Fotball er ikke helt ulikt religion

12. september 2009. Det gikk mindre enn to minutter før Nottingham Forest tok ledelsen mot Sheffield Wednesday. Dette var et øyeblikk som endret mitt liv. Jeg innså at klisjeen har noe ved seg: fotball er ikke helt ulikt religion.

Litt om meg selv og min supporterhistorie. Da jeg var ti år fikk jeg presentert en helside med logoen til alle klubbene i det som het First Division. "Hvem heier du på?" ble jeg spurt. Jeg gløttet fort over alle logoen. Jeg pekte på en ugle. Fra det øyeblikket har jeg vært tilhenger av Sheffield Wednesday. Det vil si, jeg begynte ikke ordentlig å følge med før rundt 15 år senere. Det var likevel ikke tvil: jeg var Sheffield Wednesday-fan fra den dagen.

Angsten
Siden jeg begynte å følge med klubben har jeg hatt en eksistensiell frykt for Wednesday. Når vi går gjennom dårlige perioder, og det har vært lange mørke tider, så frykter jeg for klubbens eksistens. "Tenk om vi rykker ned? Kanskje det er dråpen som gjør at våre økonomiske problemer velter klubben? Kanskje fansen sakte, men sikkert, ikke lenger gidder å bry seg om laget?". Denne linken mellom prestasjoner og verdi, samt redsel for at det jeg er glad i skal forsvinne, har nok grobunn i personlige bekymringer. Likefremt er de reelle, og har vært definerende for mitt forhold til Wednesday.

(Pilegrims)ferden som endret alt
Det var i 2009 at jeg bestemte meg for å vende snuten til Sheffield og Hillsborough for å se mitt kjære Wednesday. Denne turen endret mitt perspektiv på mitt eget forhold til fotball og klubben. At fotball er en religion, er en klisjé. Likevel er det mye sannhet i denne påstanden, i alle fall for meg. Jeg skal fortelle hvorfor.

Min tur til Sheffield føltes som en pilegrimsferd. Det er vanskelig ikke å beskrive det slik. Jeg kan huske at da jeg nærmet meg byen vokste entusiasmen i meg, og jeg fikk antydninger til gåsehud. "Nå er jeg snart her" tenkte jeg. Etter at jeg hadde gått ut av togstasjonen og sjekket inn på hotellet, tok jeg en tur ut. Jeg satt meg på en over middels brun pub. Der kom jeg fort i snakk med folk. Det de gjerne ville vite var hvorfor i all verden jeg var i Sheffield. Da jeg fortalte hvorfor, varierte reaksjonen etter hvilket lag de øvrige pubgjengerne holdt med.

Pubgjengere som var Wednesday-fans ønsket meg varmt velkommen, og de var stolte av at klubben har internasjonale tilhengere. Jeg endte opp med å diskutere sesongen til nå, for eksempel det oppsiktsvekkende i at vi hadde vært veldig gode på hjørnespark denne sesongen, noe som var uvanlig for Wednesday.

Jeg legger merke til at jeg skriver "vi", og her er kimen til mitt budskap. Det var umulig ikke å få følelsen av at man møtte folk som hadde noe dypt til felles med deg. Folk som hadde gått gjennom de samme skuffelsene og de samme euforiske gledene som en selv. Samtidig som meg. Forårsaket av de samme hendelsene.

Øyeblikket
Øyeblikket som var den utløsende årsaken for endringen av mitt forhold til klubben i mitt hjerte, kom kort tid inn i kampen mot Nottingham Forest. Skogvokterne gikk opp i ledelsen etter mindre enn to minutter. Min umiddelbare reaksjon var fortvilelse og frustrasjon. "Typisk Wednesday", tenkte jeg. Dette varte kun et sekund, for Wednesday-fansen sang enda høyere som respons på den tidlige kalddusjen. Det endret meg som supporter og mitt forhold til klubben. Det var en oppvåkning. Det var opplevelsen som overbeviste meg at fotball faktisk ikke er så ulikt religion.

Min nye supporterhverdag
Jeg føler fortsatt smerte når vi taper eller mister poeng helt på tampen.  Det likner likevel ikke på de små depresjonene jeg gikk inn i før den lørdagsformiddagen i september 2009. Det betyr ikke noe i det store og det hele om vi vinner eller taper - det viktige er at klubben er til. Nå opplever jeg følelsen av at det er noe større enn hverdagslige trivialitet. Noe som eksisterer uansett. Uavhengig av resultater. Klubben er ikke en gitt fysisk enhet, men menneskene som samler seg rundt den. Lyder kjent?

