EU er fremdeles et fredsprosjekt

Tenk deg at du leser verdenshistorie i 2112. Det er ikke helt utenkelig at du da leser om EU og hvordan organisasjonen var med på å sikre en av de mest fredfulle periodene i Europas historie de 100 årene den eksisterte. Så gikk samarbeidet i oppløsning. Stormaktene i Europa klarte ikke å gjenskape en arena der man tillitsfullt kunne kommunisere. Flere misforståelser og mistro gjorde at en lokal konflikt i Spania eller Ungarn blusset opp og ble til en konflikt som involverte Frankrike, Italia, Tyskland, Storbritannia og Polen. Kina, USA, Tyrkia og Russland ble også dratt med i stridighetene.

Om man leser historien så er scenarioet ikke usannsynlig. Naturligvis er ikke eksistensen av EU den eneste variabelen som sikrer verdensfreden. Samtidig forstår man at den arenaen som EU har blitt er veldig nyttig for freden. EU er en organisasjon som tilbyr mange møteplasser der landene kan løse interne konflikter på et så lavt nivå som mulig og med tillit skapt gjennom tiår med konsultasajoner.

EU er fremdeles et fredsprosjekt. Den som betviler dette er historieløs - og den som ikke lærer av historien må leve den om igjen. Små land er avhengig av eksistensen av forpliktende internasjonalt samarbeid for fred og handel. At Norge ikke helhjertet er med på å støtte EU-samarbeidet synes derfor ufattelig. Uten å drive for mye skremselspropagande: i historisk perspektiv kan det vise seg skjebnesvangert.

Epistemologisk beskjedenhet

Jeg var ikke klar over uttrykket epistemologisk beskjedenhet før jeg leste i konservatisme-antologien til Syse og Røe-Isaksen (anbefales). Samtidig har noe i den duren, kall det skeptisisme, lenge vært en idé jeg har hatt i hodet. Her følger noen refleksjoner rundt vitenskapelighet/rasjonalisme og epistemologisk beskjedenhet¹.

“Det Rasjonalistiske parti”

La meg starte med en historie som for meg i ettertid har fremstått illustrativ for en overdreven tro på det objektivt rasjonelle. Det hele startet på vei hjem fra en hyttetur. To venner – ingeniører - og jeg, begynte å diskutere norsk politikk. Vi var enige om at landbrukspolitikken i Norge var helt håpløs. I etterkant av dette uttalte den ene kompisen min at noen burde opprette et rasjonalistisk parti som bare gjennomførte rasjonell politikk – ref. landbrukseksempelet. Han andre var helt enig. Umiddelbart var også jeg ganske enig. Samtidig visste jeg at jeg hadde noen innsigelser til denne ideen, men det var ikke helt klart hva. Jeg er forsåvidt enig i at irrasjonell politikk ikke akkurat er et mål vi bør strebe etter. Men jeg mener at vitenskapelighet/rasjonalisme hører mer hjemme i deres, ingeniørenes, jobb enn for politikere og forskere innen samfunnsfagene. Jeg mener at det er mange ting i den menneskelige verden som vi ikke kan ane – ikke fordi vi mangler instrumenter, redskaper eller ferdigheter. Nei, jeg mener det skyldes at viktige aspekter av dagliglivet ikke kan forutsis, måles eller identifiseres. Mange av elementer i livene våre er fundamentalt uforutsigbare og spontane.

Planøkonomi (light)

La oss fortsette litt i samme spor som det foreslåtte Rasjonalistiske Parti. På hvilken måte har man rasjonelt forsøkt å styre samfunnet tidligere? Det tydeligste eksempelet er planøkonomien. Den var myntet på troen på at man bokstavelig talt matematisk kunne kalkulere hele samfunnets behov for alt fra skruer til sko. På basis av dette kunne man regne ut hvor mye av ditten eller datten det var behov for de fem neste år. Dette skulle man da produsere. Det var litt av en kabal som skulle gå opp, og den kabalen skulle ikke legges av slike som meg med et begrenset intellekt, men av de opplyste selv. Uansett, hele konseptet med planøkonomi virker litt fjernt. Nesten litt komisk. For eksempel er det gode historier om fabrikker som fikk beskjed om å produsere ti tonn spiker og endte opp med å lage ti spikere på ett tonn hver. Planøkonomien kunne ikke fungere. Det utrolige var at mange i samtiden så på dette systemet med beundring.

