer det hele. Budskapet for meg som leser er at: «Det var bare teater - dessuten har de gått tilbake på sine uttalelser». Dette kan minne om hvordan samfunnet forholder seg til tidligere maoister og stalinister.

Til tross for at svartmetallen er tatt inn i det gode selskap i Norge, med egen Wongraven-vin på Polet og Keep of Kalessin i Melodi Grand Prix, er det en ubehagelig side ved dens historie. Håvard Rem viser oss hvor rasistisk og ekstrem svartmetallen har vært, og tankene går tilbake til ABBs verdensbilde. Samtidig graver ikke forfatteren dypt nok i denne siden av historien, og har en tendens til å relativisere det. Jeg tror «Innfødte skrik» hadde blitt en annerledes bok i dag, noe som er interessant i seg selv.