Nærmest hver lørdag, og mange tirsdager, sitter jeg foran datamaskinen og hører på kamp på BBC Radio Sheffield. Det har blitt en tradisjon. Det kan også ses på som et offer - noe som gjør min tilknytning til Wednesday enda sterkere. Det lever jeg godt med.

Vi rykket forresten ned den sesongen jeg var i Sheffield, men det spiller ikke så stor rolle.

Status quo - koste hva det koste vil

En av de mange ting jeg ikke skjønner er hvorfor bondeorganisasjoner fremstår forkjempere av status quo. I dag blir seks - 6! - gårdsbruk lagt ned hver eneste dag.

Det bestående blir forsvart av bøndene med nebb og klør. Et av argumentene er at vi må bevare norsk matproduksjon. Produksjon av norsk trygg kvalitetsmat. Med gårsdagens og dagens landbrukspolitikk blir seks - 6! - gårdsbruk lagt ned hver eneste dag.

Man kan lure på hvorfor det ikke kommer radikale reformforslag fra bøndene selv.

Farvel til nok en stråmann

Flere ganger har jeg hørt, og sikkert benyttet meg av, eksemplet om at "en eller annen høytstående fyr tidlig på 1900-tallet sa at alt som kunne bli funnet opp allerede var funnet opp".

Vel, den som visstnok sa noe i denne duren var den amerikanske patentkommissæren (hva enn det var) Charles Holland Duell på slutten av 1800-tallet. Men det han egentlig sa var så og si det totalt motsatte:

"In my opinion, all previous advances in the various lines of invention will appear today--will appear--totally insignificant when compared with those which the present century will witness. I almost wish that I might live my life over again to see the wonders which are at the threshold."

Farvel, kjære stråmann!

Farvel, stråmann Malthus!

Jeg tok feil av Thomas Malthus.*

Min overflatiske forståelse av Thomas Malthus (1766-1834) var at han mente det eksisterte en slags harmonisk likevekt for antallet mennesker som til enhver tid kunne eksistere. Når det blir for mange mennesker ser man et fall i lønningene og økning av arbeidsledigheten og elendigheten. Den økte nøden sørger for at antallet mennesker reduseres. For å si det på en annen måte – de overflødige menneskene dør på grunn av sult og sykdom. Akkurat som når det er lemenår. Følgelig fører befolkningsnedgangen til at lønningene og mulighetene øker. Grunnen til utviklingen er at de gjenværende, relativt sett, er mer etterspurte og dermed kan kreve høyere lønn. Resultatet er at nøden avtar, og dermed øker befolkningstallet nok en gang. Dette gjør at nøden igjen gjør seg gjeldende, med massedød som resultat. Og sånn går nu dagan. Klassisk null-sum.

Hva sa Thomas Malthus egentlig?
Det Malthus egentlig sa var at det fantes to mekanismer som sammen begrenser befolkningsstørrelsen. Den ene mekanismen er nød i form av sult, barnedødelighet og annen elendighet. Det andre er en preventiv mekanisme. Den fungerer ved at mennesker tar bevisste valg om antall barn de ønsker. Deres vurdering er basert på en hel rekke variabler – personlige preferanser, fremtidsutsikter, barnedødelighet m.m. Det er ikke slik at mennesker bare føder i vei uten et begrep om virkeligheten. Individer er kalkulerende vesener som foretar veloverveide valg. De vet selv sitt eget beste. Det er dette som er Malthus’ viktige innsikt. Denne myndiggjøringen av enkle mennesker er et veldig sympatisk trekk ved Malthus.

Samlet vil Malthus’ to mekanismer sørge for at man ikke vil oppleve overbefolkning. Når nøden vokser, eksempelvis i form av matmangel, vil individer bestemme seg for å sette færre barn til verden. Når fremtidsutsiktene er lyse vil individene beslutte at tiden er inne for en familieforøkelse. Malthus’ to mekanismer jobber altså sammen slik at man ikke vil se stadige befolkningseksplosjoner på linje med lemenår. Feilaktig var det akkurat dette jeg trodde Malthus mente.