Men hva om vi spør folk flest hvorfor det hele gikk så galt? Jeg tror de fleste vil si noe sånn som “det er nærmest umulig å programmere alle variablene som skal til” eller ”det finnes ikke kraftige nok datamaskiner”. Om man på bakgrunn av dette spør: mener du at slik kalkulering i prinsippet i det hele tatt lar seg gjøre? Jeg tror de fleste vil si ja. Jeg tror at mange ville svart at jo i prinsippet kan eller kunne planøkonomi fungert, men ikke med dagens teknologi.

Jeg er uenig i denne påstanden. For det første, som Hayek har vist oss, så sender prissystemet informasjon ut i samfunnet om hvilke varer eller tjenester det til enhvert tid er stor eller lav etterspørsel for. Men sett bort i fra dette så mener jeg at mye markedsoppførsel oppstår spontant og i stor grad er ustabilt. Det er altså ikke bare slik at mange ting er ukjente, men de er fundamentalt ukjennbare. Informasjonen oppstår spontant. Jeg kan få lyst på nye sko en dag – dra i skobutikken – men ombestemme meg i butikken. Noen ganger er det noe så lite rasjonelt som magefølelsen som informerer oss. Dette går det ikke an å måle. Hva med innovasjoner? Hjemme-pc har ikke vært et latent behov for mennesker – heller ikke one-piecer for den saks skyld eller hva det nå skulle være. Steinalderen tok ikke slutt siden man gikk tom for stein. Spesifikke behov oppstår og forsvinner pluselig forskjellige steder og tider. For meg fremstår det umulig å kalkulere økonomien – ikke fordi man ikke har en god nok datamaskin, men fordi det ikke er kalkulerbart.

Medisin

Om du spør folk om hva det mest vitenskapelige forskningsfeltet er, så vil mange svare medisin. I så måte er det interessant å se på feltets historie samt dets, og kanskje hele menneskehetens, største vitenskapelige gjennombrudd: pencilin. Først vil jeg si at jeg naturligvis har stor respekt for vitenskapeligheten til medisin. Samtidig bør jeg minne om at det ikke er lenge siden det var farligere å gå til legen enn å la være. Behandlingen årelating er et stikkord. Eller at barseldødeligheten for 100 år siden var 1000 ganger større enn i dag. Hovedgrunnen? Legene begynte å vaske hendene – noe som først ikke ble sett på som rasjonelt. Sier noen at de respektable legene selv forårsaker hundretusenvis av dødstall? Sludder! Men jeg skulle snakke om pencilin – en av menneskehetens største oppdagelser. Hvordan fant man opp pencilin? Jo, i stor grad takket være et åpent vindu og en åpnet petriskål (sånn som man dyrker bakterier oppi). Legevitenskapens største gjennombrudd var preget av tilfeldigheter. Vel, pencilinen ble deretter ikke til av seg selv – vitenskapelig metode ble senere brukt i forsøkene som ledet opp til medisinen (nesten 20 år senere enn dens oppdagelse). Det jeg snakker om er ikke at man burde forkaste vitenskapen – det ville være totalt irrasjonelt. Det jeg maner til er kanskje en større beskjedenhet overfor tilsynelatende sikker kunnskap – og beskjedenhet overfor hva man kan finne ut. Noen ganger finner man ikke det man har planlagt. Noen ganger finner man noe som man ikke har planlagt.

Samfunnsfagene

Det var medisin – en av de mer troverdige vitenskapelige disipliner. Men hva med samfunnsfagene? Storbritannias tidligere statminister, Benjamin D’Israeli, skal visstnok en gang ha sagt: “There are three kinds of lies: Lies. Damned Lies. And Statitics”. Om vi er mer nøkterne kan vi slå fast at alle har en forutinntatthet. Når politikere benytter seg av forskningsresultater er det gjerne samfunnsforskningen de henvender seg til. Dette er hovedsaklig for å finne vitenskapelig støtte for sine tiltak – eller vitenskapelig bevis på at politikeren selv er ganske flink. Et illustrerende eksempel på dette er hentet fra norsk politikk. To store organisasjoner har hvert sitt mål for fattigdom. Det første målet sier at de som tjener 60 % eller mindre av sitt lands medianinntekt er i risikogruppen for fattigdom. Det andre målet sier at de som tjener 50 % eller mindre av sitt lands medianinntekt er det samme. Førstnevnte er EUs mål og blir benyttet av den sittende rød-grønne regjeringen. Sistnevnte er OECDs mål og ble benyttet av Bondevik II-regjeringen. Den ene er ikke noe mer sann eller vitenskapelig enn den andre. I følge EU-målet er det mer fattigdom i Norge enn i Bulgaria og Tsjekkia. Jeg er sikker på at like absurde tilfeller også ville oppstått med OECD-målet. Vi føler et behov for et vitenskapelig mål for politikken – hvis ikke blir det bare synsing. Og da blir samfunnsfaglige funn benyttet for politiske formål med en like stor selvfølgelighet som om det var på basis av kontrollerte eksperimenter innen medisin.

Implikasjoner

Hva har planøkonomi, medisin og samfunnsfagene til felles? Planøkonomien tror få på, men prinsippet tror jeg mange er enige i. Prinsippet om at det er vitenskapelig mulig å forutsi og måle alle aspekter i samfunnet. Medisin er nok en poster boy/girl for vitenskapen. Det er en av de mest vitenskapelige vitenskapene. Samtidig er det slående at store gjennombrudd i medisinen ikke er et resultat av planlagt forskning – for flere eksempler les: Morton A. Meyers – Happy Accidents. Samfunnsforskningen er ofte en arena der de som ønsker å forfekte sitt verdenssyn finner vitenskapelige bevis for å backe opp om sitt argument. Jeg mener at planøkonomi, medisin og samfunnsfag viser svakheter med blind tro på rasjonalisme og vitenskap.

Et innledende spørsmål var hvorfor jeg hadde en nagende følelse at jeg ikke helt omfavnet ideen om Det Rasjonalistiske Parti? For det første mener jeg at det er helt absurd å tro at det i det hele tatt er mulig å måle samfunnets uendelige artikulerte og ikke-artikulerte behov og talenter. For det andre så er mange av de største oppdagelsene innenfor det mest rasjonalistiske og vitenskapelige feltet jeg kjenner preget av tilfeldigheter – faktisk er det trolig at mange gjennombrudd aldri hadde funnet sted om den strenge rasjonalismen hadde regjert – der hvor forskning kun skal være planlagt. Samfunnsfagene er de jeg kan best, og jeg vet at om det er et poeng i litteraturen så kan du banne på at det er et motargument. Etablerte sannheter blir gjerne til feil etterhvert. Kanskje de dukker opp igjen ved en senere anledning. Og sist men ikke minst resultater som kan brukes til å forsvare eller angripe et poeng vil brukes. Det verste er vel at denne bruken gjerne er kamuflert som vitenskapelig bevis eller kritikk.

Basert på dette mener jeg selvfølgelig ikke at man kan forkaste det vitenskapelig og rasjonelle som en rettesnor. Det er overhodet ikke grunn for å kaste babyen ut med badevannet (bortsett fra planøkonomi-babyen). Jeg mener at man ofte bør minne seg selv på at det er god grunn for en såkalt epistemologisk beskjedenhet.

1Epistemologi er læren vedrørende hva vi kan ha sikker kunnskap om.

Spontan orden

I går gikk jeg på en nylagt grusvei et sted i Bærum. På hver side av veien var det nystelt gress. På et punkt var det en nylig opptråkket sti som gjorde at man kunne kutte en sving i grusveien. Jeg tok den opptråkkede stien mens jeg småhumret for meg selv.

"Prisen er kunstig høy/lav"

Synes du noe er for dyrt eller for billig i forhold til hva du vagt formoder er en rettferdig pris? Jeg snakker ikke om hvorvidt noe er dyrt eller billig, eller at noe er innenfor den prisklassen du hadde tenkt til å bruke. Jeg snakker om en vurdering av prisnivået i forhold til hva som ville vært riktig eller et rettferdig nivå. En slik holdning finner en blant mange mennesker og deres argumenter.