En annen misoppfatning jeg hadde om Malthus var at han trodde befolkningspotensialet for planeten (det vil si hvor mye mat som kunne produseres) var konstant. Også her tok jeg feil av Malthus. Her er et sitat fra hovedverket hans («An Essay on the Principle of Population»):

"I can easily conceive that this country, with a proper direction of the national industry, might, in the course of some centuries, contain two or three times its present population, and yet every man in the kingdom be much better fed and clothed than he is at present."

Som vi ser kan man ikke kalle Malthus veldig optimistisk. Men han åpner her for muligheten at man i løpet av noen hundreår(!) kan se et England brødfø en befolkning to-tre ganger større enn på hans egen tid. 

Utviklingen i Storbritannia siden Thomas Malthus’ tid
Da Malthus’s bok «An Essay on the Principle of Population» først ble publisert, i 1798, var verdens befolkning rundt 978 millioner. I dag – omtrent 200 år senere – er det over 7 milliarder mennesker på jordkloden. I England var det 7.7 millioner i 1801. I dag er det over 53 millioner mennesker der. Det representerer nesten sju ganger så mange mennesker. I 1820 var BNP per capita i Storbritannia 1706 dollar. I 2012 var det 39,161 dollar per innbygger på de britiske øyer. Disse tallene er ikke 100 prosent sammenlignbare ettersom de er beregnet ut fra ulike dollarverdier, men det er mer enn godt nok for å vise den tydelige trenden. Britene, som i dag er sju ganger flere enn i 1820, disponerer samtidig over 20 ganger så mye penger som da.

Utviklingen har naturligvis overgått enhver fantastisk spådom fra tidlig 1800-tallet. Malthus så det likevel ikke som utenkelig med en samtidig befolkning- og velferdsøkning. Til Malthus’ forsvar var det heller ingen andre økonomer på den tiden som forsto at Nordvest-Europa gjennomgikk en industriell revolusjon. Dette til tross for at revolusjonen bokstavelig talt fant sted rett foran nesen deres (McCloskey - Borgeouis Dignity).

Friskmelding av Malthus
Det er med tungt hjerte jeg må gi slipp på en av mine favorittstråmenn, Thomas Malthus. Istedenfor har jeg fått en ny Malthus – han litt pessimistiske karen som samtidig vektlegger at fattige mennesker er individer som tar veloverveide valg for å fremme sitt eget beste.

*Jeg har ikke selv lest Malthus, men teksten er basert på en artikkel om mannen på nettsidene til The Library of Economics and Liberty.

"Aktiv Europapolitikk" - denne gangen er det (kanskje) annerledes

Kynikeren i meg spør alltid hva en aktør har å tjene på sin handling. Dette gjelder særlig i politikken. Slik sett var det en overraskelse at regjeringen valgte å utnevne en statsråd for EU/EØS-saker og samtidig legge til en «pro» foran «aktiv europapolitikk», for det er ikke åpenbart hva Høyre vil tjene på det.

På den ene siden ser det ikke ut til at man tjener stemmer på europapolitikk. Meningsmålinger viser stabil stor motstand i folket mot norsk EU-deltakelse. Rundt 75 prosent sier at de er mot norsk EU-medlemskap. Denne stabile motstanden i folket burde ha vært godt nytt for de to norske partiene som liker å profilere seg som nei-partier. Likevel sliter Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti med historisk lav oppslutning om dagen.

På den andre siden ser man heller ikke ut til å tape stemmer på europapolitikk. For om de tradisjonelle nei-partiene gjør det historisk dårlig, til tross for meningsmålingene om EU-medlemskap, så gjør de tradisjonelle ja-partiene det godt. Et av de sitter til og med i regjeringskontorene.

Alt i alt tyder dette på at man i Norge verken tjener eller taper stemmer på europapolitikk. Velgeroppslutning kan derfor ikke være Høyres motiv for den uttalte ambisjonen om en proaktiv europapolitikk. Kanskje syntes det å være relativt risikofritt for Høyre å gjøre deler av sitt eget parti lykkelig ved å utnevne en symbolsk «europaminister» og døpe europapolitikken proaktiv? Muligens finner man etter hvert ut at en god europapolitikk er dårlig ressursbruk når målet er å vinne nasjonale valg. Tiden vil vise.