Hvordan folk kan få seg til å tro at de sitter på større innsikt enn alle aktørene til sammen i markedet for hva som er den "rette" prisen for en vare eller en tjeneste? En aktuell sak er boligprisene. Jeg er fullstendig enig i at de er høye - ja, til og med alt for høye for meg. Likevel forstår jeg at dette reflekterer mangel på boliger i Oslo og omegn, og at folk er villige til å betale de høye prisene for boliger. Enkelte hevder at prisen er "kunstig høy"  - en konsekvens av griske spekulanter som skor seg på sårbare unge førstegangskjøpere. Løsningen som ofte blir presentert er en eller annen form for pristak. Empirien viser at det er en veldig dårlig idé. Uansett, mitt poeng er at dette reflekterer en grunnholdning om at det eksisterer en "riktig" pris.

I 2002 sank ølprisene til under 10 kroner for en flaske i butikken. Politikere mente det var "for billig". Prisnivået kunne føre til en fylleorgie av dimensjoner i de tusen hjem. Om jeg ikke husker feil så satt politikerne et prisgulv slik at en øl aldri skulle koste mindre enn 10 kroner. En kan mene hva man vil om tiltaket, men det reflekterer en holdning om at eksisterer en "riktig" pris.

Det eksisterer det noe som heter eksternaliteter. Av og til er det fornuftig å innføre avgifter slik at man ender opp med en pris som i større grad enn den uregulerte reflekterer samfunnskostnaden ved produksjonen. Et innlysende eksempel er knyttet til produksjonsmetoder som skader miljøet. Man må likevel være forsiktig med å akseptere all mulig eksternalitetsargumentasjon. Noen ganger gjenspeiler den kun en tro på en "riktig" pris eller rett og slett en moraliserende holdning (men det er en annen historie).

Avslutningsvis har jeg en liten innrømmelse. Om jeg er på en pub så vurderer jeg alt over 60 kroner for en 0.4 liter øl eller 70 kroner for en 0.5 liter øl som "for dyrt". Jeg betaler gledelig 59 eller 69 kroner, men når man krysser den magiske grensen er det mer enn jeg kan akseptere.

"Forskningen har vist at flere kvinner i styrer er lønnsomt"

Jeg satt på en kafé med en venn og diskuterte blant annet kvotering. Etterhvert kom vi oss til argumentet om at flere kvinner i styrer er lønnsomt. Jeg var skeptisk til påstanden, men hadde ikke noe empirisk gunnlag for å mene at dette ikke var sant.

Påstanden om at økt kvinneandel i styrer fører til økt lønnsomhet hører man av og til i kvoteringsdiskusjoner. Blant annet ble den i 2003 brukt i stortingsbehandlingen av lovforslaget om å kreve at 40 prosent av styremedlemmene i ASAer skal være kvinner. Jeg siterer fra Ot. prp. nr. 97 (2002-2003):

"Det foreligger en undersøkelse som støtter påstanden om at det har en positiv effekt når det kommer flere kvinner inn i høyere posisjoner i næringslivet." 

Det forelå altså en undersøkelse i bunnen for dette argumentet. Undersøkelsen var en masteroppgave i finans fra BI som primært tok for seg størrelsen på styrer.  Én undersøkelse. Én masteroppgave.

Elin Ørjasæter tok nylig for seg samme type påstand. Denne gangen var det Likestillingsminister Inga Marte Thorkilsen som hadde brukt lignende argumentasjon med tanke på spørsmålet om kjønnskvotering i styrer. Ørjasæter viser til at Bladet Kapital nylig samlet sammen det de fant av undersøkelser om temaet. Journalistene i Kapital fant at resultatene sprikte i alle retninger.

Neste gang jeg hører noen bruke argumentet om økt lønnsomhet for kjønnskvotering i styrer så skal jeg påpeke at det ikke er noen entydig forskning som viser hverken det ene eller det andre.Man kan heller slutte seg til en av Elin Ørjasæters konklusjoner:

"Sannheten er at det er bortimot umulig å slå fast om kvinner i styrer fører til bedre eller dårligere lønnsomhet. Til det er det for vanskelig å isolere ett fenomen (kvinner i styrer) i forhold til andre faktorer som påvirker lønnsomheten, enten det nå er på kort eller lang sikt."

Og dette er kun sant om man tror at en mann er et type individ og kvinne en annen type individ. Om man ikke er overbevist om at dette er tilfelle så kan man stryke bort "bortimot" i "bortimot umulig".