Det er mer enn nok av gode grunner til at norske politikere bør sørge for at Norge er aktive i Europa og bidra til at europeiske debatter blir ført i sanntid her hjemme. Det mest åpenbare er at Norge er et demokrati, og det forutsetter at folket skal være med på å utforme de regler de selv er underlagt. Et av de mest tungtveiende argumentene for en aktiv norsk europapolitikk er derfor, for å bruke europaminister Helgesens egne ord, at «mer og mer av norsk innenrikspolitikk begynner i Europa». Og kanskje vi er inne på noe her? Kanskje Høyre i regjering vil prioritere europapolitikken fordi den er sentral for politikken som føres i Norge? En forklaring på prioritering av europapolitikken kan derfor rett og slett være at Høyre mener det de sier.

Kommune-Idol

Kommunesammenslåing, om nødvendig med tvang, høres voldsomt ut. Jeg har en idé: la oss heller gjøre sammenslåingen til en happening! La oss arrangere et Kommune-idol!

Før de aller første innvendingene kommer må jeg si at programmet naturligvis vil gå på Nrk. Ikke bare det, men Dan Børge Akerø vil være programleder. Så er det ute av verden.

Formatet er slik at vi følger tre kommuner i en uke. Det vil være daglige sendinger fra mandag til fredag der man blir tatt med til hverdagen i hver kommune og bedre lærer å kjenne et par personer fra nærmiljøet. I tillegg vil det være mulig å følge kommunestyret døgnet rundt ved hjelp av et kamera plassert i kommunestyrelokalet. På lørdagene er selve avstemningsdagen. Da er det opp til det norske folk, det vil si Nrk-seerne, å avgjøre hvilken av de tre kommunene som vil bestå.

Til sammen vil de 120 minst folkerike kommunene delta. Når man deler opp i tre vil man ta hensyn til geografisk nærhet. Vadsø kommune vil derfor ikke ende opp i samme gruppe som Utsira kommune. La oss si at sendingene vil foregå i 40 uker. Hvis vi da legger til grunn at to kommuner ryker hver uke så vil Norge bestå av 80 færre kommuner ved utgangen av 2014 - altså 348 kommuner i alt. Sannsynligvis blir det ikke store protester slik at det trolig vil bli sendt en sesong 2 av Kommune-Idol. Flere detaljer vil klargjøres etterhvert – man skal ikke avsløre alt med en gang.

En fin ting med Kommune-Idol er at vi nordmenn vil bli bedre kjent med landet vårt. Dette er særlig nyttig for de 2/3 av unge menn og 99 prosent av unge kvinner som ikke drar i militæret. Det kan også øke forståelsen mellom kommunene slik at det vil presse seg frem frivillige sammenslåinger. Everyone’s a winner! 

Gamlisungdommer!

Winston Churchill skal en gang ha sagt at om man ikke er liberal når man er ung, har man ikke ikke hjerte. Om man ikke er konservativ når man blir eldre, har man ingen hjerne. Hvis Churchill hadde rett så lover det norske skolevalget svært dårlig for rikets fremtidige tilstand.

Noe av det flotte med ungdommen er at man stiller spørsmålstegn ved det bestående - at man er anti-autoritær nærmest til det komiske der man sier "fuck gæppet" når t-baneføreren sier "pass på avstanden til plattformen".

Det er ubehagelig at de systemtro partiene er så populære blant kidsa. De store systembærende partiene, H og Ap, fikk mer enn 50 prosent av stemmene i skolevalget. Høyre var partiet med størst oppslutning.

Lite er så døllt som en Unge Høyre-fjortis som taktfast roper "Erna! Erna! Erna!" mens han veiver med et Høyre-flagg. Du kan ikke være for nulltoleranse for alle narkotiske stoffer, strengere straffer, større kunnskapsfokus i skolen, ansvarlige offentlige finanser og personovervåking når du er 16 år. Du kan ikke være konservativ når du er 16 år. Du kan ikke det.

Det er lov å håpe at den store oppslutningen rundt Høyre er på grunn av ungdommens støtte til klassiske liberale ideer. Men ettersom Høyre har beveget seg inn mot sentrum med årene, så tviler jeg sterkt. Resultatet fra skolevalget tyder på at vi er omgitt av konservative hjerteløse gamlisungdommer.