Kapitalismen var ikke skyld i Finanskrisen

En viktig årsak til Finanskrisen, og de påfølgende historiske redningspakkene for bankene og finansinstitusjonene, er at forholdet mellom finansbransjen og politikerne på flere plan har vært for nært.  Dette ledet til at finansbransjen kapret politikerne slik at man åpnet for etablering av uansvarlige strategier. Finansbransjens strategier var ikke bare basert på å skjule risiko, men også høy risikotaking med høy sannsynlighet for at man selv kunne ta ut gevinstene. Regningen ville dekkes av skattebetalerne. Jeg kan altså, med litt velvilje, innrømme at jeg deler den fornuftige delen av Occupy Wall Streets analyse. Jeg er likevel totalt uenig i deres konklusjoner og diagnose. Finanskrisen er ikke kapitalismens skyld. Tvert imot.

I mange land har det foregått en redistribusjon, i form av redningspakker for finansbransjen, på enorm skala fra vanlige mennesker til de som allerede har mest. Det er derfor med god grunn at folk er sinte. Den vanlige leksen er at det er slik det går når man lar markedskrefter løpe løpsk. I kjølvannet av finanskrisen har det blitt sagt at dette var endevisen på den ukontrollerte kapitalismen. Jeg er blant de som synes denne kritikken bommer helt. Det er noe ganske annet enn kapitalisme som egentlig kritiseres. Det minner meg mer om kleptokratiske tilstander ispedd kameraderi.

Når ble kapitalisme det samme som at finansbransjen kan ta enorm risiko med eksponering kun for investeringers oppside? Når ble kapitalisme ensbetydende med at politiske ledere og aktører i finansverden skal pleie nær kontakt? Jeg kan ikke forstå at det systemet som ble så tydelig i forbindelse med de gigantiske redningspakkene kan forveksles med kapitalisme.

I mine øyne er en av de store lærdommene fra Finanskrisen at det må innføres begrensninger på hvor stor en finansinstitusjon kan vokse seg. Det er ikke tette skott mellom politikere og finansbransjen. Størrelsesbegrensningen må være på plass slik at politikere ikke igjen skal påføre vanlige mennesker regningen for finansbransjens skjødeløshet.

Igjen, dette er ikke et tegn på at kapitalismen har gått for langt. Kanskje forveksles kapitalisme med libertarianisme? Det blir enda mer feil ettersom en libertariansk løsning på problemet ville være å la finansinstitusjonene og markedet klare seg selv. Dette hadde vært i tråd med idealer i det kapitalistiske system. I stedet er det mange som skylder på kapitalismen for at det motsatte har skjedd. Andre vil kanskje hevde at Finanskrisen aldri ville oppstått i et libertariansk system. Jeg vil ikke gå så langt, men jeg vil absolutt hevde at kapitalismen ikke var skyld i Finanskrisen.

Gjør EØS-midlene formelt til en fast del av EØS-avtalen

Stortingsbehandlingen av de nye EØS-midlene for perioden 2009-2014 førte ikke med seg debatt. Det hele varte kun i fem minutter og bar preg av å være en formalitet. I perioden 2009-2014 skal Norge bidra med 14 milliarder kroner til fattigere EU-land. Dette tilsvarer 2.8 milliarder kroner i året. Riktignok er Island og Liechtenstein med på giversiden, men Norge står for 97 prosent av EØS-midlene.

Overføringene har en historie som strekker seg tilbake til signeringen av EØS-avtalen for nesten 20 år siden. Til tross for at dagens sum er 20 ganger større enn det man så for seg i 1994, har midlene ikke skapt noen kontroverser. EØS-midlene er ikke synlige i media eller politikken, men det har vært et fast inventar i Norges forhold til EU siden 1994. Det er på tide å akseptere denne realiteten og gjøre midlene til en formell del av Norges samarbeid med EU.  

Hvor mye penger utgjør egentlig EØS-midlene?
Vurderingen av EØS-midlenes størrelse kan gjøres på mange måter. Utgiftene til EØS-midlene utgjør rundt 0.13 prosent av norsk BNP. Det høres kanskje ut som lite penger. For å sette tallene i perspektiv: i dag er Polen det landet i verden som mottar mest bilaterale bistandspenger fra Norge – nesten 1 milliard kroner i året. Dette er nesten like mye som Norges Nordområdesatsing. Støtten gjennom EØS-midlene er like stor som hele den bilaterale støtten til Afrika. Det er altså snakk om store summer. Samtidig er det slik at nordmenn per hode betaler litt over en 500-lapp i året til utjevning i EU. Dette er mer enn en finne betaler, men kun halvparten av hva svenskene betaler per hode. Sånn sett er prisen lav. Arbeidstakere fra EU i Norge forventes å bidra med verdiskapning på 40-50 milliarder kroner i året. Sånn sett er prisen veldig lav.

Slike øvelser kan man gjøre i det uendelige, men til syvende og sist baseres vurderingene på subjektivt skjønn. Jeg mener at det ikke ville være urimelig om Norge la seg på det svenske nivået. I Norge er det politisk aksept for EØS-midlene, som for EØS generelt. Det er ingen i Stortinget som på alvor har satt spørsmålstegn ved EØS-midlenes legitimitet. Det er heller ingen EU-land som har innvendinger til at rike Norge møter økte krav. Det er flere land i EU som har interesse av å vise til at man ikke kan delta i det indre marked kostnadsfritt. Samtidig er det mange som mener at det bare skulle mangle at Norge hjelper fattige EU-medlemsland.  

Formalisering av EØS-midlene – best for alle parter
Neste forhandling, denne gang om perioden 2014-2019, starter sannsynligvis en gang i 2013. Norge har ikke blitt like berørt av finanskrisen som mange EU-land. I de seneste årene har nordmenn blitt rikere mens den gjennomsnittlige EU-borger har blitt fattigere. I tillegg har EU fått et nytt medlem siden sist. Det ligger altså an til at EU-siden i neste forhandling nok en gang vil kreve store økninger i EØS-midlenes størrelse. Norske forhandlere vil jobbe hardt med å dempe disse kravene. Hvordan den nye ordningen kommer til å se ut er det ingen som vet. Men at EØS-midlene blir videreført og utvidet hersker det liten tvil om.

Det er gode grunner til å hevde at overføringene er en permanent del av Norges forhold til EU. Flertallet av medlemmene i Europautredningen foreslår at Norge (og de andre EØS-landene) bør ta initiativ til å bli enige med EU om en fast avtale om overføringer med sikte på sosial og økonomisk utjevning i Europa. Som de skriver vil dette ”i realiteten” kun være snakk om formalisering av en ordning som allerede eksisterer. Dette er et godt forslag. Gjennom en fast avtale innrømmer man at Norge formelt er forpliktet til å bidra til utjevning i Europa. Dette burde være selvsagt for et rikt land som nyter godt av det europeiske samarbeidet. Sannsynligvis vil det medføre et størrelsesnivå på EØS-midlene som er noe høyere enn i dag, men ikke mer enn at det fortsatt er akseptabelt for norske politikere. En slik avtalefesting vil innebære at alle parter blir enige om objektive kriterier for fremtidige justeringer av midlenes størrelse. Dette vil være med på å gjøre midlene forutsigbare. Man vil også unngå ressurskrevende forhandlinger som skaper unødig støy i forholdet mellom Norge og EU. Faste rammer vil videre effektivisere administrasjonen av EØS-midlene ettersom man kan planlegge med en lengre tidshorisont. De partnerskapene som dannes mellom bedrifter i Norge og mottakerlandene, vil også være mer reelle og bærekraftige fordi man blir kvitt uforutsigbarheten i ordningens fremtid og utforming. Det vil også medføre at prosjekter i mottakerlandene som går over flere år sikres en stabil finansieringskilde. Samtidig blir det enklere for Norge å finansiere gode prosjekter som strekker seg utover den til enhver tid fremforhandlede perioden.

Norge er en del av Europa og nyter godt både av det politiske prosjektet EU og tilgang til det indre marked. Samtidig vil behovet for utvikling i fattigere EU-land eksistere i overskuelig fremtid. Norske myndigheter bør heller fokusere på hvordan man gjennom EØS-midlene best kan bistå disse landene enn hvordan man best kan begrense utgiftene. Et godt startsted er å kutte ut selvbedraget om at Norge ikke er forpliktet til å hjelpe fattige EU-land, og gjøre EØS-midlene til en formell og permanent del av EØS-avtalen.  

Innlegget er også trykket i Mandag Morgen 04.03.12.